Månedsmagasinet på Costa del Sol
På den annen side… Er tredje gang lykkens gang?

På den annen side... Er tredje gang lykkens gang?

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Endelig har vi fått ny regjering. For noen betyr det nytt håp og nye tider. Andre frykter nytt kaos. I mine øyne er det en ny sjanse for det spanske sosialistpartiet til å vise hva de kan – eller om de overhodet duger til noe som helst. Pedro Sánchez er den tredje PSOE-lederen som blir statsminister, og ser vi på hans to forgjengere har han ikke mye å leve opp til. Da Felipe González ble veltet i midten av 90-årene var det med en gigantisk statsgjeld og en arbeidsledighet på over 20 prosent i bagasjen. I slutten av 00-årene gjorde Zapatero det samme ”kunststykket”. Han overtok et økonomisk velfungerende land med en ledighet på under ti prosent, en statsgjeld som tilsvarte 9.000 euro per innbygger og et offentlig budsjettunderskudd på 0,11 prosent. Statsbudsjettene balanserte med andre ord. Da Zapatero trakk seg før tiden i 2011 var ledigheten igjen over 20 prosent, statsgjelden var oppe på 25.000 euro per innbygger, og det offentlige budsjettunderskuddet var oppe og snuste på 7 prosent. Var det ikke for EU, hadde Spania gått konkurs på det tidspunktet. 

”Vi har hatt mye motvind de siste par årene,” var noen av Zapateros siste ord som statsminister. Ja takk, det skal jeg love deg. Men i stedet for å ta på det varme, vindtette tøyet og få landet helskinnet gjennom de kalde vindene som unektelig blåste over Europa den gangen, løp Zapatero og hans ministre rundt i kortbukser uten å ane det minste om at det holdt på å brygge opp til en voldsom storm. 

Derfor ble sårene fra krisen i 2008 så dype, at de enda ikke er helet. Og derfor har midlene til å føre sosialpolitikk siden den gang vært ytterst begrenset. Men det vil Pedro Sánchez & Co. nå gjøre om på. Det har tatt den nye regjeringen ganske få uker å sette opp folkepensjonen med 0,9 prosent, gi de offentlig ansatte to prosent mer i lønningsposen og tilsvarende få minstelønnen i været med fem prosent. Noen trekker på smilebåndet – andre fortrekker ikke en mine. Det siste er tilfellet i Brussel, hvor man ikke kan se hvordan Spania skal kunne etterleve de felles økonomiske EU-kravene. Men Pedro Sánchez har en plan – eller i det minste en drøm: han vil kopiere det portugisiske mirakelet. Portugiserne hadde det bestemt ikke godt før sosialisten António Costa kom til. Med en klar filosofi om å øke de dårligst stiltes vilkår og kjøpekraft og samtidig tiltrekke seg utenlandske virksomheter og kapital, har Portugal i de siste årene hatt en positiv trend med økt velferd og vekst. Det siste er kommet via attraktive skatter og vilkår for virksomheter og lempelige toppskatter for velstående. Det gylne spørsmålet blir naturligvis om Pedro Sánchez kan få sine knallrøde kamerater fra Podemos med på den! Generelt stilles det mange spørsmål til Pedro Sánchez, men etter mitt syn sås den største tvilen om de folkene han har rundt seg. Det er jo hans B-lag, etter at hans opprinnelige hovedstyre kollektivt vendte ham ryggen på høsten 2016. Og på nettopp det laget satt de siste fornuftige sosialdemokratene – som jeg synes er en mer tidsriktig beskrivelse av dagens PSOE. 

I dag har Pedro Sánchez samlet en regjering av sindige kvinner, rebelske Podemos-politikere og samtidig gjort seg avhengig av en gruppe radikale katalanere, som kun har uavhengighet på partiprogrammet. Det krever en kreativ sjel å se et felles slagkraftig prosjekt for Spania ført ut i verden. På den annen side skal man ikke undervurdere Pedro Sánchez, som tidligere har reist seg fra asken, tatt på seg arbeidstøyet og seiret. Det blir det også behov for denne gangen. Hverken Spania eller PSOE har råd til flere nederlag. 

De neste par årene vil vise om tredje gang blir lykkens gang.    

Av Henrik Andersen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet