Pandemisk

Den globale finanskrisen går nå inn i sitt fjerde år. Det er aksje- eller eiendomsmarkedene som har forårsaket de fleste finanskrisene siden 1945. Den nåværende krisen skiller seg ut, fordi det er kredittmarkedene som er roten til alt ondt. Dette er naturligvis ikke noe nytt. Obligasjonsmarkedene har vært gjennom tøffe tider tidligere, men stort sett på et nasjonalt eller regionalt nivå (f.eks Latin-Amerika). I våre dager har globaliseringen gjort at økonomiene i verden er blitt mer synkrone, og den derpå følgende større korrelasjonen mellom finansmarkedene har gjort at problemer som tidligere bare var lokale (fallet i boligmarkedet i USA, gresk statsgjeld) har spredd seg til alle markedene i verden.

Noen dyr er likere enn andre
Lite er gjort for å løse krisen. Nye effektive reguleringer har ikke lyktes. Forslagene om fornyelse av banksektoren har hele tiden blitt utvannet for å berolige bankfolk (og politikere som er bekymret over at banker flytter til andre land) og i en slik grad at de blir uten virkning. Selv offisielt godkjente rammeverk for bankene, som Basel III, kan være for restriktive fordi behovet for høyere reserver trolig vil begrense utlånsaktiviteten. Dessuten har de antatte synderne for krisen gått fri. Budskapet er dermed at hensynsløse investeringsbanker kan gamble ustraffet: Hvis de lykkes, høster de gevinsten, hvis ikke, hjelper staten dem, spesielt hvis finansinstitusjonen er “for stor til å gå konkurs”. Ikke rart at skattebetalerne det går ut over, er sinte.

Myndigheter, regjeringer og banker kan forsvare passiviteten overfor seg selv med at den globale økonomien før eller senere vil bedre seg, og at det derfor ikke er behov for omfattende reformer. Men massive redningspakker i Vesten har så langt hatt minimal innvirkning på forbrukerne. Til og med vekstoptimistenes redningsplanke, Kina, er uløselig forbundet med USAs skjebne. (Kina fortsetter å ekspandere og er en stor besitter av amerikansk gjeld. Landet låner i realiteten ut penger til amerikanske forbrukere for at de skal kjøpe kinesiske varer. Det har, foreløpig, ikke råd til å la den amerikanske økonomien bryte sammen.)

Ingen reformer, ingen helbredelse
Å behandle virkningene av finanskrisen ved å stimulere vekst, er én ting, å helbrede årsakene gjennom relevante reformer noe helt annet. Hvis myndighetene ikke klarer å ta beslutninger, vil finanssystemet fortsette å vingle fra den ene katastrofen til den andre. De siste hendelsene har fått markedene til å forstå at den politiske agendaen ikke alltid er i samsvar med deres behov. Det er ikke markedene investorene trenger å frykte, men politikken.