En ikke-økonoms investeringsfilosofi

Jeg har ingen formell utdannelse i økonomi, men jeg har i snart 30 år satset noen av mine beskjedne sparepenger i aksjemarkedet. Og har i løpet av denne tiden fulgt med hva økonomer har skrevet i blader og aviser, og tap og gevinster gjennom alle disse årene har lært meg en del om den indre logikken i aksjemarkedet. Nå er økonomer den ene parten i en sak, de er tilbydere av investeringstjenester. De ser verden fra en litt annen synsvinkel og har litt andre interesser enn vi som er mottakere av disse tjenestene. Derfor kan det synes en god ide at den andre parten, selv de uten formell utdannelse i økonomi, en gang i blant også får slippe til med sine synspunkter.

Indekskurvers forløp
Det synes å være en utbredt oppfatning blant økonomer at en aksjeindeks til enhver tid befinner seg på et nivå som er slik at det er like sannsynlig at indeksen i neste omgang går ned som at den går opp. Begrunnelsen er at hvis flertallet av investorer på et bestemt tidspunkt mener at det er mer sannsynlig at indeksen går opp enn at den går ned, så ville indeksen allerede ha ligget på et høyere nivå. Og omvendt hvis de tror indeksen vil gå ned. Med andre ord, man tror at på ethvert tidspunkt, så er det like stor sjanse for at indeksen går opp (går ned) i neste omgang som at man får mynt (krone) på et myntkast. Men et kurveforløp som fra punkt til punkt bestemmes av et myntkast kaller matematikere for en random-walk-kurve. Og som matematiker er det min oppfatning at en aksjeindeks i et litt langt tidsperspektiv ikke beveger seg langs en random-walk-kurve. Så om en indekskurves forløp bestemmes av tilfeldigheter, så er det nok noen tilfeldigheter som er mer sannsynlig enn andre.
At børsindekskurver, som altså gjenspeiler økonomiske opp- og nedgangstider, beveger seg i sykler, luftes en gang i blant av økonomer. Men uten at man synes å komme til full enighet om dette.
Men for å få frem et poeng, la oss tenke oss at en syklus startet i Norge om våren 2003. Da var børsindeksen nede på ca 100. Den økte så gradvis med enkelte små tilbakefall frem til 2007 da den nådde all-time-high på noe over 520. Da flatet den ut, men nådde nesten all-time-high igjen på ettervinteren i 2008. En stund etter det slo finanskrisen inn for fullt og ca et år etterpå var indeksen nede rundt 200. Deretter begynte indeksen å gå oppover igjen. Hvis dette representerte en full syklus, hvilke slutninger kan trekkes? Vel, blant annet at det ser ut til at i oppgangstider beveger indeksen seg saktere enn i nedgangstider. Det tok 4-5 år fra indeksen var 100 og til den nådde 500 (en femdobling), men det tok bare ett år til den var nede i 200. Dette synes å være en generell tendens. La oss så, igjen for å få frem et nytt poeng, tenke oss at vi nå er inne i en ny syklus og at det skjer en ny femdobling de neste 4-5-årene (selvfølgelig nokså usannsynlige). Da skulle indeksen være på rundt 1000 i 2014. La oss så sammenlikne to scenarioer. I det ene scenarioet fikk vi ikke sub-prime-krisen, men indeksen steg jevnt fra 100 til 1000 på 11 år. En invester som satset 100 000 kroner i 2003 vil da kunne ta ut en tidobling av dette beløpet i 2014. Det andre scenarioet er at vi fikk sub-prime-krisen. En investor vil også da kunne sitte igjen med 1.000.000 kroner når han selger sin aksjer eller fond i 2014. Men det er likevel en forskjell. Hvis denne siste investoren hadde vært forutseende nok i begynnelsen av 2008 og solgt alle sine andeler (etter at skatten på 28 % av gevinsten på 400.000 kroner var betalt ville han sitte igjen med 388.000 kroner), og deretter for disse pengene kjøpte nye andeler i begynnelsen av 2009, så ville han i 2014 ha øket sin investering til 388.000*5 = 1.940.000 kroner. Nå er det selvfølgelig ingen som klarer å treffe topp og bunn helt eksakt, men dette eksemplet viser likevel at man kan tjene mye mer penger på aksjespekulasjon når det veksler mellom oppgangs- og nedgangstider enn når det er jevn oppgang. For det holder om man selger i nærheten av toppen og kjøper i nærheten av bunnen. Og det burde ikke være så vanskelig.

En mulig investeringsstrategi
For det burde være nokså opplagt at når børsindeksen i et land har femdoblet seg i løpet av fem år, så er det ikke mye rom for fortsatt kraftig vekst i nærmeste fremtid. Da er det i alle fall ikke riktig tidspunkt å kjøpe nye aksjer. Isteden kan det mest fornuftige være å begynne å selge seg ut i aksjemarkedet og heller plassere pengene i obligasjonsfond eller høyrente. Det lureste ville kanskje være å selge seg ut gradvis etter hvert som børsindeksen økte over alle grenser. En forutseende aksjespekulant burde i alle fall ha solgt minst halvparten av aksjene sine da krisen slo til. Da vil han ha penger til gjenkjøp av aksjer når nedgangen kommer. Og jeg synes ikke man skal være så redd for ikke å treffe bunnen helt eksakt. En strategi kan være å satse noe av pengene (kanskje 1/3-del) når indeksen har sunket 20 %, en ny 1/3-del når indeksen har sunket ytterligere 20 % og så resten når bunnen for lengst synes å være nådd. En slik strategi synes å være mer optimal enn bare å sitte stille å la opp- og nedgangstider passere uten å foreta seg noe (slik som mange synes å mene).

Sparing i fond til forbruk
Noen småsparere går kanskje med planer om å fornye bad eller kjøkken om noen år, og ønsker i den anledning å legge opp et fond over disse årene. Kanskje ved hjelp av månedlig sparing i aksjefond. Har man da et fond som man begynte å investere i en gang på 1990-tallet og som i mellomtiden har gitt god gevinst kan det sånn umiddelbart synes naturlig å velge å spare i dette fondet. La oss så tenke oss at etter tre år har man skutt in 100.000 kroner og at andelene har fått en verdi av 120.000 kroner. Disse ønsker man å ta ut for å utføre den planlagte fornyelse av boligen. Så man ber om at forvalter selger disse andelene og venter å ha til disposisjon 120.000 kroner minus 28 % av gevinsten på 20.000 som skattemyndighetene tar. Netto skulle dette bli 114.400 kroner. Men slik går det ikke.
Fondsforvalter er lovpålagt å selge de eldste andelene først, altså i dette tilfelle andeler som ble kjøpt på 1990-tallet. Men disse andelene (med verdi 120.000 kroner) har man kanskje oppnådd rundt 80.000 kroner i gevinst på, så man kan risikere å få en gevinstskatt på noe over 20.000 kroner. Så man får reelt mindre enn 100.000 kroner til disposisjon. For å få maksimal effekt ut av et slikt spareprogram bør man investere i et fond man ikke er involvert i allerede.
Og så til slutt: De fleste pensjonister her nede går vel med ønske om at den norske kronen skal styrkes slik at de får flere euro for pensjonen de får utbetalt i norske kroner. Men for de som har betydelige investeringer i utenlandske fond behøver ikke en styrking av kronen nødvendigvis være et gode. Øker verdien av kronen med for eksempel 10 % i forhold til utenlandske valutaer generelt vil verdiene av deres andeler i utenlandske fond reduseres tilsvarende (hvis ikke fondet tilbyr investeringer i norske kroner).