I et dansestudie i Málaga sentrum kan man oppleve flamencoen slik de andalusiske sigøynerne framførte den for flere hundre år siden. Improvisasjon, følelser og intimitet er nøkkeleordene, forteller flamencogitaristen Shane González og danserinnen Susana Manzano som begge har fått flamencoe´n inn med morsmelken.
Klakk. Klakk. Klakk. Den svarte silkeunderdelen hvirvler livlig rundt de muskuløse lårene i nettstrømpebukser. Det brune, tykke håret er temmet i en flette, øyelokkene er tunge av mørk eyeliner, og leppene er markert med en dyprød strek. Imellom flamencostrampene gjør Susana Manzano kraftfulle hopp mens øynene lyner og ansiktet fortrekker seg i en sammenbitt grimase. Stemmene hennes er hes av å synge flamencoens følelsesladede tekster. Langsomt økes intensiteten på dansen. Klakk. Klakk. Klakk. Klappene blir hardere og trinnene raskere. De tre mannlige musikernes blikk er festet på den 40 år gamle danserinnens slitte, røde flamenco-sko. Intenst stirrer de på trinnene hennes. Og det er det ifølge gitaristen Shane González en helt naturlig forklaring på. «Susana kontrollerer showet. Mange tror at flamencodanseren følger musikken, men det er faktisk helt omvendt. Musikerne spiller etter danserens trinn. Gitaristen skal sammen med de andre personene som klapper og spiller cajón, følge danserens rytmer. Det spesielle ved flamenco er at musikerne og danseren ikke behøver å øve seg sammen før et show, selv om de ikke kjenner hverandre. De kommuniserer gjennom musikken.»
Sigøynerflamenco en del av verdens kulturarv Flamencoens opprinnelse kan spores tilbake til rundt år 1.000 år da de nordindiske sigøynerne som vandret gjennom Midtøsten, Nord-Afrika og deler av Europa. Og det forklarer hvorfor lyden på flamencoen er orientalsk. I Sør-Spania tok de andalusiske «gitanos» tradisjonen til seg. De siste 250 årene har de videreutviklet og på mange måter tatt eierskap over flamencoen. I siste halvdel av 1800-tallet fant flamencoen veien fra gaten til scenen på de såkalte «Cafés Cantantes».
I 2010 ble den sørspanske flamenco´en ført opp på UNESCOs liste over verdens ikke-materielle kulturarv. Generalsekretæren for det politisk-kulturelle utvalget i den andalusiske regjeringen, Bartolomé Rey, hadde 40 sekunder til å promovere flamenco´en. Begrunnelsen var at flamenco er: «En levende arv, som når den overleveres fra generasjon til generasjon, gir samfunn og grupper en bestemt identitet, og ved opptakelsen viser man respekt for kulturell mangfoldighet og menneskelig kreativitet.» Noe Shane González tydelig gjenkjenner. «Flamenco er en kjempeviktig del av andalusiernes kultur og identitet. Det er hva vi lever og ånder for. Jeg tror at folk fra Andalucía og særlig sigøynerne er mer i kontakt med sine følelser enn mange andre folkeslag. Vi bruker eksempelvis mange fakter og hever stemmen når vi snakker. Og flamenco´en gir utløp for vår følelser, enten det er sinne, glede eller melankoli. Derfor er vi som regel også temmelig utmattede etter en opptreden.»
Dansen må være intim og spontan Susana Manzano har danset flamenco siden hun kunne gå. For 15 år siden var hun som profesjonell danserinne på turné i USA der hun møtte den nå 42 år gamle Shane González. Og de to ble raskt partnere – ikke bare på scenen, men også privat. Paret, som begge har røtter i Jerez ved Cádiz, har vokst opp i sigøynerfamilier der kjærligheten til flamenco er altoverskyggende. Derfor driver de nå på ellevte året dansestudioet Kelipé i hjertet av Málaga.
Formålet er å utbre sigøynernes tradisjonelle flamencokultur. Gjennom årene har flamencoen nemlig utviklet seg svært mye slik at det i dag finnes et hav av forskjellige slags danser som for eksempel «New Flamenco», «Flamenco Fusion» og «Rumba Flamenco» som ofte blir vist fram på barer og restauranter. Men ideen med Kelipé er å skrelle bort alt det moderne slik at bare den rene, ekte flamenco´en står tilbake, forteller Shane González. «Folk skal vite, hvor og hvordan flamenco´en startet. I gamle dager var flamenco svært intimt, og vi vil gjerne gjenskape den hyggelige atmosfæren i våre show. Den tradisjonelle flamenco´en inneholder mye improvisasjon. Vi lar oss rive med av stemningen og er spontane, og derfor er det aldri to opptredener som er like. Vi spiller, synger og danser flamenco like mye for vår egen skyld som for tilskuernes. Musikknumrene er stort sett de samme hver kvelden, men dansen og lyrikken skifter. Det hele avhenger av danserinnens humør og følelser.»
Paco – som ingen andre Man kan ikke snakke om flamenco uten å nevne den store flamencogitaristen Paco de Lucía som døde plutselig i slutten av februar under en ferie i Mexico. Den verdensberømte musikeren vokste opp i den sørspanske byen Algeciras. Faren var også flamencogitarist, så da Paco de Lucía var fem år, spilte han sine første toner på gitaren, og som 12-åring vant han sin første flamenco-konkurranse. Karrieren skøy raskt fart, og han samarbeidet blant andre tett med sangeren Camarón de la Isla. I 2004 ble han tildelt den prestisjefylte spanske prisen «Asturias Prize for Art» fordi stilen hans ble betraktet som en ledestjerne for yngre generasjoner. Paco de Lucía regnes for å være Spanias største musikalske eksportvare. Han har utgitt over 30 album, og kort før sin død innspilte han cd’en ‘Canción Andaluza’ som utgis i april. Gitaristen som betraktes som en av verdens beste, ble bare 66 år.
«Å miste Paco de Lucía kan sammenlignes med Mozarts død. Han var et komplett geni, og han kan aldri erstattes. Alle var spente når han kom med en ny cd, fordi den alltid var banebrytende. Han utviklet både teknikken og stilen i flamencomusikken. Så det er et kjempetap – ikke bare for flamencokulturen, men for hele Andalucía som han var ambassadør for. Selvfølgelig er det andre gode flamencogitarister, men stort sett alle har de senere år tatt utgangspunkt i Pacos musikk som var sterkt inspirert av mestrene Ramón Montoya og Niño Ricard. Nå er det ingen av de store flamenco-artistene tilbake, og jeg tror derfor at utviklingen vil gå i stå en tid. Det finnes ingen ord som kan beskrive den smerte som hans død har forårsaket,» heter det fra gitaristen med den mørke hestehalen og de lange fingerneglene.
Parets pasjon Susana Manzano og Shane González opptrer hver eneste torsdag, fredag og lørdag. Hele året rundt. De forlater bare dansestudiet når de en sjelden gang er på turne et par uker. Ferier blir det ikke tid til, og Shane González har derfor ikke sett sin amerikanske familie på tolv år. Når gjestene kommer til Kelipé, er det for å se nettopp de to, og på grunn av tilskuernes forventninger, kan de ikke overlate scenen til andre, forklarer han.
Olé! Susana Manzanos rop vibrerer i rommet. Armene er spente, og de lyserøde fingerneglene peker ned mot tregulvet. Hennes alvorlige ansiktsuttrykk løses opp og glir over i et kjempesmil. Folk begynner å klappe. Kveldens forestilling er over. «Alt det jeg gjør er flamenco. Ikke bare på scenen, men 24 timer i døgnet. Det er mitt liv. Mitt andre språk. Hvis det er noe jeg kan ikke kan uttrykke med ord, danser og synger jeg det ut. Glede, sorg, lykke, fortvilelse. Dansen tar over der hvor det spanske språket slutter,» forteller danserinnen mens svetteperlene løper nedover ansiktet hennes, og mens hun fortsatt er andpusten.
Hvis du også har fått lyst til å oppleve den ekte sigøynerflamenco´en, klikk deg inn på hjemmesiden www.kelipe.net eller dansestudioet på adressen C/ Alamos Nº 7 – Málaga 29012.
Av Runa Louise Ammitzbøll Flügge, runa@norrbom.com
Planlagt vedlikeholdsarbeid:
Lørdag 5. august 2023 fra kl. 08.00 vil det foretas oppdateringer på norskemagasinet.com. Vær oppmerksom på at nettsiden vil være utilgjengelig i perioden når det foretas oppdateringer. Det samme gjelder for NorskePLUSS mobilappen.
