På oppdagelsesjakt i nabolaget

Restene av et 10 meter stort solur? En eldgammel dryppsteinhule der det har bodd mennesker. Enorme og forseggjorte murer, tilsynelatende tilfeldig plassert ute i landskapet. Hemmelighetene her på kysten er mange om du bare kommer deg litt bort fra tettbebyggelsen.

– Dette skulle jeg gjerne visst mer om, sier min lokale guide og veiviser, John Bratteland. Vi er ute på landet, rett ovenfor Los Pacos og Torreblanca i Fuengirola. Det er så godt som tomt for mennesker her, men bebyggelsen befinner seg bare et par kilometer unna mot sør. Bak oss og oppe i fjellsiden ligger Mijas.
– Dette er det faste turterrenget mitt. Her har jeg trasket og gått minst en gang i uka siden vi flyttet hit i 1991, forteller John Bratteland. Gjennom årene og på sine uttallige turer rundt i landskapet har han oppdaget mye rart. Nå har han lyst å vise fram noen av mysteriene. Håpet er at leserne av Det Norske Magasinet kan hjelpe til med opplysninger om hva som skjuler seg bak hemmelighetene.

Et gigantisk solur?
– Se her, sier John og peker. Vi står på en liten bergtopp. Fire kilometer lenger nede ligger havet og bader seg i sol. Jeg skjønner ikke helt hva John mener, for først får jeg ikke øye på steinene som ligger litt skjult under gresstustene. Da jeg kikker bedre etter, oppdager jeg det fine mønsteret. Steinene danner en sirkelformet, helt plan platting på knapt 10 meter i diameter.
– Kan du skjønne hva dette er? Spør John og forklarer hvordan den nøyaktige sirkelen er delt i 24 like store deler og med snorrette linjer: – Jeg har lenge lurt på dette. Her har noen en gang i tiden gjort et solid stykke arbeid med å planere og så banke steinene ned i jorda. Først tenkte jeg at det kanskje var en kanonstilling fra borgerkrigens dager (1936-1939), men det virker jo helt ulogisk såpass langt utenfor bebyggelsen. Senere har jeg kommet til at dette rett og slett må være et gammelt solur, sier John og peker.
Klokka er halv fire på ettermiddagen og ganske riktig; når John stiller seg i sentrum av den store sirkelen, faller skyggen nøyaktig på en av de 24 linjene.
– Men det jeg ikke kan forstå er hvorfor det skulle lages et solur akkurat her og hvorfor er det nedlagt så mye arbeid, lurer John og håper at lesernes av magasinet kan sitte på informasjoner om dette mulige soluret.

Gigantiske murer
Men John vil videre. Det er mye mer å vise fram her ute i naturen. Vi kjører på grusete veier som snor seg innover i landskapet.
– Det er ikke mye trafikk her, mest handler det om ungdommer som i helgene bruker disse veiene og området her som treningsfelt for motorcross, forklarer John.
– Her skal vi parkere, sier han. Vi går opp noen bakker, og nå ser jeg hva John vil vise fram: Rundt den lille bergtoppen er det satt opp kjempestore og forseggjort murer i stein og murt med betong. En pryd for en hvilken som helst moderne veiskjæring, men her er det ikke vei det handler om. Muren som John beregner å være nesten 100 meter lang og ca 12 meter høy, virker som om den er konstruert og nærmest plassert helt tilfeldig i terrenget.
– Jeg har ofte lurt på hvorfor denne muren er bygget. Jeg har kikket rundt denne bergtoppen, og det finnes et par andre tilsvarende murer, men dette er den største, sier John.
– Muren er godt fundamentert med betong, så vi snakker neppe om noe oldtidsminne. Men hva er meningen? Kan det ha vært tenkt for utbygging av et nytt boligområde? Eller er det snakk om et forsvarsverk? Jeg vet ikke svaret, men om leserne vet noe, vil jeg mer enn gjerne høre om det, sier John.

"Vatikan-muren"
Vi er tilbake i bilen og humper oss videre innover på de dårlige grusveiene. Vinterens mange og kraftige regnskyller har gjort dem nesten uframkommelige.
– Egentlig burde vi hatt en jeep, smiler John mens han peker framover. På høyre side der vi kjører innover i dalsøkket, dukker det plutselig opp en ny mur, ikke så høy som den vi nettopp har tittet på.
– Denne muren er mange kilometer lang, forklarer John som har gått langs hele muren flere ganger.
– En finne jeg traff på hevdet at innenfor disse murene ligger det et gods som den katolske kirken eier. Dessuten går det noen gamle historier om mafiaen som knytter seg til dette stedet. På folkemunne går det visstnok under betegnelsen "Vatikan-murene". Området er avsperret og stengt av, men det må jo være noe aktivitet her?! Jeg har sett både druer, avokado, mandariner og appelsiner innenfor disse forseggjorte steinmurene, sier John.
– Det jeg lurer på er hvem som har satt opp muren og hva denne "hacienda´en" egentlig brukes til, sier John.
Etter at vi har kjørt et stykke på veien som går langs den forseggjorte muren, kommer vi plutselig til en nettingport. "Huerta" – altså et sted der det dyrkes grønnsaker og frukt – står det på skiltet som også forteller at det er forbudt å gå innenfor muren og porten. Men ikke et menneske er å se.
– Se! Porten står åpen. Det har aldri sett før, sier John som igjen vil ha hjelp fra magasinets lesere for å høre mer om stedet.

Dryppsteinshule og viadukt
Neste stopp er dryppsteinshulene. Vi kjører enda lenger innover i dalen, parkerer bilen, klatrer over en grind og kjemper oss gjennom et solid buskas. Omsider stanser John:
– Ser du det? Dette er dryppsteinhuler, men her må det også ha bodd mennesker en gang i tiden.
I hulen er det helt tydelig hugget ut trappetrinn som fører to etasjer opp. Det er til og med laget hull for at røyken fra et ildsted skulle få slippe ut. Rester av tykke murvegger finnes i tilknytning til hulen.
– Nå er det jo ikke akkurat en sensasjon at spanjoler har bodd – og fortsatt bor – i huler. Men jeg lurer veldig på hvor langt tilbake i tid det kan ha bodd mennesker akkurat her, sier John.
– Jeg må vise deg en ting til, sier John hemmelighetsfull og trekker meg med nedover i terrenget. Foran oss dukker det opp en "miniakvedukt", møysommelig konstruert og bygget i betong.
– Denne er neppe særlig gammel, men det kan jo hende at akvedukten ble konstruert for mange hundre år siden, for eksempel av maurerne, og at den senere er modernisert? Det som er så imponerende er at den leder vannet ned til et lite, forlatt gårdsbruk lenger nede, forklarer John mens vi følger viaduktens vei flere hundre meter gjennom landskapet. Og ganske riktig. Ved det nedlagte og forlatte gårdsbruket ender akvedukten i en vaskekum.
– Her har det nok stått noen koner og vasket mye tøy en gang i tiden, kommenterer John før vi trasker tilbake til bilen for å komme oss tilbake til sivilisasjonen.
– Jeg håper virkelig at lesere av Det Norske Magasinet kan hjelpe til og oppklare disse mysteriene. Noen må jo vite noe, sier John som mer enn gjerne tilbyr seg å være veiviser for interesserte skandinaver gjennom åsene og bergene i høydedragene ovenfor Fuengirola:
– Du trenger ikke reise til Granada og Sevilla for å oppdage historiske minnesmerker. Her i Spania kan du finne dem nesten overalt!