Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Etter mer enn ni måneders fangenskap hos al-Qaeda-cellen i det sørlige Mauritania, er katalanske Albert Vilalta og Roque Pascual endelig frigitt.Det er ingen som stiller spørgsmålstegn ved disse menneskenes gode intensjoner, men det reises mange spørsmål om ikke de gjør mere skade enn gavn, og ikke minst om utenriksministre og hele regjeringer burde bruke tid enn å betale ukjente summer til gisseltakerne og frigi terrorister.

Området sør for Marokko, som i dag er marokkansk (okkupert, mener de fleste) Vest-Sahara og Mauritania, ligger på grunn av Spanias kolonisering og alt for plutselige tilbaketrekning, spanjolenes samvittighet nær. Det var én av årsakene til at medlemmene av nødhjelpsorganisasjonen Acció Solidària, Albert Vilalta og Roque Pascual samt Alicia Gámez, i november 2009 med en konvoi av lastebiler lastet med matvarer og andre viktige varer bega seg gjennom Marokko og til Mauritania. I den sørlige delen av landet ble konvoien stanset av medlemmer av al-Qaeda. Dermed ble de spanske nødhjelpsarbeiderne tatt til fange. Alicia Gámez ble frigitt i mars, mens Albert Vilalta og Roque Pascual rakk å slå den bisarre rekorden og bli de som har sittet lengst som gisler hos al-Qaeda i Nord-Afrika før de endelig i slutten av august ble frigitt fra skjulestedet i ørkenen i Mali.

Dermed var de spanske gislenes mareritt forbi. Men nå når de er hjemme i sikkerhet i Catalonias nasjonalistiske favntak, bør man spørre hva de egentlig hadde å gjøre i Mauritania.

Mere skade enn gagn?
”Ingen har monopol på solidaritet, og vi setter ikke spørsmålstegn ved folks hensikter. Men erfaring viser at hjelpekonvoier har en svært liten effekt på utviklingen i fattig land,” siterer avisen El País Francisco Rey, direktør i Instituto de Estudios sobre Conflictos y Acción Humanitaria. Han mener altså at det finnes mer effektive måter man kan fordele den humanitære hjelpen på.

Det er likevel ikke bare det praktiske ved operasjonene det stilles spørsmålstegn ved. Eksperter mener ganske enkelt at det ikke er noen fordel å kjøre matvarer og andre saker fra for eksempel Spania til det sørlige Mauritania. I stedet mener de at man gjør mer nytte for seg om man kjøper varene lokalt og i det hele tatt fokuserer på å lære innbyggerne hvordan de kan hjelpe seg selv.

”Nødhjelpskonvoiene er ofte en ydmykelse for mottakerlandet, og de hjelper ikke utviklingen på noen måte. De er irrelevante,” bekrefter Antonio Sánchez, en ekspert i ikke-statlig nødhjelp.

Den aktuelle situasjonen i Pakistan er likevel et eksempel på unntakelse fra denne regelen, nemlig når en katastrofe kan gjøre befolkningen fullstendig avhengig av hjelp utenfra, men det er ikke tilfellet i Vest-Sahara og Mauritania.

Likevel planlegger Acció Solidària – hvis medlemmer kanskje ble fanget fordi man på organisasjonens hjemmeside kunne følge konvoiens rute – to nye turer, én i november, en annen neste påske. Foreningens medlemmer vil være mer forsiktige de neste gangene, men mener det er viktig å dra av gårde.

”Vi arbeider med små NGO’er som ikke har andre former for transport av sakene de samler inn. Vi sørger for at varene kommer fram,” sier Francesc Osan fra Acció Solidària til El País. Dermed gir han også uttrykk for at organisasjonen utfører et arbeid som myndighetene burde gjøre.

al-Qaeda i Sahara
Sahara-beltet, fra øst til vest, blir mer og mer infiltrert av al-Qaeda. De herjer og skremmer de få turistene som tidligere forvillet seg på besøk, langt bort. Selv Leger uten grenser har fjernet EUs logo fra organisasjonens telt i området for å unngå å bli brukt som skyteskive.

Den menneskelige situasjonen blir verre og verre, og parallelt med dette stiger antallet kidnappinger. Det siste tiåret har antallet (registrerte) kidnappinger i den tredje verden steget fra 20 til 92 i 2009, og antallet drepte nødhjelpsarbeidere har steget fra 30 til 102, noe som naturligvis setter spørsmålstegn rundt riktigheten av å gi etter for gisseltakernes krav.

Størstedelen av hjelpearbeiderne kommer fra europeiske land, og de utgjør vandrende dollartegn på grunn av sine velstående hjemland som takler situasjonene på forskjellig vis.

Det franske eksempelet
En fransk statsborger, Michel Germaneau på 78, ble tatt til fange i april, og i juli henrettet av al-Qaedas nordafrikanske celle. Han ble henrettet som hevn for de seks terroristene som ble drept da en redningsaksjon slo feil. Germaneaus skjebne sendte vonde anelser til Vilalta og Pascuals pårørende, samt spanske myndigheter som likevel fortsatte arbeidet (les: forhandlingene) med å få sine landsmenn hjem i god behold.

Germaneaus gisseltakere skal ha insistert på at Frankrike skulle sikre frigivelsen av fengslede al-Qaeda-medlemmer i området. Flere aviser siterer president Nicolas Zarkozy for å uttale at det ikke hadde vært noen dialog mellom terrorcellen og hans regjering som kategorisk har nektet å utbetale løsepenger eller anbefale løslatelse av terrorister. Det samme gjelder Storbritannia og USA. Frankrike har offisielt advart befolkningen om å reise til Algerie, Libya, Tsjad, Niger, Mali og Mauritania.

Farligst å være spanjol?
Politikere, nasjonale og regionale, og heriblant lederen av den katalanske lokalregjeringen, José Montilla (PSOE), har bedt om et forbud mot konvoiene, men den spanske regjeringen har ikke advart befolkningen mot å reise til de mest risikable landene, land man også forsøker å ha sunne, diplomatiske forhold.

Regjeringen har ikke bekreftet at det er utbetalt løsepenger (det gjettes på sju millioner euros), men har heller ikke nektet for det. Heller ikke den før omtalte Zarkozy kritiserte den antatte utbetalingen av løsepenger som gjør at al-Qaeda kan vokse seg stor og sterk og nå ta flere nødhjelpsarbeidere til fange. Heller ikke den antatte medvirkningen til frigivelsen av terrorister. Det er ikke noe godt nytt under sola, heller ikke fra Spania som jo synes villig til å betale løsepenger.

Problemet er ellers i sin grunnform at flere land har skåret ned på ulandshjelpen. Spanias regjering besluttet bare i forbindelse med siste omgang av kutt i sine budsjetter, å spare 600 millioner euros på denne konto. Disse nedskjæringene kan få private nødhjelpsorganisasjoner til å foreta stunts som for eksempel flere risikable konvoier bare for å tiltrekke seg større oppmerksomhet og etterfølgende bidrag, og dermed er det fortsatt langt fram.

 


Alicia Gámez ble frigitt i mars, mens Albert Vilalta og Roque Pascual rakk å slå den bisarre rekorden og bli de som har sittet lengst som gisler hos al-Qaeda i Nord-Afrika før de endelig i slutten av august ble frigitt fra skjulestedet i ørkenen i Mali.

Nødhjelpskonvoiene er ofte en ydmykelse for mottakerlandet, og de hjelper ikke utviklingen på noen måte. De er irrelevante.

Sahara-beltet, fra øst til vest, blir mer og mer infiltrert av al-Qaeda. De herjer og skremmer de få turistene som tidligere forvillet seg på besøk, langt bort.

Regjeringen har ikke bekreftet at det er utbetalt løsepenger (det gjettes på sju millioner euros), men har heller ikke nektet for det.
 

Av Jette Christiansen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet