Granada – uten Alhambra

Granada bugner av nye, fancy hoteller, og i disse Coronatider er prisene lave og konkurransen om gjestene høy. Siden vi foretrekker å bo sentralt, valgte vi Eurostar Catedral – et nytt hotell ved siden av katedralen med en super parkeringskjeller. Granada er et trafikalt mareritt, men det er lett å finne fram til hotellet hvis man sender GPSen til Calle San Jerónimo 1. Det er ikke hotellets adresse, men man kommer rett dit og må bare svinge til venstre for enden av gaten og kjøre ned i parkeringen. Hotellet har 4 stjerner, og et flott dobbeltrom kostet 57 €. I tillegg koster parkeringen 22 €, men det var vel verd prisen. 

Ved hotellet ligger et turistkontor hvor vi fikk bykart, en oversikt over åpningstider og et vell av gode ideer. Med to dager til disposisjon startet vi i Albayzin, som er byens eldste og mest opprinnelige kvarter, hvor vi skulle vi besøke et bad, to hus, et palass og den kjente utsiktsterrassen San Nicolas. Fra hotellet går man bare noen meter opp til Gran Via de Colón og krysser gaten, så er man i Albayzin.  

Vi startet med å se det gamle arabiske badet: El Bañuelo, som ligger på Carrera del Darro – rett ved Darro-elven. Under arabernes glanstid var det 21 bad i byen, men el Bañuelo er det best bevarte. For 5€ per person kan man kjøpe billett til de tre største severdighetene i Albayzin, så det gjør vi. I tillegg til badet inkluderer det El Horno de Oro og palasset Dar al-Horro.  Badet har separate rom for kaldt, lunkent og varmt vann, og fine, buede tak med stjerneluker. 

Neste stopp er El Horno de Oro – eller gullovnen. Det vakre arabiske huset ligger bare et par hundre meter fra badet, og vi lurer på hvor det underlige navnet kommer fra. Jo, Darro, en av Granadas elver, kommer direkte fra Sierra Nevada, og i tidligere tider fant man ganske enkelt gull i den. Det sies at det fremdeles finnes gull i Darro, men hvem vet om det er sant. Uansett hadde huset en gang en ovn hvor man smeltet gull. Det er veldig vakkert restaurert, med den tradisjonelle patioen i midten, omkranset av værelser i to etasjer.

Neste stopp like i nærheten er Casa de Zafra, et fint, gammelt arabisk hus. Her har man satt opp plansjer som forteller om Granadas historie, så man bør besøke dette huset for å føle historiens vingesus over byen. 

For neste stopp klatrer vi opp til den kjente Mirador de San Nicolás, som ligger midt i Albayzin. Herifra har man en fantastisk utsikt mot Alhambra på den andre siden av Darro og med den mektige, snødekte fjellkjeden Sierra Nevada bak. Det finnes et ordtak om Granada som lyder slik: “Dale limosna, mujer, que no hay en la vida nada, como la pena de ser, ciego en Granada”. Lettere fritt oversatt betyr det: ”Kvinne, gi den tiggeren en almisse, for det finnes ingen større sorg i livet enn å være blind i Granada.” Og det må man nok si seg enig i når man står på San Nicolás og beundrer Alhambra, den glitrende Sierra Nevada, byen nede til høyre og all skjønnheten. Noen henger rundt her bare for å nyte livet og ta inn synet (Redaksjonens tillegg: mens andre er her som lommetyver). 

Vi fortsetter å gå oppover, og etter en del roting, lykkes det oss å finne frem til Dar al-Horro. Dette palasset var boligen til Boabdils mor, Aixa. Hun var gift med Abu’l-Hasan Ali ibn Sa’d, bedre kjent som Muley Hacén, den nest siste sultanen av Granada. Det er han som det iberiske halvøyas høyeste fjell Mulhacén (3479 moh.) er oppkalt etter at han ble begravet der. I tillegg til Aixa hadde han nok en kone, Soraya, en kristen kvinne som konverterte til islam. Hun var med i begravelsesfølget da Muley Hacen ble sendt til sitt siste hvile på fjellet, men sammen med hele følget ble hun halshugget da de kom ned igjen, slik at ingen kunne avsløre hvor sultanen lå. 

Den skjebnen slapp Aixa, kanskje fordi hun hadde tre barn med den avdøde, men det var alltid konflikter mellom de fyrstelige gemakker. Derfor bodde Aixa her i dette palasset, og ikke på Alhambra. Aixa skulle vœre nedstammet i direkte linje fra profeten Muhammed, så hun hadde en veldig høy status. Sønnen hennes, Boabdil, ble den siste sultanen i Granada, og det var hun som sa de berømte ordene om sønnen: ”Lloró como mujer lo que no supo defender como hombre” – ”Han gråt som en kvinne for det han ikke greide å forsvare som en mann”.

Saken var at Boabdil overga seg og byen uten kamp til det katolske kongeparet Fernando II fra Aragon og Isabel I fra Castilla på den 2. januar 1492. På det tidspunktet hadde La Reconquista (de kristnes gjenerobring av Spania) pågått i flere hundre år, og Boabdil kunne se skriften på veggen. Hans dynasti var det siste islamske kalifatet på den iberiske halvøya, og det var ingen hjelp å hente. Han overga nøklene til Granada til det katolske kongeparet og dro i eksil med sitt følge, blant dem Aixa. Passet ‘El suspiro del moro’ (maurerens sukk) var det siste stedet hvorfra han kunne se sitt elskede Granada, og han sukket og gråt bittert. Det kan man egentlig godt forstå. Deretter gikk han og følget ombord på et skip i Almuñecar og seilte til Marokko, hvor de slo seg ned i Fez.  

Og nå skal vi inn og se Aixas palass høyt oppe i Albayzin. Palasset er bygget etter tradisjonell plan, med en vakker patio i midten omkranset av værelser. Det er også en hage og noen vakre avlukker, hvor man kan sitte og nyte utsikten over byen. Palasset er imponerende, men kan selvsagt ikke sammenlignes med Alhambra. 

Vi haster videre for å finne noe å spise og nyter en deilig salat med falaffeler og den spennende, kryddersterke suppen harira i en liten kneipe Elvira-gaten. Etter den kulturelle fordypelsen i arabisk kultur, måtte vi bare ha mat med tilsvarende kvalitet. 

Under Corona stenger alle barer, restauranter og butikker kl. 18, men vi kan ferdes ute til kl. 22, så vi slentrer ned mot byens andre elv, Genil, hvor det er et livlig gateliv.  Deretter tar vi en bedagelig tur ned Gran via de Colón og beundrer først statuen av Columbus og dronning Isabel i sentrum, der hvor gaten begynner. En kjempestatue av de to er reist her, og man ser Columbus knele for dronningens føtter. Det var rett etter Granadas fall at Isabel endelig innvilget Columbus å finansiere ferden over Atlanterhavet. Kontrakten ble underskrevet den 11. januar 1492, og 10 måneder senere, den 12.10., satte Columbus sine føtter på en liten øy utenfor det amerikanske kontinent. Men det er en annen historie.

Hotellet vårt samarbeider med en restaurant som leverer mat, og vi kan bestille alt fra menyen deres innen kl. 22. De kommer med maten, og vi slipper å spise på rommet og behøver ikke å gå sultne til sengs. 

Neste morgen finner vi frem til en liten bar på Gran Via nr. 9 for å spise frokost. Vår favorittfrokost består av pan con tomate og café con leche, og dette serveres på beste vis i denne lille lokalbaren. Deretter går vi enda en gang langs El Darro til nok et palass, hvor byens arkeologiske museum nå holder hus.  Museet har gratis adgang, og er oversiktlig og fint. Her støter man på ‘the usual suspects’ i historisk forstand: ibererne, romerne, vestgoterne, maurerne og til sist de kristne, som alle har satt sine kulturelle spor i Granada og hvis historie man kan lœre mer om på museet.

Men det er ikke alt: Nede i gaten Los Reyes Católicos finner vi El Corral del Carbón, som også ble bygget under maurerne. Kullgården var varelager og gjestehus for de mange handlende som kom til byen. Disse trengte både et sted å oppbevare varene sine og et sted hvor de kunne overnatte, så den store bygningen ble etablert til begge formål. Den står ennå helt intakt og har en flott inngangsportal. Senere ble den brukt som kullager – derfor navnet.

Vi er ikke ferdige med Aixa helt ennå, for nå skal vi bort og se det flotte rommet der hun mottok sine offisielle gjester. Siden hun hadde stor makt, måtte hun ha et velegnet sted til å utøve sine offisielle plikter. I en hage midt i byen bygde maurerne derfor El Cuarto Real de Aixa – eller som det helt misvisende heter i dag, El Cuarto Real de Santo Domingo. Man vandrer langs et fornemt fonteneanlegg mot en firkantet bygning som huser et flott dekorert rom i arabisk stil. Etter gjenerobringen fikk noen dominikanske munker lov til å benytte rommet, som da ble omdøpt til Santo Domingo. Det kunne de godt ha latt være. men el Cuarto Real er allikevel absolutt besøket verd. 

Så haster vi videre til Museo Casa de los Tiros like i nærheten. I enda et imponerende 1500-tallspalass kan se man ulike historiske parafernalier samt portretter av diverse spanske konger. 

Men nå er det akkurat som om vi ikke greier flere palasser og museer. Heldigvis ligger det den veganske restauranten Hicuri i nærheten, på Plaza de los Girones 7, hvor de serverer fantastisk mat.  På velsmakende vis avslutter vi vårt første besøk i Granada. Men vi har skjønt at det er mye mer å se, så vi planlegger å dra tilbake etter 14 dager. Vi har jo ikke vœrt på Sacromonte, hvor sigøynerne holdt til, med dets hulehus og hulemuseum. Granada har enda flere museer, og vi vil se mer av Albayzin og vandre opp til Generalife. Endelig vil vi se vitenskapsmuseet med parken El Parque de las Ciencias, så følg med i neste nummer av Det Norske Magasinet! 

PS. Det er en fordel å besøke Granada en lørdag, for da har museene lengst åpningstid, nemlig fra 10.30 til 17.00. De andre dagene stenger de fleste museer 13.30.