Norske Ildsjeler - Josefine Sydness - 20 år og under cellegiftbehandling

På hodet er det ikke et eneste hår. Lua ligger på sofabordet – den trengs ikke for det er deilig og varmt i stuen. Under den skallede issen smiler et trett, men etter omstendighetene glad og ikke minst vakkert pikeansikt.

 

Du fikk en kreftdiagnose i en alder av 20 år? Hvilke tanker gikk gjennom hodet ditt?
”Jeg fikk vel aller først tanker om å sette meg ned på stranden med en flaske vodka og en pakke sigaretter og gråte snørr og tårer, men det blir man jo ikke frisk av,” ler Josefine før ansiktet igjen legger seg i alvorlige folder.
”Jeg ble rammet av kreft i den perioden av livet der man vanligvis løsriver seg fra sine foreldre,” forteller Josefine som det siste året for det meste har tilbragt tiden hos kjæresten og dennes hund i Marbella.
”Mitt sykdomsforløp har gjort at jeg har vært nødt til å flytte hjem til min mor og far som har måttet passe på meg. Det går nok fortsatt noen år før jeg er så frisk at jeg kan flytte hjemmefra.”

 

Det var meningen at hun skulle få behandling i Norge, men det norske Rikshospitalet kunne fortelle at spanjolene er svært dyktige på behandlingen av akkurat denne formen for kreft, og Josefine ble derfor i Spania og fikk behandling. Alle hennes tester og papirer blir likevel sendt til Rikshospitalet i Norge der man følger med på forløpet.

På fotoet med Josefines lange hår, lager hun et hjerte med hendene rundt arrene fra de gangene legene har stukket henne for å sjekke for kreft i benmargen. ”De sjekker meg før hver innleggelse når jeg skal ha cellegiftbehandling. Foreløpig har jeg ikke kreft i benmargen i korsryggen der jeg holder rundt såret. Men når jeg ble lagt inn første gang, hadde jeg 95,5% kreft i benmargen i brystet, per dags dato har jeg mindre enn 0,001% kreft. Josefine fikk allerede i begynnelsen av februar beskjed om at kreften var på retur, men legene bruker ikke termen ”kreftfri” før man har vært kreftfri i fem år, fordi man aldri kan vite om det kommer tilbakefall. Det betyr likevel ikke at hun kan stoppe med cellegiften.
”Jeg har fortsatt fire behandlinger igjen som jeg må ha for ikke å få tilbakefall. Det foregår på den måten at jeg kommer på sykehuset og får giften, noe som svekker kroppen min noe voldsomt – fordi jeg er ung og sterk, får jeg den sterkeste formen for cellegift som finnes. Så ligger jeg på sykehuset i tre-fire dager og er svært dårlig før jeg kan dra hjem. Hjemme går jeg så i to-tre uker og blir sterk nok til å få enda en behandling, og så starter vi forfra,” forteller Josefine som gleder seg til at hun blir sterk nok til å kunne komme i gang med å studere og ride aktivt igjen.
”Jeg rir mye, og fordi mine foreldre bor på Costa del Sol, har jeg kunnet trene mye konkurranseridning her, og egentlig skulle jeg begynne å studere i Marbella fra januar 2017, men jeg må først bli ferdig med cellegiften før jeg kan bli sterk nok til å studere eller ri Elegance (Josefines hest, red.anm.) igjen.”

 

«Ta én dag om gangen», har legene gang på gang minnet Josefine om.

 

”Jeg er jo et sportsmenneske, og jeg er hektet på konkurranse, og det som virker for meg, er å sette meg nye mål. Likevel er det uvisst hvordan kroppen min reagerer på cellegiftbehandlingene, og det kan endre seg fra gang til gang,” forteller Josefine som har vært tilfreds med behandlingen i det spanske helsevesenet tross noen avvik fra slik man gjør det i Norge. ”I Norge deler man pasienter opp i barn og unge, men her i Spania er det bare en barneavdeling, noe som vil si at jeg har ligget sammen med 60 år gamle pasienter. Det kan føles litt merkelig når man bare er 20 år gammel og i en helt annen livsfase.”

 

Pleiepersonalet på Universitetshospitalet i Málaga, som Josefine har fått behandling på, har likevel vært svært omsorgsfulle:
”Da jeg var innlagt på tredje dagen, og alvoret begynte å gå opp for meg, krøp jeg hulkende sammen i sykehussengen, noe som jo ikke er noen uvanlig reaksjon. Det ble raskt tilkalt lege, psykolog og kreftpsykolog, og selv om det var i den beste mening, tenkte jeg ’kan jeg da ikke bare få lov å gråte litt for meg selv’,” forteller Josefine og smiler litt over tilbakeblikket.

 

Du har vært svært åpen om sykdomsforløpet?
”Når man ser folk som deler opplevelser om sykdomsforløp på f.eks. Facebook, er det svært lett å tenke at de gjør det for å få oppmerksomhet. Jeg har delt oppdateringer rundt sykdommen min, gode som dårlige, fordi tilbakemeldingene, de oppmuntrende og rosende ordene og lykkeønskningene betyr svært mye når man ligger i en sykehusseng, eller er for syk til å stå opp og kle seg og legge på makeup.”

 

Som dere alle vet er en av bivirkningene av cellegiftbehandlingen at jeg mister håret mitt, og jeg har vært forberedt på at dette skal skje nå i denne fasen av behandlingen. Jeg valgte derfor å klippe av den lange, blonde fletten min tidligere denne uken som 1. steg og har i dag måttet ta frem barbermaskinen for å ta det endelige steget… Men som dere alle minner meg på, så er jeg en jente med ben i nesen og stort pågangsmot, og jeg krysser alt jeg har og håper på at jeg snart er tilbake for fullt igjen.
Ute på terrassen leker Josefines kjæreste med sin energiske hund. Han er nettopp kommet på besøk og venter på at vi skal bli ferdige med intervjuet. Plask. Hunden hoppet ut i swimmingpoolen etter en pinne. Jeg tar avskjed med Josefine og går nedover hagegangen. På avstand kan jeg se paret med armene om hverandre og hører nok et plask.