Immigrasjonens vesen: Del 4: Reisen fra fattigdom til fattigdom

I denne serien settes fokus på livet som immigrant i Sør-Spania. Her vil du blant annet kunne lese om hvordan det er å leve illegalt i et annet land, hvilke motiver som ligger bak den enkeltes grunn til å immigrere, og hvorfor de ikke kan eller vil vende tilbake til fedrelandet. Hvordan påvirker immigrasjonen det spanske samfunnet, hvilken hjelp mottar immigrantene og hva mener spanjolene om immigrantene?

En smal, falleferdig oppgang fører opp til leiligheten. Innenfor ligger en stor bunke vesker på gulvet. Tre av leilighetens seks senegalesere sitter i stuen, og øynene kikker både spørrende og engstelig opp mot Røde Kors’ frivillige María Claudia Hernández når de ser kameraet på bordet. En nervøs stemning brer seg i rommet, og raskt forsvinner den ene av mennene. En mann kalt ”sjefen” sitter igjen sammen med Pepe, og begge lytter når María Claudia Hernández forklarer hvorfor det er viktig at de forteller sin versjon av livet på Costa del Sol. Hun er en av de få personene de stoler på, og etter et innforstått blikk utvekslet mellom de to mennene, begynner Pepe å svare på spørsmålene.
”Jeg selger vesker fordi jeg ikke kan gjøre noe annet. Ofte føler jeg meg skyldig når jeg går på stranden, og det er hardt alltid å være på flukt fra politiet, men jeg har ikke andre muligheter, og det er bedre enn å stjele,” forteller Pepe, hvis riktige navn forblir en hemmelighet.
Han kom til Spania i 2007 og bor i Fuengirola sammen med fem andre i en liten leilighet i fjerde etasje. Alle selger vesker, og uten hjelpen fra Røde Kors ville de ikke få mat de fleste dagene. María Claudia Hernández kommer hver uke med matvarer til afrikanere i området og sjekker opp hvordan de har det, og om de mangler medisin eller andre viktige ting. I Fuengirola finnes drøyt 20 leiligheter som denne, og Røde Kors hjelper flere enn 100 flyktninger i byen.

Drømmen om Europa blir knust av virkeligheten
Pepe kom til Spania i en alder av bare 21 år. Da han var 17 år, forlot han sin mor og tre brødre i Senegal og bodde de neste tre årene ved kystbyen Nouadhibou der han ventet på å komme med båten til Spania. Båtturen varte i tre dager, og inntil han nådde kysten, var han fylt med håp om en lysere framtid.
”Min mor har ofret svært mye for meg, så jeg ville også gjøre noe for henne. Da jeg bodde i Senegal kom det svært mange utlendinger til landet for å kjøpe boliger, jord, etc. – og de hadde alltid med svært mange penger, så jeg tenkte at det ville være enkelt å finne en jobb i Europa. Men det er svært vanskelig, særlig etter krisen. Nå er det ingenting å finne.”

På tross av de harde livsvilkårene i Spania, er Pepe likevel verken sint eller føler seg diskriminert. Han har rettigheter selv som illegal immigrant, og det setter han pris på. Dessuten er han takknemlig for hjelpen fra Røde Kors.
”Det er gode mennesker som arbeider for Røde Kors, de hjelper oss svært mye. Vi kom hit for å arbeide og leve et normalt liv, ikke for å selge ting på gaten.”

Båtturen snakker han helst ikke om, i tillegg til at han ikke vil fortelle mye om tilværelsen i leiligheten eller veskene på gulvet. De fleste svar er korte og inneholder en tydelig frykt for å si for mye.
Turen fortsetter mot den neste leiligheten. Her de bor sju afrikanere, og også her er en ”sjef”. Hierarkiet blant mennene er en tradisjon de har tatt med seg fra Afrika der den som har mest erfaring og er eldst, utnevnes til sjef. Det er han som tar de overordnede beslutningene og som håndterer det praktiske. Igjen er stemningen trykket, men også disse mennene sier ja til å la seg intervjue og snart glemmer de frykten og begynner å fortelle sin historie.

Reisen uten endestasjon
For 10 år siden kom en av mennene til Spania med båt fra Senegal. Billetten kostet den gang 800 euro, og selv om ruten nå er stengt, eksisterer minnene fortsatt.
”Det var hardt på båten. Vi var mange mennesker stuet sammen, og noen gråt og ba til gud fordi de trodde de skulle dø. Turen varte i ti dager, og jeg tvilte også på om jeg ville overleve,” forteller han og senker hurtig blikket for ikke å vise sine blanke øyne.

Mennene i leiligheten peker på to årsaker til at folk forlater Afrika: Illusjoner om vesten og manglende arbeid i hjemlandet. Europa forbindes i flere afrikanske land, selv om det er feil, fortsatt med rikdom og jobber og legger man til den massive arbeidsløshet og volden som preger kontinentet, er motivasjonen for å dra ut for å skape seg en bedre framtid sterk, selv om de er uvitende om at de jakter et fatamorgana.
”Jeg trodde jeg kunne finne en jobb på en fabrikk og leve et normalt liv med fritid om kvelden og nok penger til å hjelpe familien min. Jeg visste ikke at jeg skulle selge ting på gaten i konstant redsel for politiet. Hvis jeg hadde hatt en jobb i Senegal, vil jeg reise hjem med det samme, men jeg kan ikke dra hjem uten jobb eller penger,” sier den ene av mennene mens han styrer litt med høretelefonene som ligger på bordet.
”Før i tiden ville folk kaste seg i havet for å komme til Europa, men i virkeligheten er det ikke annet enn fattigslig og ensomt. Derfor er det også mange som nå drar tilbake til Senegal, for der har de i det minste sin familie.”

Flesteparten av flyktningene fra Afrika kommer i dag fra land som Liberia og Sierra Leone. For der Senegal har utviklet seg til et fredelig land, men altså uten jobber, så er tilværelsen andre steder så dårlig at det stadig er verdt å risikere livet for å komme til Europa, vel vitende om at framtiden kanskje ikke ser lys ut der, men at det i det minste finnes en framtid.

Fattig i en rik manns verden
Veskeselgerne fra Fuengirola går på stranden fra ca. kl. 11.00 til kl.17.00 og på nytt fra 21.00- 01.00 hver dag. Inntekten fra salget brukes til husleie, lys, elektrisitet og mat. De er alle rundt 30 år og selger ting på gaten for å overleve. De sju mennene i den siste leiligheten har fått hjelp av Røde Kors i tre-fire år, og alle drømmer de om å kunne vende tilbake til Senegal en dag. De snakker engelsk, fransk, litt tysk, senegalesisk og nå også spansk, og utover å ha lært et femte språk i Spania, har de også lært at livet ikke er grønnere på den andre siden av grensen, bare hardt på en ny måte.

Framtiden tenker de ikke for mye på. Den er tett knyttet til skjebnen og dagen i morgen, og de har akseptert at verden er oppdelt i de som har, og de som intet har. Likevel kunne de godt ønske at den så annerledes ut.
”Alle burde tenke mer på andre mennesker og være mer villige til å dele. Det ville ikke finnes fattige mennesker, hvis det ikke fantes rike mennesker. De to tingene henger sammen gjennom arbeidsmarkedet – det er de fattige menneskene som er motoren i samfunnet, men ikke dem som får del i rikdommen,” sier ”sjefen” og poengterer: ”Vi er fanget i en vond sirkel.”

Alle har de prøvd å bli utnyttet som ‘svart arbeidskraft av større spanske virksomheter, og der de etter å ha fullført oppgavene aldri ser en krone, men bare står tilbake med et telefonnummer som ikke lenger er i bruk. Følelsen av maktesløshet sees tydelig i deres øyne, og troen på en lys framtid i Spania virker fjern.
De begynner å gjøre seg klare til kveldens tur på stranden. Veskene kjøper de hos den lokale kinamannen forklarer den ene. Det er tydelig at det er et innøvd svar, slik at ikke den virkelige leverandøren skal nevnes – og det er nettopp alt det de ikke sier som kanskje best beskriver deres tilværelse i Spania. De er anonyme skygger i en ellers så solskinnsbelyst verden.