BodyTalk - om å 'holde rommet'

I min siste artikkel brukte jeg uttrykket ‘å holde rommet’ for andre, og siden har jeg fått masser av spørsmål om det. ‘To hold the space’ heter det på engelsk, og det er vanskelig å finne en norsk versjon som dekker uttrykket helt presist. Jeg kan best forklare det slik: Å være med andre uten å dømme, uten å blande seg, forstyrre eller gripe inn. Det er ikke ‘å holde hånden under’, for oppgaven er nettopp ikke å redde noen. ‘Å være der for’ i den klassiske betydning – heller ikke, for det er mer invaderende…

I min BodyTalk-klinikk møter jeg mennesker som står midt i store livskriser; egen sykdom, som pårørende til et sykt eller døende menneske, i skilsmisse, familiekonflikt, konkurs, kjærlighetssorg, etc. etc. Noen har masser av velmenende mennesker rundt seg, men føler seg likevel dypt ensomme midt i det hele. Andre står virkelig alene med krisen. I noen tilfeller holder jeg som BodyTalker rommet for dem underveis – hele veien eller bare litt av den. Det er en stor opplevelse hver gang. For begge parter. Kan alle ‘holde rommet’ for andre? Ja, men man må vite hvordan.

Da min far var syk sist sommer, tilbrakte jeg lange dager på sykehuset, og i glimt (svært små glimt) opplevde jeg sykepleiere som forstod ‘å holde rommet’ for oss når det var som aller vanskeligst. Når følelsene var ‘helt utenpå klærne’. Med det er, slik jeg fikk vit gang på gang ‘ikke deres fokus’, og derfor var det laget en skiftplan som sørget for at man aldri hadde den samme sykepleieren tilknyttet flere dager i strekk. Sykdom og død skal jo nødig gå bort å bli noe personlig i det offentlige helsesystemet…

Selv hadde jeg vansker med ‘å holde rommet’ for min far, fordi jeg selv var så redd og fylt med sorg for ham og for meg. Og fordi det midt i det hele var mange praktiske ting som skulle ordnes. Man kan ikke ‘holde rommet’, hvis man ikke kan sette seg selv og egne følelser utenfor.

For mange år siden da min mor var døende, opplevde jeg for første gang hvordan ‘rommet kan holdes’. Én av sykepleierne som kom til mine foreldres hjem for å stelle henne, gjorde det for meg – i glimt, men ikke desto mindre fikk det enorm betydning. Jeg visste ikke hva jeg skulle stille opp med, men forsøkte å støtte min mor. Jeg ante ikke hva som skulle skje, når og hvordan. Sykepleieren viste meg veien, ga meg råd og veiledning, men kun litt om gangen. Ingen kritikk, bare veiledning. Jeg kjente henne ikke, og det var heller ikke viktig. Eller kanskje var det akkurat det det var. Jeg tenker ofte på henne og den viktige rollen hun spilte under min siste reise til Danmark før min mor døde.

‘Å holde rommet’ er å være villig til å gå ved siden av andre på den veien de nå engang er på – uten å dømme, uten å få dem til å føle seg utilstrekkelige, uten å forsøke å fikse dem eller ha innflytelse på resultatet. Man åpner sitt hjerte, tilbyr betingelsesløs støtte og gir slipp på kontrollen.
Noen ganger holder vi rommet for en annen mens denne holder rommet for andre, for eksempel som pårørende til et døende menneske. På samme måte håper jeg at noen holder rommet for sykepleierne mens de utfører dette utfordrende og meningsfylte arbeidet. Det er nemlig neste umulig å holde rommet for andre, hvis man ikke har noen til å holde rommet for én selv. Også de sterkeste ledere, coachere og ja, sykepleiere, trenger å ha sine ‘romholdere’ med hvem de kan være sårbare og svake sammen med og uten frykt for fordømmelse.

De fleste mennesker har en tendens til at ville fikse andre og deres problemer. Råde og veilede – og dømme. Det kalles omsorg, men er ofte basert på misforståtte hensyn – og behov for egenprestasjon.

Å yte egentlig støtte til mennesker i deres sorg eller omstilling krever at vi ikke fjerner deres egen kraft (for eksempel ved å ville fikse deres problemer), gi dem skamfølelse (ved for eksempel å antyde at de burde kunne klare det) eller overvelde dem (ved å gi mer informasjon enn de klarer å motta). Vi skal kunne trå til side og la dem treffe sine egne beslutninger, tilby betingelsesløs støtte og forsiktig veiledning når det er behov slik at de føler seg trygge, selv når de begår feil.

Dyr er fantastiske ‘romholdere’ fordi de instinktivt setter seg selv helt til side og bare er der med full og ubetinget kjærlighet og ro. Men jo, alle kan ‘holde rommet’ for andre. For vår familie, venner, naboer, ja selv en fremmed som man møter blikket til på bussen på vei til arbeidet. Det er ikke bare for behandlere.

1. La personen ha tillit til egen intuisjon og visdom. Da jeg besøkte min mor for siste gang, visste jeg intuitivt at det var slik, og jeg fikk sagt farvel på min måte – på hennes og min måte. På vår måte. Sykepleieren lot meg få vite at det ikke er en riktig eller en feil måte å gjøre det på. Jeg fikk lov til å stole på min egen fornemmelse og vår oppsamlede kunnskap fra mange års kjærlighet mellom mor og barn.
2. Tilby bare den mengde informasjon som personen kan ta til seg. Sykepleieren ga meg enkle instruksjoner, men unnlot å overvelde meg med mere enn jeg kunne bearbeide i situasjonen. For mye informasjon ville ha fått meg til å føle meg utilstrekkelig.
3. Gjør ikke personen maktesløs. Noen ganger er det nødvendig å trå til og hjelpe fram en vanskelig beslutning (for eksempel når man står ved et misbruk, og behandling er en livsnødvendighet), men oftest har personen bruk for frihet til å treffe egne valg (det gjelder også barn). Man må unnlate å guide og kontrollere prosessen. Og gjøre plass til at personen kan treffe valg som man ikke selv ville ha gjort. Det handler om å respektere og ære
hverandres ulikheter.
4. Sett deg selv til side. Det er noe av det viktigste. Vi kjenner det alle når vi plutselig tror at andres suksess avhenger av oss. Eller når vi tror at noe handler om oss selv. Det er en felle som vi alle faller i av og til. I begynnelsen av min tid som BodyTalker opplevede jeg at jeg kunne bekymre meg mer om hvorvidt en klient synes jeg er en god nok behandler, enn om klientens helse. Det var selvsagt verken bra for klienten eller for meg. Da jeg lærte å sette meg selv ‘utenfor sesjonen’, begynte magien å blomstre.
5. Få personen til å føle seg trygg nok til å feile. I livskriser begår vi alle feil. Som ‘romholder’ tilbyr vi, uten å dømme eller skape skamfølelse, mulighet for at personen kan finne fram til motet og ta sjanser – og motstandskraft til å fortsette når de feiler. Man støtter personen til å lære av feilene i stedet for å slå seg selv i hodet med dem.
6. Tilby råd og veiledning med bevissthet. En viss ‘romholder’ vet når veiledning skal holdes tilbake eller tilbys, i hvilken mengde og hastighet slik at personen ikke føler seg satt ut av spill. Det er som en forsiktig dans som vi må danse når vi ‘holder rommet’ for andre. Det krever øvelse og ydmykhet.
7. Skap et rom til komplekse følelser og angst. Et sted der personen føler seg trygg nok til å ‘gå helt i oppløsning’ av sorg, erkjenne avmakt og vise angst. ‘Romholderen’ tilbyr styrke og mot.

Det er ikke lett å holde rommet for andre, men alle kan lære det, øve seg og bli bedre til å motta og gi. Det er viktig å være i stand til ‘å holde rommet’ for seg selv før man gjør det for andre. Være i stand til å vise selvmedfølelse og ta vare på seg selv før man ivaretar andres behov. Ellers kan man ganske enkelt ikke tilby ‘å holde rommet’ for andre – uansett hvor mye man gjerne vil. Kan du ‘holde rommet’ for deg selv? Gjennomgå de sju punktene over og du vil vite om du er klar.

Med BodyTalk lærer du å slippe behovet for kontroll over deg selv eller andre. Du setter deg selv fri til ‘å holde rommet’, og dermed få et bredere perspektiv og en langt større opplevelse av livet og de konflikter det inneholder.

Vil du bestille tid til en sesjon eller ha mer informasjon om BodyTalk, er du velkommen til å ringe meg på tlf.: +34 607 62 91 06 – eller lese mer om BodyTalk på www.bodytalk-torreblanca.com.