På den andre siden … Skal vi ta av silkehanskene?

Det er slett ikke passende å sammenligne Javier Milei og José María García Urbano. Argentinas fargerike president og Esteponas like konservative ordfører har få fellestrekk – bortsett fra ett: Ingen av dem er redde for å rive plasteret av såret.

Før kommunevalget i 2011 var Estepona et åpent sår. Alle nøkkeltall var i minus, kommunens gjeld oversteg €300 millioner, og alt som hadde med vekst, investeringer, prosjekter og nye arbeidsplasser å gjøre, sto helt stille. Det eneste som blomstret i Estepona den gangen, var livet på rådhuset, preget av byråkrati og et overflødig antall ansatte. García Urbano stilte til valg med løfte om å redusere og effektivisere kommunens administrasjon og tiltrekke nye prosjekter og investorer – som til da kun hadde hatt blikket rettet mot nabobyen Marbella.

Selv om han hadde gitt tydelige signaler på forhånd, gikk det sjokkbølger gjennom byen da den nye ordføreren innledet sitt embete med å sparke 172 av kommunens ansatte. Det var både dyrt og smertefullt. Men raskt snudde sjokket til entusiasme: Signalene fra det nye bystyret var krystallklare – «Vi kan, vi vil og vi tør» – og det skapte tillit. Etter en rask omorganisering ble det plutselig ikke mangel på arbeidskraft i kommunen, tallene begynte å gå i pluss, og byfornyelsen tok fart.

Fremfor alt ble pessimisme til optimisme. Små og store gründere og investorer satte kursen mot Estepona. Boligsalget, innbyggertallet og skatteinntektene steg. Tidlig i sommer ble Estepona endelig gjeldfri. På kun 14 år fikk García Urbano og bystyret hans en håpløs gjeld på €300 millioner eliminert. Selv de mest skeptiske må i dag løfte på hatten for Estepona, og tungt gjeldstyngede kommuner som Torremolinos, Vélez-Málaga og Málaga burde la seg inspirere.

I en helt annen verden og i en helt annen skala ser vi at noe lignende trolig er i ferd med å skje i Argentina. Javier Milei gikk i 2023 til valg med et løfte om harde reformer som ville være smertefulle for befolkningen. Og det må sies at han har levert. Tusenvis av offentlige ansatte er blitt sparket. Departementer er lagt ned, og de har kuttet ned en rekke velferdsprogrammer. Det gjør vondt, men det har skapt balanse i statsbudsjettet, inflasjonen har falt, og den argentinske pesoen har styrket seg mot dollaren, noe som argentinerne merker i hverdagen.

Mange av Mileis omstridte handlinger har vist seg som geniale, for troen på Argentina er gjenopprettet. I de siste tre kvartalene har det vært en vekst på 7 %, og det er nå overskudd i de offentlige finansene. Det var det få som trodde, spesielt ikke økonomene som etter tre tiår med økonomisk kaos nærmest hadde gitt opp.

Nettopp økonomene har alltid fortalt oss at vi skal være forsiktige og gå gradvis frem. I Argentina har de derimot gått hardt til verks for å snu dynamikken i økonomien. Og det er nettopp det som har skjedd. Det er nok en gang dynamikk i den argentinske økonomien og samfunnet. Fortsetter de positive trendene i Argentina (og i Estepona), bør vi omskrive økonomibøkene. I tillegg må en rekke økonomer innse at det ikke alltid holder å sitte med silkehansker og forsiktig justere noen småknapper for sakte å finjustere økonomien.

Noen ganger må man være litt brutal. Økonomi, vekst, investering og opprettelsen av nye arbeidsplasser er i aller høyeste grad knyttet til begrepet tillit. Får man skapt tillit, kan veldig mye la seg gjøre. Det er nettopp det vi nå ser i både Argentina og Estepona.