Ut og se med Renfe

En av Spanias vakreste togstrekninger går fra Ronda til Algeciras. Jernbanen ble bygget på slutten av 1800-tallet, og den strekker seg over vakre sletter, over dramatiske stup og ender nede ved Gibraltar-bukten der man nesten kan spytte til Afrika. Jernbanen følger bl.a. Guadiaro-elvens flotte løp, så hvis man vil unne seg en litt uvanlig utflukt, er denne turen med Renfe en favoritt. I forbindelse med byggingen av banen, ble det bygget et svært fint luksushotell i Algeciras, og der skal vi naturligvis overnatte.

Vi bestemmer oss for å starte togturen i Bobadilla som er et av Andalucías viktigste jernbaneknutepunkter fordi den nord-sør-gående strekning her møter øst-vest-forbindelsen. Bobadilla ligger ca. 20 km. vest for Antequera og er enkel å finne i bil. Så vi kjører nordover fra Málaga, og underveis tar vi piknik i Villanueva de la Concepción, ved foten av El Torcal-fjellene sør for Antequera.

Tre daglige avganger
Det er bare tre daglige avganger til Algeciras, så vi tar den som går fra Bobadilla kl. 15.21. Det gir oss god tid til å spise lunsj og nå fram. Fordi togturen tar ca. 2 ½ time, betyr det at vi er framme i Algeciras i god tid til både bytur og kveldsmat. En tur-/returbillett koster 30,50 € per snute, så det er til og med en billig fornøyelse som vi her skal ut på.

Engang var Renfe (forkortelse for Red Nacional de Ferrocariles = de spanske statsbaner) en støvete og søvnig organisasjon som ikke klarte å få togene tilå gå i tute, men de tidene er for lengst forbi. Nå kjører alt i bokstavelig forstand på skinner, togene går på minuttet, og alt bærer preg av moderne tider. Ja, man kan til og med kjøpe billett på nettet ved å gå inn på www.renfe.com – websiden er på sju språk, bla. engelsk.

Kirken på Plaza Alta

Byen vi aldri har hørt om
Det er noe med det å kjøre tog i Spania. Vi er spente på om alt fungerer, men vi blir gledelig overrasket. Rett før toget komme, går stasjonsmesteren fram på perrongen og tar på seg sin fine røde hatt. Så kommer toget, vi stiger på og stasjonsmesteren blåser i fløyten. Nå begynner det vakre spanske landskapet å suse forbi vinduene, og vi har nok å gjøre med å dreie hodene for å få alt med, for vi kan ikke helt bestemme oss om det er flottest på høyre eller på venstre side.

Til å begynne med går jernbanen over slettene vest for Antequera, og selv om det er flatt, er det masser av fjell å se på i utkanten av sletta. F.eks. ser vi på venstre side en flott by som ligger dramatisk og vipper oppe på kanten av en klippe. Byen heter Teba, og den har vi aldri hørt om. For et mål for en utflukt!

Til Ronda
Om ikke lenge kommer vi til Ronda, og det er her at den flotteste strekningen begynner, for nå er det slutt på slettene, og banen dykker ned i den ene dalen etter den andre. Et langt stykke følger banen Guadiaro-elvens løp, og det er i denne flotte dalen at den berømte hula Cueva de la Pileta ligger. Vi har nok å gjøre med å kikke ut av vinduene og av og til følge med på det medbrakte kartet slik at vi vet hvor vi er. Det er 16 stasjoner før vi når Algeciras.

Det er svært vanskelig å ta fotos fra tog som kjører i 120 km i timen, for når man akkurat har funnet et motiv, er det raskt borte igjen, eller så har det kommet trær eller klipper eller tuneller i veien. Desto større grunn er det for selv å ta turen slik at man ved selv kan konstatere hvor vakkert landskapet er.

De 2 ½ timene føles som ingenting, og før vi får sett oss om, har vi kommet til Algeciras som er endestasjonen. Stasjonsbygningen er helt nybygd, og selv om det bare kommer eller går seks tog i døgnet, er det ikke spart på utstyret.

Fire stjerners hotell
Det fire stjerners hotellet Reina Cristina ble bygget i forbindelse med innvielsen av banen på slutten av  1800-tallet. Hotellet ble oppkalt etter den daværende spanske dronningen María Cristina, gift med Kong Alfonso XII. Hun skulle etter sigende ha ”bestilt” jernbanen. Det ble bygget to ”tvillinghoteller”, begge oppkalt etter dronningen: ett i Ronda og ett i Algeciras. Hotellet i Algeciras lå, da det ble bygget, rett ned til stranden og hadde en fin utsikt mot Afrika. I dag har det blitt bygd noen havneanlegg foran hotellet, men det er fortsatt litt av en perle. Dels er det bygget i en fin, engelsk kolonistil, midt i en svært vakker og velholdt hage der det også finnes ruiner av byens første moské.

Et dobbeltrom med frokost koster bare 63 €, og det må sies å være svært god valuta for pengene. Vi var overrasket over hvor fint alt var, og for bare 12 € per snute kunne vi bli ”oppgradert” til halvpensjon som rommet en fin kveldsmatbuffet, så vi var nokså imponeret over det vi fikk for pengene på Reina Cristina. Sjekk selv på: www.reinacristina.es for å lese mer. Det skal sies at vi bestilte gjennom booking.com og det var muligens derfor at prisen var så lav.

Kjendiser på rekke og rad
Hotellet er i dag også kjent for alle berømtheter som har overnattet her, bl.a. Winston Churchill, Kong Alfonso XIII, Federico García Lorca, Franklin D.Roosevelt, det spanske kongeparet, Sir Arthur Conan Doyle, Charles de Gaulle, Cole Porter, Orson Welles, Ava Gardner, Rock Hudson, Edward Heath og mange andre. Under 2. verdenskrig bodde det mange spioner på hotellet, for det var jo et smart sted å bo når man skulle finne ut hvilke skip som seilte inn og ut av Middelhavet.

Det tar bare 15 minutter å gå fra stasjonen til hotellet: Man tar bare til høyre, over over en bro og så til venstre. Nå kan man på venstre hånd se gaten. Paseo Conferencia der hotellet ligger. Vi ankommer hotellet ved 18-tiden, og etter å ha sett vår store, fine rom med privat balkong, er det tid for å besøke byen Algeciras som jo er preget av å være Spanas største containerhavn. Bysentrum er lett å finne, for man trenger bare følge kaikanten bortover. Det er containerskip overalt, både ute i bukten og ved kaiene som omfatter flere rekker moler.

Fredelige Algeciras
Byen bærer sterkt preg av å være en havneby, med alt som hører til. Det er daglige ferjeforbindelser til Marokko, og det selges billetter og mat på arabisk – ja visse steder tror man at man allerede har kommet til Tanger. Litt skummelt kan det virke, men er i virkeligheten er alt svært fredelig.

Vi slentrer bort til den fine plassen Plaza Alta der det utspiller seg et livlig folkeliv nå i kveldsskumringen. Stemningen er fin, og nedenfor plassen kan man se havnefronten med bukten som er stappfull av skip, samt Gibraltar over på den andre siden. Et flott syn!

Etter frokosten neste morgen inspiserer vi hotellets vakre hage med ruinene av byens første moské og fontene. Før vi får sett oss skikkelig om er det tid for å slentre tilbake til stasjonen. Toget vårt går kl. 11.45, og hvis vi kommer for sent, må vi vente i over seks timer på det neste.

I dag skinner solen kraftig, og turen tilbake er – om mulig – enda flottere enn turen ned. Litt over kl. 14 ankommer vi Bobadilla, og nå passer det å dra inn til Antequera og få en solid spansk lunsj. Og godt oppmuntret kan vi glede oss over nok en fantastisk utflukt.