El Caminito del Rey ovenfra - en spektakulær fottur

Turen starter som om vi skulle gå El Caminito del ReyLandskapet på vestsiden av El Caminito del Rey er helt utrolig, og det er fascinerende å stå og se ned på menneskene langs Caminito-stien fra høydene over, mens gribber flyr rundt. Turen er 9 km tur-retur med 450 høydemeter, og det er to måter å gå den på: en enkel og en vanskelig. Valget er ditt, men vi gir turen sju av fem mulige stjerner for naturlig skjønnhet og vertikal spenning. Bli med og opplev spansk natur på sitt mest storslåtte.

Ruten heter Las Buitreras (gribbkoloniene), og vi så mange brune gribber med hvitt hode som svevde i luften. Jeg antar at disse majestetiske fuglene med enorme vingespenn tilhører arten buitre leonado – den løvefargede gribben.

For å komme til ruten kjører du mot Ardales. Når du har passert byen, ser du et skilt på høyre side med teksten Caminito del Rey, acceso norte. Ruten starter på samme sted som Caminito del Rey, så du parkerer bare som om du skulle gå caminitoen. Vi parkerte ved P2, som er den nærmeste. Parkeringsavgiften er €2.

Vi tok med matpakke og vann I tillegg til turstaver, som er helt uunnværlige på de bratte stiene. Turen tok seks timer inkludert pauser, så ta med rikelig med proviant og væske. Husk også yttertøy – det kan være kaldt i høyden.

Vi starter med å gå gjennom tunnelen som alle caminitoen-vandrerne tar. Den er godt opplyst, men litt lang, så den passer ikke for folk som lett får klaustrofobi. På slutten av tunnelen går vi til høyre som de andre, men etter noen hundre meter fører en bred sti opp til høyre. Det er den vi skal ta.

Vi klatrer sakte, men sikkert oppover og legger mer og mer avstand til selve caminitoen. Det mest imponerende landskapet åpner seg for oss jo høyere vi kommer. Det minner litt om El Torcal, men uten de spesielle fjellformasjonene. Her er det som om naturen begynner å omfavne deg, og du føler deg mer og mer oppslukt og ett med landskapet.

Foran oss ruver en fjellformasjon høyt over landskapet, og fra vår nåværende vinkel ser den ut som en sau som ligger og døser. Vi kaller den Lola, for det burde jo en sau hete. I virkeligheten heter fjellet Pico del Convento («Klosterklippen»), men siden det er langt herfra til et kloster, er navnet mildt sagt misvisende.

Etter kort tid kommer vi til et lite platå. Her fortsetter stien til høyre og blir ganske smal. Før vi går videre, tar vi en avstikker på rundt 100 meter til et utsiktspunkt med fantastisk utsyn over caminitoen. Vi ser jernbanen, elven, stien og hengebroen som går over juvet. En stor gribb som svever like ved, sjekker sannsynligvis om det finnes mulighet for et fettrikt måltid.

Herfra beundrer vi det spektakulære syvstjerners-landskapet og er virkelig fornøyde med at vi dro på denne uforglemmelige turen. Vi fortsetter langs stien som går opp mot et pass høyere oppe. Nå har Lola forsvunnet og forvandlet seg til et romvesen. Med litt fantasi ser det ut som Darth Vader, men vi lar oss ikke skremme. Et par skritt senere har han fordunstet, for steinformasjonene skifter stadig utseende avhengig av vinkelen.

Litt lenger fremme har den bratte fjellveggen et stort, åpent hull, og til vår forskrekkelse oppdager vi at en person kryper rundt der inne. Men vi ser at han kommer seg i sikkerhet og grøsser litt over disse våghalsene.

I passet åpner et helt nytt og uendelig vakkert landskap seg foran oss. Etter en kort strekning på flat sti kommer vi til en rampelignende formasjon på venstre side som vi må gå opp. Skråningene faller bratt ned på begge sider, men rampen er bred, så det er ingen risiko involvert. Stien fører oss opp til toppen av Pico de Almorchón, 663 meter over havet. Vi tar stigningen i rolig tempo, og når vi snur oss, har vi en flott utsikt over de mange embalses (vannreservoarene) som forsyner Málaga med drikkevann.

Stien ender på toppen av Pico de Almorchón, hvor vi beundrer den vakreste utsikten man kan forestille seg ned mot landsbyen El Chorro, der den verdensberømte stien slutter. Jeg kan skimte den gamle melmøllen – nå Hotel La Garganta, hvor jeg har både spist og overnattet.

Vi tar stien til høyre og nyter en lang, rett strekning. Den fortsetter opp en åsrygg med bratte skråninger på begge sider, men ryggen er bred, og vi finner snart en stor, flat stein ( vår ‘Hard Rock Café’) der det passer å spise lunsj.

Mens jeg gomler i vei, tenker jeg med gru på nedstigningen, for etter å ha gått opp 450 høydemeter, må man jo ned igjen – og min erfaring med nedstigninger er ikke den beste. De er ofte bratte og fulle av småstein som gjør det lett å skli. Selv med staver kan det være en utfordring å komme seg ned uten å gli, snuble eller falle.

Etter pausen fortsetter vi, og omtrent 100 meter lenger fremme begynner nedstigningen. I begynnelsen er det så bratt at vi vurderer å gå utenfor stien, men det hjelper ikke. «Det blir nok bedre videre», tenker vi – men det gjør det ikke. Snart befinner vi oss på en stor klippe som danner vår nedstigningsrute. Eller rettere sagt: Det finnes egentlig ingen sti, bare noen spredte varder som viser veien.

Når det er som brattest, setter jeg meg ned og sklir på baken – da kan man i hvert fall ikke falle, bare slite ut buksesetet. Vi sikksakker oss nedover klippen, men det er ikke alltid lett å finne fotfeste, så vi svetter og hjelper hverandre. Heldigvis er mine to ledsagere ti år yngre enn meg, så det er stort sett de som hjelper meg ned. Etter en lang og tøff anstrengelse er alle tre endelig på bakkenivå uten skader. Nedstigningen er nok det nest verste jeg har opplevd i livet – men vi skal ikke snakke om det verste.

Vi fulgte ruten Las Buitreras, som Bent fant på Wikiloc, og som kan sees og lastes ned her:
https://www.wikiloc.com/hiking-trails/circular-mirador-de-las-buitreras-pico-convento-sierra-de-almorchon-ardales-malaga-04-02-2023-125057697

Vi endte opp med å ta den vanskelige ruten, så de som verdsetter livet, gjør bare dette I stedet: Etter lunsj på klippen – snu og gå tilbake samme vei som dere kom opp. Denne stien er lett å følge og ikke for bratt. Den går gjennom den vakreste delen av landskapet og er langt bedre for nervene enn turen ned klippen. Men valget er ditt – gjør det som føles riktig.

La det være sagt til slutt: Denne ruten er en av de vakreste jeg har gått i Spania. Så sett i vei!