På den andre siden… Har Junta de Andalucía blitt overflødig?

Ideen var god – og klokkeklar. De store beslutningene måtte tas raskere og nærmere innbyggerne. 45 år senere har resultatet dessverre vært stikk motsatt. De viktige beslutningene for kommunene på Costa del Sol har viklet seg inn i et spindelvev som henger i Sevilla, og som det tar år å løse. Junta de Andalucía’s nett er bare ett av de 17 spindelvevene som tok form da et massivt flertall i det spanske parlamentet i 1981 vedtok å etablere landets 17 regioner som politiske, økonomiske og kulturelle autonome enheter. Samtidig fikk regionene svært brede fullmakter og stort ansvar for blant annet drift av regionens helsevesen, utdanningssystem, byplanlegging og veinett.

Før dette hadde Spania ‘bare’ sine kommuner og en stor sentralregjering i Madrid. Kommunene hadde svært frie fullmakter innenfor kommunegrensene. Hvis det var behov for en motorvei mellom Sevilla og Córdoba, måtte det avgjøres og finansieres via Madrid. Hvis Málaga trengte et nytt sykehus, måtte det også gå gjennom Madrid, ettersom hver enkelt by ikke hadde økonomi til slike større prosjekter. På den tiden måtte mye gjøres via Madrid, så tanken var at det ville være enklere å dra til Sevilla. Der hadde man naturligvis en innsikt og oversikt over lokale og regionale behov som man ikke hadde i Madrid. På denne bakgrunnen var det full berettigelse for grunnleggelsen av Junta de Andalucía og de andre 16 regionalstyrene på begynnelsen av 1980-tallet. I tillegg lengtet folk etter å komme seg ut av skyggen av sentralregjeringen, som Franco hadde opprettholdt helt til 1975 for å holde landet «forent».

Dessverre varte ikke gleden over nye tider og mer frihet lenge. For mange kommuner var det som å havne i fengsel, kanskje spesielt for kommunene på Costa del Sol. Tidligere kunne de bygge, renovere og utvikle fritt. Nå måtte alle prosjekter gå gjennom Sevilla for å sikre at de var i tråd med Junta de Andalucía’s overordnede planer samt byplanen for den enkelte kommune. Derfor tar det ofte flere år å få byggetillatelse i dag. Et prosjekt må godkjennes både av kommunen og i Sevilla. Hvis Sevilla sier nei, må prosjektet revideres, gjennom kommunen igjen, og så tilbake til Sevilla. Slik er det over hele Spania. Derfor kommer ikke bygging raskt i gang, til tross for en akutt boligmangel på 600 000 enheter på landsbasis. Det er også derfor Málaga ikke har fått det nye sykehuset som har vært diskutert siden 2004. Og det er også derfor Fuengirola ikke får en skikkelig busstasjon, for å komme med lokale eksempler.

Junta de Andalucía og de andre regionene i landet har blitt en hindring for utvikling og rask handling. Konsekvensene er frustrerende og direkte ydmykende når man ser litt under glitterstøvet som ofte spres over Costa del Sol. La oss begrense oss til ett eksempel.

Min partner er sosialarbeider i Málaga kommune. Dette inkluderer vurdering og tildeling av hjemmesykepleie til eldre. Hjemmesykepleie har alltid vært en del av helsetjenesten – det vil si Junta de Andalucía’s kompetanseområde. Siden det er åpenbart at Juntaen fra Sevilla ikke kan sende sine folk ut på timelange daglige turer for å gjennomgå søknader i hundrevis av kommuner spredt over hele regionen, blir kommunenes sosialarbeidere overlatt til å gjøre dette. Det fungerer bra. De lokale sosialarbeiderne besøker de eldre hjemme og vurderer deres situasjon basert på helse, hjelp fra familie og økonomi, og anbefaler hjemmesykepleie i tre kategorier. Søknaden må deretter godkjennes i Sevilla, og hvis noe må avklares, går søknaden tilbake til Málagas sosialarbeidere. Status er at gjennomsnittlig ventetid for å få tildelt hjemmesykepleie i Málaga og resten av Andalucía i dag er mellom to og tre år. Derfor er det ikke uvanlig at eldste og svakeste borgere får tildelt eller revidert hjemmesykepleie etter at de har dødd. Man skulle tro dette var en overdrivelse, men det er dessverre sant. Juntaen har blitt en byrde for samfunnet med store menneskelige og økonomiske konsekvenser.

Presidenten for Junta de Andalucía, Juanma Moreno, er godt klar over situasjonen. Han har brukt mye ressurser på å gjøre arbeidsprosessene mer fleksible – uten hell. Det er ikke hans feil, for strukturen ble satt opp feil i 1981. Det eneste som gjenstår, er å rive den ned. Det kommer ikke til å skje, for det må gjøres via parlamentet i Madrid, og ingen av de nåværende partiene og deres lederskap har mot til å ta slike grep. Vi trenger en Javier Milei eller en José María García Urbano. Førstnevnte har sendt den argentinske økonomien på en spennende reise, med resultater vi vil se i 2026. Sistnevnte nølte ikke for et år siden med å si opp en tredjedel av de kommunalt ansatte i Estepona for å forbedre kommunens økonomi og administrasjon – og gi plass til nyinvesteringer. Resultatet var ikke bare bra, men bedre enn forventet.

Noen kan, hvis man lar dem. Det er åpenbart at Junta de Andalucía og landets andre 16  regionalstyrer i dag har spilt sin rolle. De ble opprettet i beste tro. I like god tro bør de nå elimineres, fordi landet trenger betydelige strukturelle endringer.

Kompetansen og budsjettene bør tilbakeføres til kommunene og provinsstyrene (Diputación på spansk). Dette vil gjøre det mulig for kommunene å handle raskere og skape mye mer. Midlene som for tiden brukes på administrasjonen i Sevilla alene vil strekke langt. Provinser vil kunne koordinere store byggeprosjekter med Madrid – akkurat som de gjorde før Juntaene ble opprettet.

Det er en stor endring, men en nødvendig endring hvis vi virkelig vil bli kvitt byråkratiet og den store offentlige administrasjonen som har tappet Spania og spanjolene for energi i flere tiår. Det er et stort skritt – et skritt som ingen tør å ta.