Månedsmagasinet på Costa del Sol
Andalusisk brukskunst – del 1

Andalusisk brukskunst – del 1

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Er det sant?? Finnes det fremdeles folk som lager koster for hånd?

Soraya koster San Fransisco plassen med håndlaget kost. Foto © Karethe Linaae

Helt siden vår første dag i Ronda har jeg beundret de fine kostene til byens gatefeiere. Jeg var faktisk så begeistret at jeg begynte å følge etter rengjøringspersonalet med kameraet gjemt bak ryggen for å prøve å knipse et bilde av deres perfekte system: Et par solide, langskaftede koster og et par store sorte søppeldunker, som igjen var plassert i en tohjulet kjerre med trillebårhåndtak for transport. Kosteskaftene var laget av en forholdsvis rett, avbarket gren, og selve kostebusten var favnfull av stive strå som var bundet til skaftet med en taubit. Enklere kunne det ikke gjøres, men allikevel var det som et kunststykke for meg. Ikke siden gatefeierne i Mexico, med deres lange, elegante bastskjørt-lignende gatekoster, hadde jeg siklet slik over en kost!

Gatesoperoppsett fra Mexico. Foto © Karethe Linaae

Siden mannen min innså at dette ikke var en forbigående besettelse for meg, spurte han en av gatefeierne om vi kunne kjøpe en av deres meget ettertraktede koster. Hun så ut til å vœre overrasket over at noen i det hele tatt hadde lagt merke til hennes beskjedne arbeidsredskap, langt mindre at noen skulle ønske å kjøpe dem. Hun fortalte at de ikke var til salgs. Tilsynelatende hentet de kostene sine fra et lager hvor det sannsynligvis sitter en fyr og produserer billass med sopelimer. 

Gatesoperoppsett Ronda. Foto © Karethe Linaae

Siden denne vikingen ikke er en som gir opp så lett, fortsatte jeg å lete etter håndlagde koster. Først spurte jeg kvinnene i min møbelrestaureringsklasse, som alle var lokale og ingen under 50. De visste selvsagt hvilke koster jeg snakket om og kunne fortelle meg at faren eller bestefaren deres pleide å lage slike, men det var alltid trykk på at de pleide å gjøre det. Våre spanske venner sa det samme. Hjemmelagde koster var ganske så passé. Det vanlige argumentet var at hvorfor skulle man gå ut og lage en kost av tre og strå når man kunne finne en perfekt lett-demonterbar plastkost Made in China for et par euro i enhver nærbutikk i vårt nabolag. Selvsagt kunne jeg se poenget deres. Selv om fabrikanten av de hjemmelagde kostene krevde minstelønn, ville en håndlagd feiekost lett koste ti ganger så mye som den som var bragt helt fra Kina. Men etter min mening kan de ikke sammenlignes.

Kjerre med koster til salgs, Guadalajara, Mexico. Foto © Karethe Linaae

Håndlagde koster, selv de enkle som fremdeles brukes i gatene i Ronda, er noe helt annet enn masseproduserte plastkoster. Skaftet er kanskje ikke sammenleggbart, som på de dyreste fabrikklagde, men så ruster eller brekker de heller ikke så snart man ser litt stygt på dem, slik som de moderne vidundrene gjør. De blir heller ikke ubrukelige straks busten begynner å slites ned og falle ut. Du bare binder på litt mer tørt strå. I tillegg lager de håndlagde kostene en morsom, naturlig svisj svisj-lyd når de sveiver over de brosteinsbelagte gatene. Og når det gjelder utseende, vil de gjøre enhver heks stolt.

Håndlagde redskap, Ronda. Foto © Karethe Linaae

Jeg hadde nesten gitt opp ettersøkningen av hjemmelagde feiekoster da vi kjøpte den falleferdige ruinen som omsider ble vår bolig. Men så en dag, da jeg holdt på å koste opp avskrelt maling og smuldrende veggbiter med en halvbrukket plastkost som jeg hadde funnet i kottet under trappen på vårt tre- meter brede, fremtidige palass, banket det på døren.

Fra inngangen til vår Casita 26. Foto © Karethe Linaae

Manolo, den eldre herren som bodde et par tre hus lenger nedi gaten, sto utenfor døren med en håndlagd kost som så akkurat ut som de jeg hadde drømt om. Para ti! (Til deg!), sa han og gav meg kunststykket med et smil. Jeg var stum og totalt overveldet over hans uventede gavmildhet. Mannen, som var godt oppi 80-årene, hadde gått ut i naturen, skåret ned og samlet de tørkede grenene og hadde så brukt av sin tid til å lage en kost til oss – et par nye naboer som han knapt kjente!

En av Manolos vakre håndlagde koster. Foto © Karethe Linaae

Jeg må ta et lite sidesprang her for å forklare min overraskelse. Vi hadde nylig flyttet fra Vancouver i Canada, en by med flere millioner innbyggere. Som i de fleste storbyer er nabokjærlighet ikke alltid det første på programmet. Vi hadde vœrt heldige å bo i et nabolag hvor folk kjente hverandre og hjalp hverandre, når og hvis det passet dem. Men aldri i livet kunne jeg tenke meg at noen i vår tidligere hjemby hadde laget en kost for hånd (hvis de engang visste hvordan) for å gi den bort til noen de ikke kjente. I resten av verden ville du derfor vœre heldig hvis noen ville låne bort en vanlig plastkost, trolig bare hvis de hadde flere enn én, hvis de kjente deg eller hvis de kunne holde øye med deg mens du brukte deres fargerike plastvidunder.

Ødelagt plastbust. Foto © Karethe Linaae

Manolo tilhører den eldre generasjonen, eller gamle skolen, av andalusiske landsbyfolk. Han levde igjennom den spanske borgerkrigen og mange år med mager kost deretter. Flere år senere, da vi var blitt bedre kjent, fortalte han meg at han begynte å jobbe som grindåpner da han var 5 år gammel, og selv om han nå er pensjonist, går han til sin ‘campo’ hver morgen og vil trolig aldri slutte å jobbe. For hans generasjon var det ikke bare vanlig, men nødvendig å vite hvordan man lagde og reparerte ting for å kunne få en jobb, eller simpelthen for å overleve.

Håndlaget sko på esparto stolsete, begge av Manolo. Foto © Karethe Linaae

Og Manolo var ikke den eneste. Vi hadde faktisk funnet ruller med flettet esparto-strå, som den avdøde ektemaken til den snart hundre år gamle forhenværende huseieren hadde brukt til å lage tau, kurver, dørmatter og andre bruksgjenstander. Alle de små, gamle stolene som vi hadde funnet under oppussingen, var laget for hånd, hvert eneste trestykke var meislet, og til setedelen hadde man brukt de samme flettede stråene. Siden denne eieren hadde ligget i graven i mange år, visste vi at vi var vitner til Andalucías tradisjonelle brukskunst.

En lørdag kom Manolo på døren vår igjen. Vi hadde nevnt et par ganger at vi ønsket å observere ham mens han lager sine vakre, håndflettede sivkurver, men som det alltid skjer her i livet, fløy uker og måneder og ble til år. Jeg hadde i mitt stille sinn begynt å bekymre meg for at det snart ville være for sent. Men der sto vår staute, lille nabo med en favn full av tørkede grener. Dere ville lœre? spurte han. Dette var vår sjanse! Tenk at vi skulle få observere med egne øyne hvordan man utførte kurvfletting her i Andalucía i de siste århundrene. Vi ville absolutt ikke gå glipp av sjansen og takket straks ja. Manolo ledet oss til sin nedre terrasse hvor undervisningen skulle finne sted, og hentet ut tre av de samme, lave stolene som vi hadde funnet i ruinen vår. Han satte dem utenfor kjelleren, hvor han ellers satte alle påtenkte, påbegynte og ferdiglagde kunstprosjekter.

Manolo med Salvador. Foto © Karethe Linaae

Et par småfugler i bur (som alle ser ut til å ha her) sang serenader for oss, og en fet rapphøne klukket i vei mens Manolo begynte å velge ut de tynne olivengrenene som hadde riktig lengde og tykkelse for prosjektet. Etter å ha skåret av endene, begynte han å plassere doble sett med grener i en stjerneform, mens han med uventet smidighet forberedte andre tynnere, mer bøyelige grener som skulle benyttes til flettingen.

Mens Manolo arbeidet med hender, føtter og selv knærne, fortalte han oss hvordan kurvvevingen ble gjort. Smågrenene måtte vœre ganske nyplukket, men ikke altfor ferske. Tradisjonen tro burde de ha ligget i iallfall et par dager til tørk, men ikke mer enn en uke. Grenene han brukte var de uønskede skuddene som skyter ut fra roten av oliventreet, så altså ikke de fruktproduserende grenene. Tidlig høst var den mest gunstige tiden for sanking av grener, for da hadde de vokst seg lange nok til å vœre til nytte, samtidig som det var før olivenhøstingen og beskjæringen av trœrne. Han hadde allerede kuttet vekk småblader, selv om jeg må innrømme at jeg likte at noen få av de små, blanke, olivengrønne bladene ble igjen, slik at sluttproduktet så enda mer hjemmelaget ut. Manolo hadde også sanket inn en annen type grener i en annen farge. Disse skulle han brukes til å lage mønster eller striper på kurven.

Manolo viser Jaime prosessen. Foto © Karethe Linaae

Jeg kommer ikke engang til å forsøke å forklare hvordan kurvflettingsprosessen foregår. Jeg tror det er nok å si at det krever stålfingre, en helgens tålmodighet, vilje til å miste blod, et organisert hode når det gjelder å holde styr på de mange ikke helt medgjørlige grenene samt en generell blekksprutaktig evne til å holde på de rundt to dusin grenene som sprikte ut i alle retninger, mens man samtidig smetter de tynnere vevegrenene rundt det ovennevnte stjerneskuddet og legger til en ny gren for hver halvrunde. Alt dette måtte skje samtidig med at han forsikret seg om at vevnaden var stram nok, slik at kurven ikke ble vindskjev.

Kurven tar form. Foto © Karethe Linaae

Det var ikke overraskende å høre at da Manolo ble bedt om å komme til en lokal skole for å undervise elevene i sin kunst, syntes de det var altfor kjedelig, mens læreren klaget over at det gjorde vondt i hendene hennes. Derfor kom det dessverre ingen nye kurvkunstnere ut av det eksperimentet. Likeledes var Salvador, Manolos oldebarn som hadde kommet på besøk for ettermiddagen, heller ikke særlig interessert i å lœre av oldefaren sin. Kurvfletting er derfor en døende kunst.

Det er naturlig å tro at menn som Manolo hadde lœrt kurvfletting fra barnsben av, eller at dette er noe som alle rundt her kjenner til, men slik er det absolutt ikke. Selv om vi kjenner mange eldre mennesker i nabolaget, er Manolo faktisk den eneste som fremdeles fletter kurver og lager koster for hånd. Derfor var viktigere enn noen gang å dokumentere Manolos kunsthåndverk før han også ville bli borte.

Gammel mann fletter kurv. Foto © Karethe Linaae

De fleste oppdagelser blir gjort ved å eksperimentere, og det var også tilfellet for vår nabos kurvfletting i tillegg til annen brukskunst. Det var faktisk noe han hadde funnet ut av selv da en gammel kurv hadde begynt å ‘gå opp i sømmene’ og han ville reparere den. På samme måte hadde han lœrt seg å skifte sete på de gamle gårdsstolene som vi satt på. Da et stråsete hadde begynt å råtne, noe de alltid gjør med tiden, dro han det fra hverandre for å finne ut hvordan stråene var flettet sammen slik at han kunne gjenskape det på egen hånd, eller snarere med egne hender. På den måten er Manolo fullstendig selvlært. Han fortalte oss at før i tiden pleide mange folk i byen å leve av å lage kurver, koster, stolseter og selv malerkoster, som visst er en veldig tidkrevende og omstendelig prosedyre.

Mens Manolo vevet og mannen min holdt ham med selskap, snek jeg meg inn i kjelleren for å beundre noen av de andre skattene Manolo har laget. Dette inkluderte rad på rad med ferdigflettede kurver, dukkehusmøbler, koster, redskaper, fuglebur og hva har man ikke. Blant dem så jeg også et par sandaler laget av esparto-strå, de samme som alle på landsbygden i Andalucía pleide å bruke inntil en generasjon eller to tilbake.

Kostehandtak. Foto © Karethe Linaae

Den tradisjonelle andalusiske brukskunsten har mye til felles med andre gamle kulturer rundt på kloden, slik at stilen på Manolos kurver kan ligne på kurver laget av for eksempel de nordamerikanske Haida-indianerne, hvis kunst vi kjente fra Canada. Men disse er jo urinnvånere og ikke et relativt moderne samfunn på dagens europeiske kontinent.

Ferdiglaget kurv. Foto © Karethe Linaae

Hva som overrasker meg her er at noe av den tradisjonelle brukskunsten som hadde gått både av mote og allmenn bruk, som kommunens sopelimer, er fremdeles i daglig bruk her i Sør-Spania. Jeg er ganske sikker på at gatefeierne i storbyer som Madrid og Barcelona har begynt å bruke fabrikkproduserte koster fra Asia. Dette gjør det viktigere enn noen gang at steder som Ronda fortsetter å holde liv i disse tradisjonene – ikke for turistenes skyld, men som en praktisk bruksgjenstand som benyttes hver dag i våre gater og smug.

Soraya med kosten på San Fransisco plassen. Foto © Karethe Linaae

Da jeg kom hjem fra å handle et par dager senere, møtte jeg Manolo. Han var som vanlig pent kledd i sin mørke dress. I hånden holdt han en av sine hjemmelagde kurver. Han fortalte at han var på vei til vårt lille nabolags supermarked, JuanLu, for å hente ferske gårdsegg (med fjœr og skitt på). Hadde det ikke vœrt for bilene som var parkert rundt ham, hadde jeg trodd at det var et syn fra 1921, ikke 2021 …

Manolo i gaten vår. Foto © Karethe Linaae

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet