Islam kontra kristendom

De fleste kristne anser vel Islam som en mer primitiv religion enn kristendommen og at en kvalitativ sammelikning mellom disse to relgioner vil falle ut til kristendommens fordel. Vi skal i denne artikkelen holde opp mot hverandre enkelte sider ved idegrunnlaget for disse to relionene slik disse er fremstillt i Koranen og Det nye testamentet (DNT). Vi skal ikke sammenlikne hvordan disse religionene praktiseres, da en slik sammenlikning vil fortelle mer om menneskene enn om religionene. Vi skal stille spørsmål om hvilken religion er mest logisk, rettferdig, troverdig og menneskevennlig, og underveis kan leserne reflektere over hvilken gud de tror kommer til å klare seg lengst i vår moderne tid.

Muhammed og Jesus.
Muhammed regnet seg ikke selv som en religionsstifter, han var profet og budbringer for åpenbaringer fra Gud. Islam har i følge Muhammed eksistert fra Adams tid og alle som tror eller trodde på en eneste Gud regnet Muhammed som muslimer. Blant annet Abraham og Moses. I denne artikkelen vil vi anta som det mest sannsynlige at Muhammed oppfant islam, selv om dette altså er i mot muslimsk tro. Jesus var heller ikke noen religionsstifter (det er det Paulus som har fått æren for) og det er vel uklart om han oppfattet seg selv som en sidestilt Gud slik som han fremstilles av kristne i dag. At Gud, Jesus og Den hellige ånd danner en treenighet kommer i alle fall ikke fra Jesus, men er oppfunnet av mennesker. Muhammet var mye mer bevisst enn Jesus på at han fremmet en til dels ny religion. Koranen er et mye mer logisk oppbygd skrift enn DNT, den holder seg til ett forsett, nemlig å gi et mest mulig fyllestgjørende beskrivelse av Gud og hvordan Gud ønsker vi skal oppføre oss, men ingen ting om Muhammeds liv og levned. DNT på den annen side er en temmelig rotet fremstilling, hvor Jesu liv og lære går om hverandre og hvor bare en liten del inneholder ordrette uttalelser fra Jesus.

Troverdighetsperspektiv.
Og allerede her støter vi på et troverdighetsproblem i kristendommen. Hvordan i all verden skal vi tro på at det plutselig, etter at verden hadde bestått i noen tusen år, dukker opp en ny Gud som er likestilt med den guden som har eksistert siden jorden ble skapt og kanskje tidligere? Hva med alle de som allerede var døde og ikke fikk oppleve den nye guden? Det er ikke mulig å se logikken i dette. Tidspunktet synes å være helt tilfeldig og det var ingen ting ved verdenssituasjonen som tilsa at tiden var inne for en ny gud. Så i en diskusjon mellom en muslim og en kristen, vil muslimen her ha et viktig ankepunkt mot kristendommen. Et ankepunkt den kristne vil ha vanskeligheter med å gjøre rede for. Muhammed var smart nok til å unngå dette problemet, han var en profet og ikke en gud.
Muhammed fremstilte heller ikke guden som et menneskelignende vesen, slik som de kristne gjør. Islams gud er noe som er høyt hevet over alt annet i verden, han likner ikke på noe annet som finnes. Han er egentlig udefinerbar. Og et slikt bilde av en gud virker mye mer sannsynlig enn den menneskelignende kristne guden. Det virker ikke særlig troverdig at en gud som til forveksling ligner et menneske, har skapt alt som finnes i verden, blant annet jorden og solen.
Jesus skiller også mellom det som hører keiseren til og det som hører Gud til. I islam hører alt Gud til. Og i et idealbilde av en allmektig og allvitende Gud er vel dette mest naturlig. Man svekker i grunnen den kristne gudens status og autoritet ved å holde ting utenfor hans kontroll. Men vi som bor i et land hvor ikke guden blander seg inn i alt, bør være takknemmelig for at Jesus innførte dette skillet.
En annen ting som gjør at den kristne guden får en noe lavere status enn den islamske guden er disse to gudenes forhold til den falne engelen, som i kristendommen kalles Satan og i islam Shaitan eller Iblis. Satan er en farligere motstander enn Shaitan, Satan kan skape store problemer for den kristne guden. Shaitan er imidlertid en svak og litt klosset motstander for den islamske guden.

Uklarheter.
Når en kristen ber til Gud, så tenker han kanskje ikke på at det samtidig med at hans bønn kommer til Gud, så kommer trolig en million andre bønner til Gud fra andre mennesker som ber samtidig. Man har neppe Gud for seg selv når man ber. Så her må man revidere sin oppfatning av Gud. Gud må i denne sammenheng sammenliknes med hva man i datamskinverdenen kaller en parallellprosessor. Muhammed må ha innsett dette problemet. Og han fant en løsning. Han er blitt fortalt av Gud at det på skulderen til ethvert menneske i verden sitter det en engel. Og denne engelen noterer seg alt dette mennesket foretar seg og tenker.
I kristendommen finnes det ikke klare kriterier for om et menneske kommer til himmelen eller ikke. At man tror på Gud er en absolutt betingelse, men dette er ikke tilstrekkelig. Og om gode handlinger skal telle med er uklart. Altså nokså forvirrende. Også her har islam en metode som er mer ryddig. På dommens dag legger engelen, som i alle år hadde sittet på hver enkelt muslims skulder, frem livsregnskapet til vedkommende. Alle gode gjerninger sammenliknes med de onde gjerninger og balansen bestemmer så om man blir frelst eller ikke.

Forståelse av menneskenaturen. I DNT er det flere absolutter enn i Koranen. Jesus lovpriste enken som ga alt hun eide. Men i Koranen står det: “Gi slektninger deres rette del og de fattige og de veifarende, men vær ikke på noen måte ødsel.” Dette siste virker som en mye mer fornuftig regel, det virker helt urimelig av en gud å kreve at man skal gi bort alt man eier.
Jesus forventer at når man har lidd en urett, så skal man vende det andre kinnet til. Man skal nærmest oppfordre til en ny urett. Selvfølgelig kunne man ønske at menneskene fulgte denne leveregel. Men regelen er selvutslettende. En menneskestamme som slavisk fulgte denne regel vil som følge av Darwins utviklingslære ikke kunne overleve i det lange løp. (Og det er kanskje her vi finner forklaringen på hvorfor neandertalerne bukket under da vi, homo sapiens, trengte oss inn på deres områder.) Og dette er neppe i gudens interesse. I islam oppdras gutter til ikke å finne seg i “zulm”, dvs. å bli urettferdig behandlet, men alltid kreve sin rett til det siste. Det forventes at han reagerer aggressivt og voldsomt når noe går hans eller hans families ære for nær eller får ham eller dem til å tape ansikt. Islam er her mer i pakt med menneskenaturen.

Menneskelige relasjoner.
Islam forbyr ikke skilsmisse, men betrakter det som en forkastelig handling. Skilsmisse er det som Gud hater mest av alle lovlige ting, I kristendommen er skilsmisse synd, noe som igjen viser denne religionens fullstendige mangel på forståelse for menneskenaturen. Og sex er egentlig ikke noe kirken unner sine medlemmer, spesielt ikke den katolske retningen. Mens Muhammed mener at legemet og de sanselige gleder og denne jords nytelser hører til Guds gaver, så mener paven og den katolske kirke at sex bør begrenses til artens videreføring. Sex er ikke til for å nytes. Og når det gjelder abort, så mente Muhammet at et menneskelig foster ikke får sjel før etter 120 dager. Så koranen forbyr ikke abort i denne tiden. (Men mange muslimske stater har likevel lover som forbyr abort.)
Muhammed var ingen feminist. Men ett forsonende trekk ved hans holdning til kvinner er at han ikke legger skylden for syndefallet ene og alene på Eva. Adam spiste også den forbudte frukt og har derfor også skyld. Og når det gjelder dogmet om arvesynden, den mest urimelige straffen for en helt uskyldig ulydighetshandling som den kristne guden har pålagt menneskene, så finnes ikke den i islam.

Konklusjon.
Som vi ser hadde Muhammed en mye sterkere forståelse av menneskets natur og de begrensninger dette medførte enn Jesus. Muhammed var nok en bedre psykolog enn Jesus, Jesus lære inneholder mye ønsketenkning, han forkynte hvordan han ønsket at menneskene ville oppføre seg, mens Muhammed nok visste at menneskene hadde sine begrensninger som han måtte ta hensyn til. Også i dag erkjenner muslimske lærde at det ikke er mulig for noe menneske å overholde samtlige regler og lover til punkt og prikke. Den samme forståelse er ikke fremtredende i kristendommen.

Jeg vil ikke påstå at jeg har gitt en fair og objektiv sammelikning mellom islam og kristendommen. Jeg har bare tatt noen stikkprøver. Men disse viser at de kristne ikke har noen grunn til hovere over islam.
Et smart trekk av Muhammed var at han erklærte at Gud hadde åpenbart for ham at han var den siste profet. Dermed garderte han seg i mot at det kom noen etter ham som også påstod at han hadde mottatt nye åpenbaringer fra Gud. Hadde Jesus vært så forutseende at han hadde påstått det samme, så hadde vi kanskje ikke hatt islam som konkurrent til kristendommen. Og vi hadde kanskje heller ikke hatt så mange kristelige sekter.

PS. Noen vil kanskje anklage meg for bevisst å ha utelatt de uhyrlige straffemetodene i sharialoven, fordi dette vil kompromittere Islam. Men slik er det ikke. Skulle jeg ha nevnt disse straffene, blant annet at man kan få en hånd kuttet av på grunn av tyveri, så måtte jeg i rettferdighetens navn også ha nevnt den langt strengere og urimelige straffen den kristne guden forskriver for dem som ikke tror på ham, nemlig at man brennes evig i Helvete. Helvete forekommer forøvrig også i islam.