Bakeren fra Argentina

I Spania befinner det seg rundt 105.000 argentinere, ifølge Instituto de Nacional de Estadística, og bare i Andalucía kommer tallet opp i drøyt 35.000 og der mellom 15.000-20.000 befinner seg i Málaga-provinsen. Kort sagt er det en av de store innvandrergruppene i landet, og forklaringen på dette finnes i fortiden. Drøyt to tredeler av alle argentinere har nemlig også spansk nasjonalitet fordi deres foreldre eller besteforeldre i sin tid immigrerte til Sør-Amerika enten for å være bønder, leve som gaucho eller fordi de flyktet fra Franco-styret og borgerkrigen. Det er også tilfellet med Miguel Bengoleas kone hvis foreldre kom fra Spania. Derfor kunne de enkelt få oppholdstillatelse og dermed unngå samme situasjon som i Miami der de måtte erkjenne at drømmen om en oppholdstillatelse var uoppnåelig. Etter terrorangrepet i 2001 ble reglene strammet inn i USA, og samfunnet begynte å se annerledes på de nyankomne. Derfor levde de som de 12 millionene med andre illegale immigranter i USA, i skjul fra myndighetene. De var ellers glade for å bo i det sørlige Florida. De hadde bil, råd til moteriktige klær, et stort hus og alt hva de ellers kunne ønske seg – bortsett fra frihet.

Flukten fra et usikkert hjemland

Reisen til Spania tok sitt utgangspunkt i ønsket om å kunne leve og reise uten frykt for å bli sendt hjem til Argentina. For Miguel Bengolea var og er fedrelandet nemlig forbundet med alt annet en tango, røde biffer og en energisk fotballkultur.

”Det er et vakkert land, og jeg savner naturen og kulturen, men jeg har ingenting til overs for samfunnet som er barskt og brutalt.”

Den finansielle krisen slo bunnen ut av den argentinske økonomien på slutten av 1990-årene og begynnelsen av 2000-tallet, og store deler av befolkningen fikk for alvor merke de omfattende konsekvensene som fulgte. 

Krisen i Argentina kulminerte i desember 2001, og ble etterfulgt av voldsomme uroligheter som tvang to presidenter til å gå av i løpet av 14 dager. Deretter overtok Eduardo Duhalde makten, og for å få styr på den synkende skuta, lot han peso’en falle til halve verdi. Budsjettet for 2002 ble barbert med 14 prosent, mens arbeidsløsheten steg med hele 25 prosent, og landet måtte gjennom lange forhandlinger med IMF om nye lån.   

Situasjonen skapte frustrasjoner i samfunnet, og den voldsomme devaluering av peso’en ruinerte personer som Miguel Bengolea, og fra den ene dagen til den andre, gikk han og familien fra en middelklassetilværelse til et liv i fattigdom.

”Alt det vi hadde spart sammen, ble revet ut av hendene på oss, og min mor kunne ikke lenger leve av sin pensjon. Tidligere hadde jeg vært en del år i hæren, og det landet jeg kjempet for og var klar til at dø for, stjal nå alt fra meg.”

Miguel Bengolea opplevde hvordan volden eskalerte, og folk ble desperate, noe som forsterket trangen til å reise bort.

”Man var aldri i sikkerhet, og hver gang noen gikk ut for å gjøre innkjøp, visste man ikke om personen kom tilbake,” forteller han og fortsetter:

”Og dessverre tror jeg aldri at Argentina endrer seg”.

Derfor har hele Miguel Bengoleas familie da også forlatt det søramerikanske landet til fordel for et annet. Hans 44 år gamle bror, Carlos, bor i Córdoba og er gift med en engelsk kvinne. Hans andre bror, 48-årige José Maria, bor i Miami, og hans mor Rosa har nylig ankommet Spania og bor hos ham i Málaga. 

Argentiner i Málaga på godt og vondt

Troen på at livet i Spania ville være bedre enn livet i Miami, var det som fikk familien til å flytte over Atlanteren. Men illusjonene forsvant raskt.

”De første to åren var ekstremt harde. Vi trodde det ville være enklere å finne en jobb her for en person på min alder, men det var umulig. I en periode solgte jeg empanadas på loppemarkedene. Det gikk faktisk ganske bra inntil jeg ble stanset av politiet, og så begynte jeg å selge til restaurantene i stedet for, da var jeg ikke så utsatt.”

Som immigrant i Spania kan man, hvis man oppfyller kravene, motta en økonomisk hjelp på rundt 500 euro i måneden per familie. Denne muligheten ga familien en form for sikkerhet og dessuten kunne de søke om tilskudd kalt becas til Nahuels utdannelse, noe som ga dem mulighet for å overleve og spare sammen litt. Miguel og Antonia fikk begge sesongjobb på en strandbar som servitører, og nesten alle pengene ble lagt til side slik at de en dag kunne klare seg selv.

”Vi ble klar over at hvis vi skulle ha et fast jobb, måtte vi skape noe selv, og derfor bestemte vi oss for å åpne denne bakebutikken. Noe av det jeg liker ved Spania er at hvis du vil, så kan du også. Men det krever selvfølgelig at man finner en jobb til å begynne med.”

Å starte opp en egen forretning har likevel ikke vært uten omkostninger, og i løpet av de siste fire årene har Miguel Bengolea bare hatt mulighet for å gå ut om kvelden to ganger med sin kone. Også diskrimineringen av innvandrere i det spanske samfunnet har truffet familien som ofte har blitt minnet om at de ikke har samme rett til å være i landet som spanjolene.

”Hvis du et øyeblikk glemmer hvor du kommer fra, så kan du være sikker på at du blir minnet om det. Vi har for eksempel opplevd at direktøren som deler ut beca’ene, sa: ”Utrolig at de gir dere økonomisk støtte, og ikke de spanske barna?”. Det er ikke sant, for mange spanske familier får også hjelp i form av beca’er. Det handler om å klare seg økonomisk. Min sønn har dessuten opplevd at læreren hans har vært svært diskriminerende – og det har overrasket meg at én av de voksne på skolen, er den som er verst.”

Miguel Bengolea ser likevel ikke diskrimineringen som noe karakteristisk for Spania, men mere som en del av livet som immigrant fordi folk ofte føler at ”de fremmede” tar noe fra dem. Og med verden slik den ser ut i dag, der det i virkeligheten ikke eksisterer grenser, tror han at det kun vil bli verre. 

”Folk frykter det de ikke kjenner, og alle i verden diskriminerer andre mennesker på et eller annet tidspunkt.”

Frykter for Spanias framtid, men ikke sin egen

Immigrasjonsproblemer debatteres ofte i mediene, og for Miguel Bengolea burde politikerne i Spania og lederne i resten av verden ha mye mere fokus på å skape muligheter for mennesker i alle land, i stedet for å ha det så travelt med å fylle egne lommer. 

”Korrupsjonen er et kjempeproblem fordi det forvirrer borgerne til å tro at partier som Podemos er løsningen. Jeg er svært redd for den nåværende situasjonen i Spania fordi jeg har sett lignende i Argentina, Venezuela og Peru. Det jeg hører her, har jeg hørt før. Da jeg var ung, kjempet jeg til og med for kommunistpartiet i Argentina, men i dag er jeg blitt klokere og vet at den propagandaen de bruker bare er for å komme til makten. Når de først sitter der, så forsvinner alle løftene. Jeg sier ikke at PP eller PSOE er gode løsninger, men Podemos’ framgang gjør meg nervøs.”

Når man nevner Argentina og kommunisme, må man også nevne Che Guevara som for mange mennesker er symbolet på en folkehelt. Det var han også for Miguel Bengolea som i sine ungdomsår fulgte i Guevaras fotspor. Men i dag ser han han Che som andre enn nok en mann som hadde et standpunkt, inntil han kom til makten.

”I et intervju ble han en gang spurt: ”Hvis du føler deg som argentiner, hvordan kan du da forsvare å sitte i regjeringen i Cuba og kjempe for et land som ikke er ditt? Til det svarte Che: ”Jeg er fra det landet som gir meg mat på bordet”. Og her er vi faktisk enige. Jeg føler meg spansk og kjemper gjerne for Spania fordi det er det landet som nå gir meg mat på bordet.”   

Miguel Bengolea tror ikke at de noensinne vender tilbake til Argentina. Han har ikke mye til overs for det landet som stjal alt fra ham og gleder seg hver dag over livet i Spania.