Utflukt til Cerro Chinchirilla og Lanjarón - En sko på fjellet og vektløs i Lanjaron

På slutten av 1800-tallet dro de rike og berømte fra hele Europa i flokk og følge til Lanjarón for å bade i de forskjellige mineralrige kildene som etter sigende kunne helbrede en rekke plager, alt fra mageproblemer til psoriasis.

Lyder det mystisk? Bli men på en tur opp til la Ermita del Cristo del Zapato og bli vektløs i Lanjarons flotarium.

Når du kjører på hovedveien fra Motril til Granada, ser du, når du er cirka halvveis til Granada, oppe til venstre en tillokkende, skinnende hvit bygning som balanserer på toppen av et fjell. Og om du er slik som meg, kribler og krabler det overalt etter å komme seg dit opp og sjekke stedet. Bygningen er en ermita, noe som betyr et hellig, avsidesliggende sted.
Den flotteste veien opp til ermitaen finner du ved å kjøre inn mot de tre byene Los Guajares ca. 10 km. Opp Granadaveien fra kysten. Veien mot los Guajares går fra til venstre over en bro over Guadalfeo, og man følger bare veien forbi den første Guajar (som heter Guajar Fondón) og kjører opp til Guajar Faragüit. Rett etter at du har passert byen, går det en vei opp til høyre mot Pinos del Valle, og den tar du.

Et stykke opp denne flotte fjellveien ser du på en fjellkam en besynderlig bygning som ligner en liten borg. Det er El Castillo (eller torre) de la Venta de la Cebada, og venta´en, som ligger forlatt til, ligger rett ovenfor. Vi stanser bilen og går bort for å kikke nærmere på denne merkelige bygningen. Historien forteller at i gamle dager tok turen fra Granada ned til kysten to dager, og La Venta de la Cebada (bygg-kroen – stedet fikk dette navnet fordi den lå ved en stor skråning der man dyrket bygg), lå halvveis på El Camino Real – den kongelige veien mellom Granada og kysten. Her kunne man altså overnatte på sin ferd, og kroen og dens tårn lå slik til at man fra tårnet kunne se hele veien ned til kysten. Dermed kunne man også se om det var venner eller fiender som nærmet seg.
I dag ligger kroen mer eller mindre i ruiner, men vi kan ikke dy oss for å gå inn og ta stedet i nærmere øyesyn. Det er en spennende bygning som med et par millioner euros kunne bli et prektig hotell eller kurssenter. Men andre om det!
Vi fortsetter til Pinos del Valle og parkerer så fort vi har passert en gammel vaskeplass på venstre hånd.
Det er rett ved denne vaskeplassen at vår sti mot Ermita del Cristo del Zapato starter.
Det knytter seg en interessant historie til denne ermita´en. Legenden forteller at en hyrde en dag fant et maleri av Kristus på den fjelltoppen der ermita´en ligger i dag. Maleriet forestiller Kristus hengende på korset i fine gevanter, men bare med en sko på. Hyrden tok maleriet med ned til Pinos del Valle og brakte det til en av byens kirker. Men den neste dagen stod maleriet igjen på den samme fjelltoppen. Og slik gikk det tre dager i strekk. Byens befolkning tok hendelsene som tegn på at de skulle bygge en liten helligdom der oppe, og slik oppstod La Ermita del Cristo del Zapato på 1790-tallet. I dag kan maleriet sees oppe i ermita´ens lille kapell. Det har blitt restaurert et par ganger siden, sist gang i 1984. Betydningen av dette med bare å ha én sko på, har jeg ikke klart å finne ut av, så dersom det er lesere som vet noe om dette, vil jeg gjerne høre om det.

340 høydemeter
Turen opp til ermita´en tar ca. en time, og det er 340 høydemeter å overvinne. Stien snor seg i sikksakk, og ettersom man når opp i høyden, avslører gradvis det enestående landskapet seg. Man kikker særlig mot nord og ser småbyene på veien mot Granada ligge som perler på en snor, og under oss ligger El Embalse de Béznar som forsyner deler av kysten med vann.
Idet vi nærmer os ermita´en ser vi at det ikke bare er selve bygningen som er er hvitmalt, men også klippen som bygningen ligger på. Ermita´en balanserer bokstavelig talt på en fjelltopp, og det er svært spennende å gå rundt der oppe og kikke i alle himmelretninger.
I dag er det praktfullt vær, så vi nyter solen fra ermita´ens sørside samtidig med at vi spiser vår medbrakte lunsj og beundrer en femstjerners utsikt.

Til Lanjarón
Og nå skal vi til Lanjarón, for vi har hørt at den berømte badeanstalten er blitt ombygget. Alt fra romernes tid har Lanjarón vært kjent for sine kilder som både er gode innvortes og utvortes. Vann på flaske fra Lanjarón er kjent over hele Spania, og det store tapperiet er noe av det første man passerer på vei inn til byen, når man kommer fra vest.
På slutten av 1800-tallet dro de rike og berømte i flokk og følge til Lanjarón for å bade i de ulike mineralrike kildene som etter sigende kunne helbrede en hel rekke plager, alt fra mageproblemer til psoriasis. Det ble bygget store, fine hoteller og selve badeanstalten var et praktpalass, bygget i 1928. Men på 1960-tallet gikk det tilbake med byen, og i dag kan man se atskillige hoteller ligge der i forsømt tilstand.

I disse dagers spa-tider er badeanstalten blitt ombygget og framtrer nå svært fin og innbydende. Også byen ser ut til å ha fått en slags renessanse, og det ligger hoteller hele veien langs hovedgaten. I dag er Lanjarón til og med blitt kjent som utgangspunkt for fjellturer i Las Alpujarras, og atskillige reisebyråer arrangerer turferier med utgangspunkt i byen.
Badeanstalten tilbyr en lang rekke behandlinger, alt fra undervannsmassasje til gjørmebad, men vi vil prøve det nye flotariumet. Se alle behandlingene på badeanstaltens website; www.balneariodelanjaron.com og husk badedrakt, håndkle og badesko.
Et flotarium er et basseng som er fylt med svært saltholdig vann – like saltholdig som Rødehavet. Når man legger seg ned i dette vannet, flyter man ganske lett og opplever en slags vektløs tilstand. Det er en svært spesiell opplevelse som både er morsom og annerledes. En slik ”flyteseanse” tar en halv time og koster 20 euros. Vannet er deilig varmt, men det kan bare ligge to personer i bassenget samtidig, så hvis man er flere enn to, må man beregne rikelig med tid. Det er for øvrig en god idé å bestille time på forhånd ved å ringe badeanstalten på 958 770 137 for å få ønsket tidspunkt for badet. For tiden er det høy etterspørsel etter de forskjellige behandlingene og hele anstalten summer av liv.
Man kan også få lov til å ta litt av vannet med seg hjem på en flask, for det deles ut vann fra to av kildene på bestemte tidspunkter. Derfor står folk i kø med sine flasker og får dem fylt opp av stramme damer som ærekjært deler ut vannet. Det er i det hele tatt en statskontrollert, anakronistisk stemning over stedet, som både er morsom og interessant å oppleve.