Las Navas de Tolosa & Parque Natural de Despeñaperros

Las Navas de Tolosa er en slette i Nord-Andalucía og åstedet for det største slaget mellom kristne og maurere i Spanias historie. Slaget fant sted i 1212, men fordi det var så avgjørende, snakkes det fortsatt om det. Nå er et nytt museum om slagets forløp åpnet i Santa Elena, nord for La Carolina. Byen ligger like sør for Despeñaperros naturpark, så vi har begitt oss ut for å utforske disse to spennende stedene. Bli med på en reise inn i det ukjente Spania!

Hele Spanias historie og kultur er dominert av det faktum at landet var i muslimske hender i nesten 800 år. I år 711 krysset en gruppe berbere (senere ble de kalt maurere/Moros på spansk) Gibraltarstredet med en hær på rundt 10 000 mann ledet av krigsherren Tarik. Det var han som ga navnet til stredet, da klippen ved Middelhavets utløp i Atlanterhavet ble døpt Gebel al Tarik (Tariks klippe = Gibraltar). I løpet av 15 år erobret han nesten hele den iberiske halvøya, til stor forferdelse for de kristne. Men faktum var at landet på den tiden for det meste besto av lite organiserte vestgotiske folkegrupper, inkludert vandalene, som ikke kunne bekjempe de sterke og velorganiserte maurerne. Én teori er at navnet Andalucía har sin opprinnelse fra vandalene (vandalucía), men maurerne kalte landet de erobret Al-Andalus.

I løpet av de nesten 800 årene den iberiske halvøya var i muslimske hender, ble rundt 10 000 mauriske festninger bygget på strategiske steder over hele landet, noe som i dag er én av Spanias største kulturskatter. De er praktfulle strukturer plassert på fjelltopper med god utsikt over landskapet. Noen av festningene er nå omgjort til Paradorer, slik at man kan bo i dem og føle deg som en konge i en dag eller to.

Folkeslagene som bebodde halvøya i alle disse årene var konstant i krig med hverandre, og det ble aldri fred. Plyndringer, mindre slag og andre konfrontasjoner var daglige hendelser, og på et tidspunkt hadde de kristne kongene i nord fått nok og samlet en hær på rundt 20 000 mann for å bekjempe maurerne én gang for alle. Men problemet var at de måtte ned fra det sentrale platået, La Meseta, og det fantes bare én vei gjennom en smal kløft der Despeñaperros naturpark ligger i dag. I kløften visste de at maurerne ventet med en hær som var dobbelt så stor som den kristne. En gjetergutt kjente en alternativ vei fra platået, og det var slik de kristne kom seg ned. De to hærene inntok stillinger på det flate landet som ble kalt Las Navas de Tolosa og her skjedde historiens største og blodigste slag mellom de to hærstyrkene. Selv om de kristne hadde halvparten av mennene i forhold til maurerne (rundt 40 000), gikk de seirende ut av slaget og jagde fienden på flukt sørover.

På museet over slaget (følg skiltene til Museo de Las Navas de Tolosa når du kommer inn i Santa Elena) kan man se en rekke plaketter som forteller om opptakten til slaget og en modell av slagmarken med hærene oppstilt overfor hverandre. Her ser vi til vår overraskelse at de mauriske krigerne kom ridende på kameler. Om disse dyrene var effektive i kamp, skal jeg la være usagt, men man må anta at de trengte mindre vann enn hestene som deltok.

Hestene var en stor logistisk utfordring, fordi en krigshest trenger 14 kg gress eller høy, 5 kg hvete og 35 liter vann hver dag. Bare regn ut hvor mye hestefôr og vann de trengte hvis hæren hadde 5000 hester. Pluss mat til soldatene. Ikke en enkel forsyningsoppgave å løse!

Det mest interessante med museet er tårnet, hvor man kan se ut over slagmarken. I dag er området gjengrodd med furutrær, men i 1212 var det bare maki–kratt. Mot nord kan man se fjellveggen i Despeñaperros naturpark som danner en fullstendig ufremkommelig ‘trapp’ opp til Meseta.

Slaget ved Las Navas de Tolosa startet det som ble kalt La Reconquista – den kristne gjenerobringen av Spania som varte til 1492, da den siste kalifen Boabdil overleverte nøkkelen til Granada til det kristne kongeparet Isabel og Fernando uten kamp. Dette året er innprentet i bevisstheten til enhver spanjol og ble senere kalt Annus miraculis (miraklenes år), da tre milepælsbegivenheter fant sted: De siste maurerne ble utvist fra landet 1. januar, jødene ble utvist ved et edikt i mars, og Columbus oppdaget den ‘nye verden’ i oktober.

Å utvise jødene var verdens verste idé, men det oppdaget spanjolene først etterpå, for nå forsto ingen verken handel, penger eller organisering i det hele tatt. Og så kom inkvisisjonen, men det er en annen historie.

Vi sier farvel til museet for å dra ned til sletten og ta en tur på slagmarken. Ta veien ned fra museet, sving til venstre og følg skiltene til Los Llanos de las Américas. Det er et lite besøkssenter midt på slagmarken og et utstillingsvindu for naturparken Despeñaperros, men dessverre var det stengt. Her finner man en sti hvor man kan ta en tur ut på slagmarken, men den går inn i en furuskog hvor man ikke ser noe, så må bruke fantasien. Vi møtte ikke en sjel, så det var ikke spesielt spennende.

Så er det naturparkens tur, og det er enkelt, for vi kjører bare tilbake mot Santa Elena, og like etter at vi har krysset motorveien, ser vi et stort skilt med Parque Natural Despeñaperros. Vi følger disse skiltene og kjører på den gamle veien nordover fra Andalucía som slynger seg rundt. Over oss ruver den nye motorveien som endelig har gjort det enkelt å komme seg fra Andalucía til det kastiljanske platået. Det har ikke vært en enkel oppgave, men nå er en hel time kuttet fra turen, så det har vært verdt strevet, i hvert fall sett fra en sjåførs øyne.

Målet vårt er å se det mest kjente fenomenet i naturparken, Los Òrganos (organene) som er vertikale steinlag. Man kan anta at de ble skapt av voldsomme jordbevegelser som førte til at horisontale steiner ble presset opp. Vi følger skiltene mot Mirador de Los Òrganos, stopper ved en merkelig steinsøyle på høyre side av veien og klatrer opp noen trapper. Det er ingen skilt som indikerer at dette er miradoren, men vi antok det fordi det var en utmerket utsikt over ‘organene’ og den fantastiske bratte fjellveggen. Det er funnet hulemalerier her mellom sprekkene, men man trenger visstnok en spesiell tillatelse for å bese dem.

Store fugler flyr over fjellveggen, og jeg tror at det er gribben buitre leonado som liker å bygge reir i bratte klipper. Det kan også være ørner – jeg er ikke en stor ornitolog, og de var høyt oppe, men de var vakre å se på uansett. R

ett etter miradoren kommer vi til en stengt venta (vertshus) hvor folk drikker vann fra en kilde. På den andre siden av veien annonserer skilt starten på en 6,5-km lang sti som bør være den beste veien for å utforske naturparken. Føttene klør etter å komme seg ut på stien, hvor man også kan beundre områdets rike fugleliv, men det får bli en annen gang, for nå drar vi sørover for å oppdage én av Spanias vakreste paradorer: El Parador de Jaén.  Les mer i neste utgave.