Månedsmagasinet på Costa del Sol
Opus Dei – sekt, hemmelig selskap eller katolsk organisasjon?

Opus Dei - sekt, hemmelig selskap eller katolsk organisasjon?

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Avhoppere forteller om selvavstraffelse, hjernevask og isolasjon. Medlemmene mener det er den direkte veien til Gud. Opus Dei er imidlertid ikke for alle. Dørene er vanskelig å åpne både for dem som vil inn og ut. Medlemslisten er hemmelig. I bl.a. Norge er Opus Dei forbudt fordi organisasjonen minner for mye om en hemmelig sekt. Hvordan kan Vatikanet godkjenne Opus Dei som katolsk organisasjon? Jeg møttes Opus Deis´ informasjonssjef for å få noen svar.

Definisjon – et fortolkningsspørsmål
Presten Josemaría Escrivá de Balauger grunnla Opus Dei i Madrid 2. oktober 1928 etter å ha fått det hans tilhengere kaller en åpenbaring. Han påstod seg å være valgt ut av Gud for å spre kristendommens sanne lære, og derfor skapte han Opus Dei – Guds Verk. I begynnelsen var det bare mannlige medlemmer og organisasjonen holdt til i Madrid. Etter borgerkrigen spredte Opus Dei seg utover hele landet, og rekrutteringen inkluderte nå også kvinner. Etter hvert este organisasjonen utover landegransene, og i dag har organisasjonen over 87.000 medlemmer. Blant medlemmene det ca. 2.000 prester, og medlemmene fordeler seg slik: Afrika: 2.000, Asia og Oseania: 5.000, Amerika: 30.000 og Europa: 50.000.

Godkjent av Vatikanet
I følge egne utsagn er det snakk om en katolsk organisasjon med apostoliske mål. Man vil hjelpe kristne, helst katolikker, med å bli bedre mennesker ved å la kristendommen gjennomsyre hverdagen. Via utdannelse og seminarer som avholdes på sponsede privatskoler og gjennom forkynnelse i andre land, sprer de det kristne budskapet. Det kan høres ut som vanlige misjonering, men verdiene som her forkynnes skiller seg kraftig ut fra den tradisjonelle kristendommen som vi er vant til. Medlemmene lever nemlig etter strenge regler og normer, og her er det ikke vanskelig å se likhetene med flere forskjellige sekter.
Ca. 20 % av medlemmene lever i sølibat og bor i en type kollektiv. Resten lever selvstendige liv, men fortsatt i et familiært forhold til de andre i organisasjonen. På grunn av den kontroversielle livsstilen oppstår det lett konflikter med omgivelsene, og derfor velger mange å holde medlemskapet hemmelig.

Å bli medlem i Opus Dei må være fortjent, og det kan fratas de medlemmer som ikke lever opp til forventningene. En åpenbaring fra Gud er nøkkelen, og man må vise tilstrekkelig selvdisiplin for å leve opp til medlemskravene. Å bruke tid og penger på sin Opus Dei-gruppe må skje helt naturlig fordi man lever tett sammen og arbeider for hverandre. I sekter får gjerne grunnleggeren profetstatus, mens han i Opus Dei ble kåret til helgen av selve Pave Johannes Paul II. Og det er nettopp det faktum at Vatikanet har godkjent Opus Dei som katolsk organisasjon (1982) som gjør at organisasjonen ikke regnes som en sekt.
38 år gamle Ismael Martínez, informationssjef og medlem av Opus Dei de siste 20 årene, bor i et av organisasjonens kollektiv. Han avfeier mine sammenligninger med tradisjonelle sekter, bl.a. mener han at sekter tolker bibelens ord, – det gjør nemlig ikke Opus Dei. De går heller ikke rundt og banker på dørene til folk eller deler ut flyveblad for å spre budskapet sitt. På spørsmål om hvorfor en så forholdsvis ny organisasjon velger å leve etter gammeldagse regler og verdier, svarer han med stor overbevisning at det er katolisismens grunnverdier man følger, og at det er veien til Gud.

To sider av samme sak
Avhoppere forteller om hvor vanskelig det var å komme seg ut av Opus Dei, og jeg konfronterer ham med vitneutsagn jeg har lest der medlemmer blir fratatt retten til å snakke om, til å ha en mening og til å kritisere Opus Dei. Om hvordan brevveksling, telefon- og kommunikasjon på e-post overvåkes. Om hvordan venner utenfor gruppen ikke er venner, men potensielle medlemmer som det forventes at man forsøker å rekruttere.
Martínez ler som for å understreke det absurde i min uttalelse:
– Det er alltid to sider av samme sak. Det er ikke mitt ansvar at alle medlemmer lever slik vi gjør her, men man bør under alle omstendigheter lære organisasjonen å kjenne før man dømmer den. Vi kontrollerer ikke våre medlemmer, sier han til tross for at det ikke tok mer enn et par timer fra jeg ringte en Opus Dei- skole i Málaga med et par spørsmål til Martínez ringte meg fra Granada…
Den mest kontroversielle Opus Dei-praksisen er selvavstraffelse. Det kan gjøres på forskjellige måter, men alltid med det formålet å føle Jesus´ smerte. Det kan for eksempel bety å sove på et hardt gulv, avstå fra noe man elsker eller å spenne en reim med pigger fast rundt beinet for å minne seg selv om Jesus´ lidelser på korset.
Martínez hevder de gjør det av kjærlighet til Gud og sammenligner det med når vi pynter oss av kjærlighet til oss selv. Jeg forsøker å motsi ham med at det ikke står i Bibelen at selvavstraffelse er et bevis på kjærlighet til Gud. Han svarer igjen ved å sitere Jesus: "Tag dit kors og følg meg" – som noe Opus Dei-medlemmer tar bokstavelig og som noe de etterlever i dag.

Selvpining
Cilice heter reimen med pigger som medlemmene som lever i sølibat går rundt med under klærne et par timer hver dag. Selv om det dreier seg om et fåtall, er cilicen blitt ett av Opus Deis´ kjennetegn. Jeg spør om det gjør vondt å gå med reimen, svarer Martínez: – Det som gjør vondt er at dette framheves som et karaktertrekk hos Opus Dei når det i virkeligheten bare står for 0,1 % av læren. Jeg tolker hans svar som et ja.
Opus Dei kan oppfattes som en lukket og hemmelig gruppe. Organisasjonens budskap er litt diffust, og ryktene forteller at medlemmene tilhører samfunnets absolutte elite. Martínez vil likevel gjerne at vi blander hemmelighetskremmeri og diskresjon.
– Bare fordi man er diskret innefor det samfunnet man lever i, betyr det ikke at man holder det hemmelig. Hvor mange går rundt og rop ut sin religiøse overbevisning overalt?, undrer han seg. Ikke mange, tenker jeg. Men samtidig har de fleste mennesker en mer tradisjonell religiøs overbevisning. Han avfeier raskt min oppfatning om at Opus Dei-medlemmer tilhører samfunnstopen.
– Vi vokser f.eks. sterkt i Afrika.
Ja, ja, men selv i Afrika finnes det en økonomisk elite. I hvert fall trenger jeg ikke søke lenge på internett før jeg finner ut af flere spanske toppolitikere har bånd til Opus Dei, og at paven godkjente organisasjonen fordi han selv var medlem. Martínez sier at den informasjonen er ny for ham, men at det forøvrig ikke burde spille noen rolle.
– Opus Dei er ingen sekt. Vi er katolikker som lever etter den katolske lære, avslutter han bestemt. Og jeg forventet meg heller ikke noe annet svar.

Av Mary Touma

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet