Månedsmagasinet på Costa del Sol
Fortidens berømte personligheter: María Zambrano

Fortidens berømte personligheter: María Zambrano

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
maria-zambrano
Moderne kvinne med klare holdninger

 
Málagas sentrale togstasjon Málaga-María Zambrano er mer enn bare et knutepunkt for reisende fra hele verden. Navnet forteller nemlig historien om en stor, spansk personlighet María Zambrano. I en alder av bare 26 år utga hun sitt første skrevne verk der hun kritiserte den kapitalistiske ideologien mot demokratiet. Hun døde i 1991, men klarte før det å utgi 17 verk og – som første kvinne – å vinne den prestisjefulle Cervantes-prisen som den viktigste spanske forfatter.
 
En aprildag i 1904 kom María Zambrano til verden i Vélez-Málaga. Foreldrene, Blas José Zambrano y Araceli Alarcón, var begge lærere og sosialister. Derfor fikk María Zambrano og søsteren Nace Araceli tidlig stifte bekjentskap med politikk. Da hun var fire år flyttet familien til den spanske hovedstaden der faren hadde fått ny jobb. Etter bare et par år i Madrid flyttet de til Segovia der hun tilbragte tenårene før hun i en alder av 17 år vendte tilbake til storbyen for å studere filosofi på Universidad Central de Madrid.
 
Ungdomsårene og begynnelsen på forfatterlivet
I Madrid ble hun raskt en del av det sosialistiske intellektuelle miljøet og deltok i flere studentopprør. Hun var en kvinne med meninger om verden og så med kritiske øyne på kapitalismen som, ifølge Zambrano, ville føre til en radikal politisk styreform og lede til en moderne form for slaveri av massene. Hun kjempet for en styreform der det ville bli skapt likevekt i samfunnet med en rettferdig fordeling både økonomisk og kulturelt. Hun utga sitt første verk, Horizonte del liberalismo (liberalismens horisont), i 1930 da hun bare var 26 år og manifesterte seg tidlig som en av Spanias ledende kvinnelige filosofer og humanister. Hun beskrev i bøkene hvordan liberalismen ville føre til Europas krise og endelige nederlag, og hun ønsket en tredje revolusjon. Generelt var hun svært opptatt av bysamfunnet og borgernes rettigheter, men senere ble hun mer filosofisk i sine verker der hun i et av det største, El hombre y lo divino, berører emner som liv og død og det guddommelige i mennesket og i verden.
 
Hun har blant annet uttalt:
”Menneskets hjerte trenger noe å tro på, og det tror på løgner når det ikke kan finne sannheter å tro på.” Maria Zambrano.
Og:
“Mens religion og etikk kan styres mot det isolerte individ og kan eksistere i et menneske uavhengig av andre, så trenger politikk for et samfunn for å eksistere.”
 
Hun var en kvinne med ordene i sin makt, men hennes klare meninger skulle likevel ende med å føre henne langt bort fra Spanias grenser fordi hun under Francos regime, som ikke tolererte alternative holdninger eller kunstnere som kunne utfordre hans maktposisjon, måtte reise i eksil.
 
Tiden i eksil og livet Spania etter Franco
Zambrano ble gift i september 1936 med historiker og sekretær for den spanske ambassaden i Chile, Alfonso Rodríguez Aldave, og de reiste dit i oktober samme år. Etter åtte måneder i Latin-Amerika vendte de tilbake til Spania der de landet midt i Den spanske borgerkrigen. Alfonso Rodríguez Aldave ble innkalt til hæren, og María Zambrano flyttet i 1937 til Barcelona med sine foreldre og søster der hun ble en del av opprørsgruppen som kjempet for en spansk republikk. Faren døde en oktoberdag samme år, og i begynnelsen av 1938 måtte hun gi opp opprørskampen, og sammen med moren og flere familiemedlemmer flyktet hun til Frankrike i eksil der hun ble gjenforent med mannen. Sammen dro de videre mot Mexico der de var blitt invitert av Casa de España som i dag er kjent som universitet El Colegio de México, A.C.
 
De etterfølgende årene bodde de blant annet på øya Puerto Rico og på Cuba der María Zambrano avholdt flere konferanser og underviste i filosofi. I 1947 ble hun skilt fra mannen og flyttet tilbake til Mexico der søsteren hadde bosatt seg. Cuba lå likevel fortsatt i María Zambranos bevissthet, og i begynnelsen av 1950-årene flyttet hun tilbake til Kanariøyene der hun fortsatte med å undervise og avholde konferanser.
I 1953 gikk turen likevel igjen til Europa, nærmere bestemt Roma der hun og søsteren bodde i en årrekke inntil søsteren gikk bort i 1971. María Zambrano begynte også selv å merke alderdommen nærme seg, og i 1977 ble synet hennes så dårlig at det ga henne problemer med å lese og skrive. Det gikk ytterligere sju år før hun vendte tilbake til Spania, og til tross for sine begrensede skrivemuligheter fortsatte hun ufortrødent med å skrive artikler, hvorav den siste ble utgitt bare to måneder før sin død i 1991.
 
På slutten av åttitallet ble navnet hennes for alvor skrevet inn i de spanske historiebøker. Hun stiftet for eksempel María Zambrano-fondet (Fundación María Zambrano) med sete i bygningen el Palacio Marqués de Beniel i Vélez-Málaga, og i dag består stedet av en verden av bilder og ord som beskriver historien til den spanske verdenskvinne. I 1988, bare fire år før sin død, mottok hun dessuten som første kvinne den prestisjefylte Cervantes-prisen som den viktigste forfatteren i Spania.  
 
María Zambrano-fondet deler blant annet ut stipendier til studenter som trenger økonomisk støtte til å gjennomføre for eksempel videregående skole, så selv om María Zambrano er død, lever hennes ettermæle i beste velgående. Med sine ord og tanker berørte hun mennesker i flere deler av verden, og svært passende er den travle buss- og togstasjonen i Málaga med på å føre María Zambrano ut på en evig reise.
Av Christine Petersen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet