Månedsmagasinet på Costa del Sol
Gjeting i Sierra Nevada

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

Jeg har alltid synes at det å være en saue- eller geitegjeter er svært romantisk. Vandre rundt med flokken, sove under stjernene og kjenne hver plante, hver fuglelyd og hvert dyrespor på bakken. Min forestilling om en gjeter er en mann som har funnet fred i sjelen. Han er beskjeden og klok og tenker ofte i sitt stille sinn at menneskeverdenen er triviell og uvesentlig.
Jeg må også innrømme at da jeg leste romanen ”Alkymisten” av Paulo Coelho, om den andalusiske sauegjeteren Santiago, da var det ingen vei tilbake. Min romantiske forestilling ble bekreftet. Jeg var fristet til å selge alt, kjøpe 500 geiter og sorgløst vandre land og rike rundt.
Jeg måtte finne ut av hvor mye av mine forestillinger som var fiksjon og hvor mye som var virkelighet. Jeg bestemte meg for å tilbringe en hel dag ute i naturen sammen med 300 geiter, 7 hunder, 12 sauer og en gjeter.

En vanlig morgen i stallen
Klokken er litt over ni om morgenen, og Miguel har allerede vært i gang med melkingen i over en time. Det foregår i den gamle stallen som ligger i forlengelse av huset der han bor sammen med sin kone og to døtre. Huset ligger i utkanten av landsbyen, og overalt går høns, hunder og katter og hygger seg. Melkemaskinen er eldgammel, og det er bare plass til 10 geiter om gangen i den trange, lave delen av stallen som er beregnet på melkingen.
Miguel får de ti geitene er på plass, før sugekoppene settes på, venter de 5-10 minutter det tar, skubber de nymelkede geitene ut til venstre, og tar 10 nye geiter inn fra høyre. Det tar en tre timers tid å melke de 300 geitene. Når han har nådd omtrent halvveis, kommer melkebilen. Den kommer annenhver dag og henter 250 liter melk som blir kjørt til det kjente meieriet Garcia Baquero der det blir ystet ost av melken.
– Vi får altfor lite for melken, og prisen bare går ned. Det er dårlige tider for gjeterne – det er mye arbeid i forhold til det lille utbytte.
Miguels øyne er rolige, og han ser ikke alt for bekymret ut. I det hele tatt har jeg vansker med å forestille meg denne mannen irritert eller bekymret.
Klokken har passert 12, melkingen er ferdig, og geitene må ut å gå og spise i fjellene rundt. Først må vi likevel krysse den sørlige delen av landsbyen for å komme til fjellene. All trafikk stopper opp, og de travle sjåførene må tålmodig finne seg i at det tar sin tid å la 300 geiter passere. Miguel viser ingen tegn på bekymring over trafikkproppen han har skapt, han går uforstyrret videre i fredelig geitetempo.

Gjeting 365 dager i året
Gjeting er et eldgammelt yrke som raskt holder på å dø ut. Produksjonen av geitemelk og kjøtt blir i stadig større grad flyttet til store industrialiserte gårdene. Jeg er derfor nysgjerrig etter å finne ut hva det er som i våre dager får en ung mann til å velge gjeteryrket.
Miguels stemme er blid når han stillferdig og litt sjenert begynner å fortelle:
– Når jeg så en gjeter med flokken sin, så jeg ikke noe annet. Jeg vet ikke hva det er, men geiter er noe av det vakreste som finnes – de er så uttrykksfulle…

Miguel, El pastor, som de kaller ham her, er 37 år og en av fire fulltidsgjetere i Monachil, en liten landsby utenfor Granada. Han har over 300 geiter – og man kan bestemt si at det er snakk om en heltidsjobb. Miguel arbeider 365 dager i året, og dagene er lange.
– Siden jeg var liten har drømmen vært å ha min egen geiteflokk. Og selv om jeg riktignok fortsatt er glad i det jeg gjør, så innser jeg også at det er mye jeg går glipp av. Jeg arbeider jo hver eneste dag fra klokken åtte om morgenen til åtte om kvelden – også lørdag og søndag.
Miguel sukker og forteller at han aldri er med på konfirmasjoner, fødselsdager og andre sosiale begivenheter, fordi han er alltid ute og går med geitene sine.
Miguel begynner å forklare hva geitehold går ut på, og jeg prøver iherdig å følge med.
– Det gjelder å ha gode geiter som produserer mye melk og sunne killinger. Mine geiter gir i gjennomsnitt halvannen liter melk om dagen. Og når det gjelder killingene, så vil jeg helst at de lammer i oktober. For før jul er det stor etterspørsel etter geitekjøtt, og prisen er god.
Det er tydelig at Miguel føler seg på hjemmebane, nå da han forteller om sin pasjon og om yrket sitt. Hans sjenerthet er forsvunnet som dugg for solen mens han forklarer:
– Geiter går drektige i fem måneder, og noen får killinger to ganger i året. De 17 geitebukkene får ikke å gå sammen med hunnene hele tiden. Jeg holder nøye orden på hvem som blir bedekket av hvem og når.
På tross av at geiteflokken nå er spredt ut over hele dalsiden, er det tydelig at Miguel har fullt overblikk over dyrene. Han sender bare den pjuskede gjeterhunden Limones etter noen geiter som er på avveie, før han videre forklarer at killingene får lov til å die mødrene i tre, fire måneder. Deretter setter han en slags hjemmelaget munnkurv på dem. Moren fortsetter likevel med å produsere melk i sju til 12 måneder, og det er denne melken som blir solgt til ostefabrikanten Garcia Baquero.

Hunder som tror de er geiter
Vi går i rolig tempo opp bakkene, geitene går først og spredt blant dem, midt inne i den store flokken, lunter de tre kjempestor Mastin-hunder. De andre tre hundene, de små pjuskede gjetehundene går ved siden av Miguel. De løper på hans kommando hit og dit og sørger for at flokken er noenlunde samlet og beveger seg i riktig retning. Jeg spør forundret hvilken funksjon de store Mastin-hundene har. Så vidt jeg kan se går de bare dovent rundt inne i flokken og ser ikke ut til å være til noen som helst nytte.
– Mastin-hundene er like viktige som gjeterhundene. De beskytter geitene mot rev, villsvin og ville hunder. Disse hundene blir tatt fra moren når de er bitte, bitte små. Deretter lever de blant geitene. De fleste av dem dier til og med hos geitene. Mastin-hundene tror nok at de er geiter og at geiteflokken er familien deres. Derfor vil de alltid beskytte flokken.
Miguel kaller på en av kjempehundene som hedder Gordo (tjukken). Hunden lener seg kjælent oppover gjeterens ben. Miguel klør den på hodet og viser meg et stort, hårløst og hvitt arr som løper langs hundens isse.
– Han fikk dette arret etter en heftig kamp med et villsvin. Miguel trekker godmodig på smilebåndet, før han stolt forteller at Gordo vant kampen og ga villsvinet en ordentlig skrekk i livet.

Trosset ørefiken og fulgte drømmen
Vi klatrer oppover bratte skrenter på smale og knapt synlige stier. Den krydrede duften av rosmarin og timian kiler i nesen. Miguel snakker med geitene og hundene hele tiden: “Tuuumma, tuuumma, klak, klak, klak… heeyp, heeyp… huuiit, huiit”.
Det er ikke til å ta feil av. Miguel er vant til å gå i vanskelig og bratt terreng fullt av stein og stikkende buskas. Han går sikkert og veloverveid med stokken sin og tråkker aldri feil. Jeg derimot, må virkelig konsentrere meg for ikke å snuble. Da vi endelig kommer opp på toppen der det er utsikt over hele landsbyen, lener Miguel seg opp i et tjukt, knudrete oliventre der han har fullt overblikk over flokken. Geitene ser ut til å være altetende, de forsyner seg like fornøyd av både stikkende busker og kratt som av saftig gress.
Jeg setter meg utmattet i skyggen under oliventreet ved siden av Miguel og begynner forsiktig å spørre litt om hans historie. Til å begynne med er han svært sjenert. Det er tydelig at han ikke er vant til å snakke om seg selv.
– Jeg hatet å gå på skole, og hvis jeg i frikvarteret fikk øye på en gjeter, så var jeg fortapt. Men hver gang det skjedde, sladret lærerinnen til moren min, og så ventet det ørefiken når jeg kom hjem.
Miguels kraftige, brune arbeidsnever fomler forlegent med gjeterstaven mens han forteller.
– Mine foreldre ville at jeg skulle bli rørlegger som min bror, og jeg gikk da også i lære hos ham i fem hele dager – helt til jeg så en geiteflokk. Så var jeg fortapt igjen…
Miguel ler og trekker på skuldrene som om han vil si: ”Jeg hadde ikke noe valg, gjeting var min skjebne.
Geitene begynner å bli urolige, og Miguel gjør tegn til at vi må videre. Han forteller at geiter er hvileløse skapninger som hele tiden vil videre og videre. Unntatt om sommeren, for da faller det mer ro over dem i varmen. Han forteller også at om sommeren er geitene slett ikke hjemme i stallen, men holder permanent til langt oppe i fjellene der det er kaldere og mer gress. I den forbindelse setter han opp en provisorisk anretning de melkingen foregår ved hjelp av en generator.
– For meg er sommeren den beste tiden, for det er ikke så mye fram og tilbake. Da blir jeg for det meste bare oppe i fjellene hos geitene i flere dager i strekk. Det er ganske avslappende.
Miguel ler nå høylydt, og det tidligere så forsiktige blikket ser nå ut til å ha fått tillit til meg. Mens han ubluferdig klapper seg på magen, forteller han skjelmsk at om sommeren blir både han selv og geitene mer velernærte.
– Da ligger vi jo det meste av dagen og dovner oss i skyggen under trærne. Den sorgløse latteren virker smittende.
Jeg lukker drømmende øynene, og akkurat som da jeg leste boken om den andalusiske gjeteren Santiagos vei til visdom og fred i sjelen, er jeg igjen nesten i ferd med å bestemme meg for å selge alt og kjøpe meg en geiteflokk.
 

Av Durita Holm

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet