Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Det har vært slutt flere ganger. Men nå er det helt slutt. De siste ETA-terroristene kastet den 8. april elefant-luene og overga sine siste våpen og sprengstoffet til myndighetene. Et sørgelig kapittel gjennom fem ti-år med blod, frykt og terrorisme hører endelig fortiden til.

Det var nokså romantisk da prinsen fra Aragón og prinsessen fra Castilla la Mancha falt for hverandre i 1469, og besluttet å samle de mange kongeriker under seg til landet Spania. Men i noen kretser var man ikke så begeistret for den nye samlingen, og flere hadde vanskeligheter med å skulle kalle seg spanjoler. Riktig nok er det flere hundre år siden, men roten til dagens selvstendighetsdebatt i Catalonia og Baskerlandet stammer fra den gang.
Når man til og med senere får en diktator, Franco, som gjennom en halv menneskealder holder landet samlet i et jerngrep og forbyr de regionale kulturelle og språklige diversiteter, blir ønsket om uavhengighet neppe mindre. Det var nettopp det som skjedde med en gruppe radikale baskiske studenter, som i 1959 samlet seg for å protestere mot regimet. Spontan utdeling av løpesedler, graffiti på husvegger, og et mislykket forsøk på jernbanesabotasje var gruppens største meritter. Men i 1962 ble troppene samlet i en fransk grenseby, og man besluttet seg for å gå langt hardere til verks. ETA var stiftet og den væpnede kampen for et fritt Baskerland var satt i gang. Seks år senere blev en Guardia Civil betjent drept i en grensekontroll. Det var det første av de 857 mordene som ETA skulle få på samvittigheten.
 

Det første store smellet

Det var ikke tilfeldig at ETA ble stiftet i den sør-franske by Bayona. Det var også her, og i de nærliggende byene, at gruppen opererte fra de neste to ti-årene. Her hadde ETA nemlig arbeidsro fra det spanske politiet, og de følte seg hjemme. I de sterkt nasjonalistiske baskernes verden hører nemlig den syd-vestlige spissen av Frankrike og en liten del av den spanske regionen Navarra til Baskerlandet. Vel var ETA en gruppe terrorister, men fransk politi så den gangen passivt på det hele. Det samme gjorde det øvrige Europa, hvor man flere steder sågar betraktet ETA som en hederlig motstandsbevegelse mot Francos diktatur.
I flere perioder var gruppens aktiviteter dog så begrenset at man med rette kunne tvile på gruppens styrke. Slik var det til den 20. desember 1973, da det plutselig lød et kjempe-smell i sentrum av Madrid. Et gigantisk hull i veien og flere ødelagte biler var dog alt hva politi og redningsmannskap fant, da de kom frem. Like etter fikk de en telefon fra en forskrekket dame to boligblokker lenger nede i gaten. Hun fortalte at en bil hadde flydd over eiendommen og landet i bakgården. I bilen satt en livløs Carrero Blanco og hans livvakter. Førstnevnte var Francos høyrehånd og hans mest nærliggende etterfølger. Terrorangrepet var selvsagt fryktelig. Men det var også gjennomtenkt og vel gjennomført. ETA hadde drept en av Spanias best beskyttede personer på vei hjem fra gudstjeneste ved hjelp av en gigantisk underjordisk veibombe.
 

De fire grener

Terrorangrepet skulle vise seg å bli det første i en rekke av ETA’s blodige angrep. Året etter sprengte de en bombe på en sentralt beliggende kafeteria i Madrid, som kostet 12 sivile livet, og i 1979 sprengte de to bomber på to togstasjoner i Madrid, hvor tre politifolk og åtte sivile omkom. På dette tidspunktet var Franco død, og Spania hadde hatt sitt første frie valg. Dermed opphørte også den siste sympati for de baskiske ”frihetskjemperne”. Men, ETA fortsatte ufortrødent sin kamp, og gjennomførte på midten av 80-tallet noen av sine blodigste handlinger.
Tolv politi-betjenter omkom da en bilbombe gikk av i Madrid. En bombe i kjøpesenteret Hipercors parkeringshus i Barcelona tok livet av 21 sivile. Og en bilbombe med 250 kg sprengstoff gikk av midt i politistasjonen i Zaragoza. Elleve politifolk omkom.
ETA’s militære kommando hadde smurt terrorhjulet grundig. Det samme hadde resten av organisasjonen tilsynelatende også. ETA innførte deres ”revolusjonsskatt” for de lokale virksomhetene i Baskerlandet, som kun de færreste forretningsdrivende turte å løpe fra. Ved hjelp av denne utpressingen, samt kidnappinger, ble det militære apparatet finansiert. Avisen ”Gara” ble gjort til gruppens talerør, og partiet Batasuna ble stiftet som ETA’s politiske arm. Det som begynte som et upåaktet studentopprør, og like gjerne kunne endt som en døgnflue, var 25 år senere Europas best organiserte og mest fryktede terrorgruppe.
 

Helt gal med GAL

Vel var arbeidsledigheten høy, og riktignok hadde korrupsjonen også gode kår i Spania på midten av 80-tallet, men det var terrorismen som lå som nummer én på listen over spanjolenes største bekymringer. – Og det ødelagte også daværende statsminister Felipe Gonzalez’ nattesøvn. ETA ble et mangeårig mareritt for ham. Både Gonzalez og samtlige av hans etterfølgere har vært i dialog med ETA, men uten at det har utviklet seg til konkrete fredsforhandlinger – av den simple årsak at sentralregjeringen ikke har kunnet gi avkall på et stykke land, som strekker seg inn på fransk jord. I tillegg kom naturligvis at ETA’s ønske om uavhengighet neppe hadde bred støtte blant baskerne.
ETA’s makt og brutalitet fikk den ellers så folkekjære regjeringssjefen til å ta helt ukjente midler i bruk i kampen mot terroristene. Felipe Gonzalez stiftet den særegne politienheten GAL, som utelukkende hadde som formål å bekjempe ETA. Felipe Gonzalez og hans innenriksdepartement ga i all hemmelighet den nye politienheten frie hender til å bekjempe terrorismen, med virkemidler som ellers kun brukes av terrorister. Det kan man mene hva man vil om, men det er høyst ulovlig, og ikke særlig heldig, når man ender opp med å torturere og skyte de feile personene. Ti av de 27 mord som GAL stod bak i løpet av deres levetid fra 1983-87, rammet uskyldige mennesker. Helt frem til 1995, året før han trakk seg fra spansk politikk, hadde Felipe Gonzalez rettssaker og GAL-spøkelset hengende over hodet. Det gikk bedre for hans etterfølger, José María Aznar, som sammen med statsadvokaten Baltasar Garzón gikk helt andre veier for at få bukt med ETA.

Grep om roten

Aznar og Garzóns plan gikk i korte trekk ut på å ramme ETA på deres tidligere nevnte fire grener; den militære kommandoen, deres inntekter, det politiske talerør og deres presse. Og det skulle skje samtidig, så de ikke fikk arbeidsro. Den nye statsministeren fikk den franske regjeringen og politiet til å innse at de måtte ta aktiv del i arbeidet med å få røsket opp i ETA’s militære kommando, som primært holdt til i Sør-Frankrike. Politiarbeidet mellom Spania og Frankrike førte senere til et utall av viktige pågripelser, og lokalisering av gruppens våpenlager. Samtidig satte Baltasar Garzón i gang det som nok var den spanske historiens største stykke juridiske arbeid, med å få ETA’s finansielle mørkeland revet i stykker. Gruppens årlige (ulovlige) inntekter lå på cirka 12 millioner euro, som ble kanalisert rundt i selskaper mellom Baskerlandet, Cuba, Panama, Venezuela og Cabo Verde, delvis for å bli hvitvasket, men også for å samtidig dekke over kjøp av våpen, samt finansiering av organisasjonens ulovlige aktiviteter. Det tok fem år før ETA var hardt rammet økonomisk. Men da det endelig lykkes gjorde det vondt. Vondt gjorde det også da politiet stormet partikontoret og gjorde Batasuna-partiet ulovlig. Avisen Gara fikk Baltasar Garzón ikke stengt av, men dog presset til ikke å publisere subjektivt ETA-stoff. Det siste er en liten men viktig detalj, for med halvparten av terrorgruppen i håndjern og den andre halvparten uten en krone i verken våpen- eller partikassen, var ETA for alvor sunket ned på knærne. I sin regjeringstid fortsatte José Luis Zapatero i samme spor – faktisk fikk han politisamarbeidet med Frankrike utvidet – og Mariano Rajoy har fulgt arbeidet helt i mål. Selv etter at ETA la ned våpnene og erklærte sin kamp over i oktober 2011, har regjeringen ufortrødent fortsatt etterforskningen av etterlyste terrorister og de skjulte våpenlagrene. Og det med suksess. ETA’s håp var å bytte deres siste våpen mot en nedsettelse av straff til sine fanger, eller i det minste få dem overført til fengsler i Baskerlandet. Men intet har nyttet. ETA har ikke flere skudd i løpet.
 

Bomben i Fuengirola

Den 22. juni 2002 sprengtes en bilbombe ved Hotel Las Pirámides i Fuengirola. Ingen ble drept, men seks personer ble skadet, én av dem alvorlig.
ETA var fryktet over alt, for gruppen hadde operative kommandogrupper i hele Spania.

Martín Carpena

Flere bygninger i Spania er oppkalt etter ETA’s ofre, som sportshallen José María Martín Carpena i Málaga. Martín Carpena var byrådsmedlem for Partido Popular i Málaga. Under sommeren 2000 ble han drept med seks skudd da han var på vei til bilen sin.

Batasuna

Gjennom to ti-år var Batasuna ETA’s politiske talerør, innen partiet ble gjort ulovlig i 2001. Ved de beste valgene på 80- og 90-tallet oppnådde partiet mellom 15 og 20 prosent av stemmene ved kommune- og regionsvalgene i Baskerlandet, og var typisk det tredje største partiet, etter PSOE og det moderate nasjonalistpartiet PNV. En av partiets mest fremtredende personer var Arnaldo Otegi. Han har aldri tilstått sin fortid som ETA-medlem, men han er dømt for å ha stått bak en kidnapping, og for å ha sprengt en tankstasjon i luften.
Arnaldo Otegi sitter i dag fengslet for ulovlige politiske aktiviteter.

Revolusjonsskatt

Brevet som bedrifter i Baskerlandet fryktet å motta. En ”oppfordring” om betaling av ETA’s såkalte revolusjonsskatt.

Miguel Ángel Blanco

Kidnappingen og likvideringen av byrådsmedlemmet fra en mindre baskisk by, Miguel Ángel Blanco, satte i gang en massiv bølge av motstand mot ETA, også i Baskerlandet. Den 10. juli 1997 ble den unge politikeren fra Partido Popular kidnappet, og sentralregjeringen i Madrid fikk et ultimatum på 48 timer for å få overført alle ETA-fangene til fengsler i Baskerlandet. Et krav som regjeringen hverken ville eller kunne etterleve, på grunn av den korte tidsfristen. I 48 timer satt befolkningen klistret til tv og radio for å følge den unge politikerens skjebne. Da han ble funnet drept i en skog, satte det i gang et skred av store demonstrasjoner mot ETA. Noen av de største fant sted i Bilbao, hvor selv tidligere ETA-supportere deltok, da de mente ETA var gått for langt. For mange var drapet på Miguel Ángel Blanco begynnelsen på nedturen for ETA.

Avisen Gara

Gara er den lille regionalavisen, men det store talerøret for mindretallene i Baskerlandet. Derfor har ETA kunnet bruke avisen som sitt talerør til folket. Forløperen til Gara var avisen Egin, som statsadvokaten Baltasar Garzón fikk stengt ned for offentlig å støtte ETA. Gara fikk han ikke stengt, men tonen ble en annen, så Gara ”nøyde seg” med å trykke ETA’s pressemeldinger. Avisen gis fortsatt ut som en tospråklig avis (spansk / baskisk).

Baltasar Garzón

Baltasar Garzón har et imponerende curriculum vitae. Som statsadvokat fikk han slått de juridiske bein under ETA, og han oppnådde også imponerende resultater i sine saker mot økonomisk kriminalitet, politisk korrupsjon, narkotikahandel, og i sine saker om menneskerettigheter. Det var således Baltasar Garzón som kjørte ofrenes erstatningssaker i Chile mot Augusto Pinochet, og militærdiktaturet i Argentina.
 
Av Henrik Andersen, henrik@norrbom.com

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet