Månedsmagasinet på Costa del Sol
Córdoba og Medina Azahara – den europeiske kulturens vugge

Córdoba og Medina Azahara – den europeiske kulturens vugge

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

At Córdoba er den europeiske kulturens vugge er ubestridelig. Her hvor den veldige elven Guadalquivir tar en sving, har det ligget en by siden tidenes morgen. Byen var hovedstad i den romerske provinsen Bética, noe utallige ruiner vitner om. Men det var under maurernes herredømme at byen nådde sitt høydepunkt. På 900-tallet var Córdoba den kjente verdens største by med over en halv million innbyggere og med en blomstrende kultur som omfattet Europas fineste universitet med høyt utviklede institutter for medisin og arkitektur. Det var klart at en slik by måtte ha en moské som var på høyde med den i Mekka, og derfor oppførte de sittende kalifene over en årrekke det som skulle bli Europas største og flotteste moské: La Mezquita de Córdoba. Moskéen står der ennå og vitner om fordums storhet, og selv om de etterfølgende kristne monarkene ikke kunne dy seg for å ”pynte” litt på den islamske helligdommen slik at den kom til å se mer katolsk ut, så er moskéen fortsatt en av Spanias største severdigheter og et enestående monument. Når vi ta med alle de andre severdighetene i byen og den nyrestaurerte ruinbyen Medina Azahara, 6 km vest for byen, ja så er det bare å komme seg av gårde.
Jeg vet ikke hvordan andre har det, men etter hvert som jeg blir eldre, får jeg større og større hang til luksushoteller. Vi hadde vurdert det 4-stjerners hotellet ”Las Casas de la Judería” som er et ombygd palass som ligger innenfor bymuren i det gamle jødekvarter, men vi syntes likevel at 200 € for et dobbeltværelse var i overkant. Stor var derfor gleden da Erik fant ut at man gjennom Logitravel kunne få et rom til halv pris. Vi kom derfor til å bo midt i smørøyet i de lekreste omgivelser for 100 €, og det var godt anvendte penger. Se: casasypalacios.com
Når man ankommer Córdoba sørfra må man bare følge skiltene inn til sentrum og så parkere på den p-plassen som heter ”Centro histórico” som ligger rett overfor Puerta de Sevilla og som fører inn i den gamle bydelen.
Den første severdigheten man kommer til, er de gamle kongelige stallene ”Las Caballerizas Reales” fra 1570. Her sto de kongelige hestene oppstilt, og her ble det drevet oppdrett av den hesterasen som skulle bli en av verdens fineste: den andalusiske hesten. I dag blir stallene fortsatt brukt, og hvis man stikker hodet inn i gården, kan man dels se de fine stallene og omgivelsene, og er man heldig en rytter som trener hesten sin. Der gis oppvisninger med jevne mellomrom, så hvis liker de andalusiske hestene, er Córdoba stedet.
Rett ved siden av stallene ligger El Alcázar de los Reyes Cristianos, som er bygget oppå de arabiske kalifenes palass der man fortsatt kan se badene og hagene. Da Córdoba falt i de kristnes hender i 1236, måtte kalifens praktpalass bygges om slik at det ”passet til katolsk estetikk” som det uttrykkes, og slik ble det. Det var her de katolske kongene bodde når de var på besøk i byen, og det var bl. a. herfra at La Reconquista (gjenerobringen) av resten av Spania ble drevet. Córdoba falt jo i de kristnes hender relativt tidlig, og det var også her at inkvisisjonen hadde sitt hovedsete. Apropos inkvisisjonen, så kan man i det gamle jødekvarteret se et museum med torturinstrumenter, men det er noe mine nerver på iongen måte tåler, så det hoppet vi over.
I El Alcazar er særlig de gamle badene, de vakre hagene og de romerske mosaikkene interessante. Da man i 1959 ville fjerne en bygning på La Plaza de la Corredera, støtte man på en mengde svært fine mosaikker fra romertiden. Man mener at mosaikkene stammer fra en praktvilla som lå her. Mosaikkene er nå utstilt på El Alcazar og er utvilsomt noen av de fineste romerske etterlatenskaper i hele Spania.

Córdoba er tavernaenes hjemby, så når man blir sulten, bør man oppsøke en taverna som det er mange av i det gamle jødekvarter. En taverna kan betegnes som en mellomting mellom en restaurant og en bar, og hvis man vil ha tapas, så er det bare å komme seg inn i en taverna og få stilt sulten. Det gjorde vi, og etter at vi hadde mesket oss, var det tid til å finne hotellet vårt. Hotellet ligger midt i jødekvarteret, bare 200 m fra El Alcazar, så mer sentralt kan det visst ikke bli. Hotellet ligger i det som en gang var et palass med tilstøtende hus, og det er vakkert restaurert. Værelsene som er svært lekre, ligger rundt tre indre patios som hver er dedikert til en av de tre store kulturene som preger Cordoba: den jødiske, den arabiske og den kristne. Værelset vårt i tredje etasje, var rålekkert og vi hadde utsikt til mezquitaen fra vinduet, så vi hadde ikke noe å klage over.
Og nå gjelder det moskéen eller La Mezquita de Córdoba. Den ligger rett rundt hjørnet, så i løpet av fem minutter står vi inne i den vakre appelsingården som ligger foran mezquitaen. I dag er mezquitaen Córdobas domkirke, så det gjennomføres fortsatt kristne og kirkelige handlinger her inne, men bygningens hovedfunksjon må vist sies å være et kjempestort trekkplaster på turistene. Og med rette – den er i dag med på Unescos liste over ”menneskelige kulturarv”. Det er en forunderlig og imponerende bygning, som ikke ligner noe annet jeg har sett. Jeg blir målløs og bergtatt av å gå rundt i søyleskogen inne i bygningen. Den store skogen av dobbelte søyler (det er 856 av henholdsvis marmor, granitt, onyks og jaspis, kronet med stripede buer i rødt og hvitt) er helt unik, og jeg henføres i en helt særlig sinnstilstand ved å gå rundt der inne. Det er så spesielt at det må oppleves, og hvis man ikke har sett mezquitaen i Córdoba, er det en opplevelse man ikke bør snyte seg selv for. Mezquitaen er da også med i boken ”1.000 steder man må se, før man dør” fra 2003.
Byggingen av mezquitaen ble påbegynt allerede i 785, og det ble bygget på den under fire kalifer, så den stod først ferdig i all sin glans i 987. For dem som bodde i Al Andaluz var moskeen "så blendende at det trosset enhver beskrivelse” og det ble sagt at “søylene står som rekker av palmetrær i en syrisk oase”. Under besøket bør man etter min mening holde seg ute i kantene av den store bygningen der man best kan få et inntrykk av hvordan den opprinnelige arabiske moskeen så ut. Her kan man nesten bli helt borte i søyleskogen. Inne i midten har man revet ned søyler og bygget en kristen kirke med bueloft og alt som hører til i en katolsk kirke. Det er ikke bare et skjønt syn. Allerede Karl den 5. uttalte om den kristne ombyggingen at ”man har tatt noe helt enestående og gjort det om til noe ordinært”.
Man kan si at mezquitaen avspeiler både tidligere og nåværende tiders religøse trakasserier, og på en måte er det fantastisk at så store deler av den opprinnelige bygningen har fått lov til å bli stående når man tenker på den katolske kirkens innsats under inkvisisjonen for ”katolsk renhet”.
I dag står la mezquita / la catedral de Córdoba som et symbol på både religiøse stridigheter og gjensidig toleranse. De to trosretninger avspeiles i katedralen og lever sammen i en form for borgfred. Grunnet den store betydningen moskeen hadde under islam, har atskillige islamske grupper bedt om å få lov til å be der inne. Med det er blitt avvist med hard hånd av både paven og de spanske biskopene, og da en gruppe muslimer var på visitt i Córdoba i 2010 og følte trang til å be der inne, kom det til voldsomt håndgemeng mellom vaktene og turistene, så mange av dem måtte arresteres. Hva den episoden sier om katolsk toleranse kan man selv vurdere, men sett i lys av at bygningen er oppført som moské og deretter har blitt annektert av de kristne, kan det synes som en overreaksjon.
Det skal i rettferdighetens navn sies at moskeen ble bygd oppå det som under vestgoterne var en kristen kirke, så stedet har vært en religiøs kampplass i nesten 2.000 år. I et hjørne av moskeen har man lagd en utstilling av de vestgotiske funnene man gjorde under en av de utallige utgravningene i bygningen.

Det var tredje gang jeg besøkte moskeen, og det var det beste besøket, for nå er alt pusset opp, belysningen forbedret, alt er utbedret og nymalt, og det er ikke lenger i gang ombygginger, så det er NÅ man bør dra til Córdoba og la seg imponere.
Det var regnvær da vi besøkte Córdoba, men vi gikk likevel rundt i byens smale gater i et par timer for å se alt sammen. Der hviler en særlig stemning over byen, som om de mange tidligere kulturstrømninger kan merkes. Her ligger restene av et veldig romersk tempel, her ser vi en vestgotisk gravplass, her ligger en jødisk synagoge, her ligger de gamle arabiske badene, her ligger La Plaza de la Corredera fra 1683 der det avholdt tyrefektinger, og her troner den ene katolske kirken etter den andre. Alt er smeltet sammen til en stor harmonisk helhet som både vitner om stridigheter og toleranse, om krig og fred, om kulturers blomstring og fall og om menneskelig streben etter skjønnhet, makt og storhet.
En annen av byens store severdigheter er romernes gamle bro over Guadalquivir. Den ligger rett nedenfor mezquitaen og var i nesten 2.000 år den eneste broen over elven. I dag er den blitt til en gangbro og er fint restaurert med tårnet i den ene enden og triumfbuen i den andre.
Fordi hele jødekvarteret er stengt for det aller meste av biltrafikken, fikk vi en velsignet rolig natt i det fordums palass, så neste morgen var vi klare til flere opplevelser. Vi skulle avlegge en visitt til den jødiske synagogen, og fordi den ligger rett ved hotellet, var det en smal sak. Synagogen er flott i all sin enkelthet, og på veien dit passerer vi en statue av den jødiske filosofen, legen og rabbineren Maimónides som ble født i Córdoba i 1135 og hvis omfattende skrifter hadde stor betydning både for datidens legevitenskap og teologi.
Og nå gjelder det Medina Azahara eller som det offisielt heter i dag: Madinat al-Zahra som ligger 6 km vest for Córdoba. Madinat al-Zahra ble oppført på 900-tallet som en form for satellitt-by for kalifene. Her kunne de bo i aldeles praktfulle omgivelser på skråningen mellom Guadalquivir og Sierra Morena, og her hadde de maktens sentrum, og herfra styrte de det mektige kalifatet Omeya. Det er ingen tvil om at Madinat al- Zahra skulle være på høyden av luksus og flotthet: Det ble bygget for å imponere og for å stille fram kalifens makt.
Området var delt opp i en offisiell del der kalifen tok imot sine offisielle gjester, og en privat del der han selv bodde med sitt harem. Området er i dag et av de største arkeologiske utgravingsstedene i hele Europa, og selv om det virker stort, er bare 1/10 av området gravd ut.
I 2009 innviet dronning Sofia et fint museum for Medinat al- Zahra, og det ligger 2,5 km fra selve utgravingene. Et besøk bør derfor starte med at man går inn og utforsker museet som har gratis adgang for EU-borgere. Det finnes en utstilling av de funn man har gjort under utgravingene, men det mest interessante er utvilsomt en 15 min. lang film som viser hvordan palasset så ut i sin storhetstid. Her kan man se den overordnede planen, den vakre arkitekturen og den fine innredningen, samt høre om skikk og bruk og ritualer. Det fortelles at når palasset ble så enestående flott og overdådig, så skyldes det at kalifen ville vise sin yndlingshustru hvor stor hans kjærlighet til henne var. Filmen er på spansk med engelske undertekster. Når man har besøkt museet, må man naturligvis opp og se ruinbyen, og man kan bare komme dit opp i buss, for det er nemlig ingen parkeringsplasser der oppe.
Ruinbyen virker litt kaotisk, og det er vanskelig å gjennomskue hva alle bygningsrestene ble brukt til, men man må likevel ta seg tid til å vandre rundt og tenke seg tilbake til fordums storhet. Man må vist konkludere med at det vi i dag forstår med luksus, falmer i lyset av den overveldende prakten som datidens kalifer omga seg med. Og man kan si at all den åpenlyse prakten ga anledning til voldsom misunnelse og var en torn i øyet for alle andre makthavere. Det var for flott og for mye, og derfor fikk Medinat al-Zahra bare lov til å bestå i ca. 80 år. Byen ble offer for angrep fra konkurrerende kalifer og ble deretter plyndret og ødelagt. Så mye luksus kunne man ikke ustraffet tillate å omgi seg med. De mange etterfølgende plyndringene har betydd at det er relativt lite tilbake av de opprinnelige kunstskattene. Det som er igjen, kan som sagt sees på museet. Hvor resten gjemmer seg, må gudene vite.
Hvorom alle ting er, så er Córdoba en utflukt verdt, for verken byen eller Medinat al- Zahra har de siste 1.000 årene tatt seg flottere ut enn nå, og byen er da også kandidat til å bli europeisk kulturby i 2016.

Av Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet