Månedsmagasinet på Costa del Sol
På den annen side… Er Thomas Cook en ny Lehman Brothers?

På den annen side… Er Thomas Cook en ny Lehman Brothers?

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Noen bekymrer seg mer enn andre. Og for noen er det allerede en gammel, uinteressant nyhet. Det ødelegger ikke nattesøvnen min, men allikevel bekymrer konkursen til Thomas Cooks meg. Uten forvarsel stengte verdens største turoperatør dørene i slutten av september. Enhver konkurs i reiselivsbransjen skaper alltid kaos for de mange reisende, som plutselig hverken kan komme seg ut eller hjem. Det skaper naturligvis også arbeidsledighet, men denne gangen har det også skapt en generell utrygghet rundt store selskaps økonomiske helse og styrke – og ikke kun i reiselivsbransjen.
Takket været liberalismen har vi i dag fri konkurranse i alle sektorer. Det gir forbrukerne et usedvanlig stort utvalg, og på mange områder også lavere priser enn noensinne før – ikke minst i reiselivsbransjen. Men det gir også bedriftene en mindre profittmargin enn noensinne, og det gjør dem sårbare for selv små endringer i rammebetingelsene. – Og det var nøyaktig hva som skjedde med Thomas Cook. Reiseaktiviteten i nesten alle EU-land har falt en, to eller tre prosent i år, og taper man samtidig bare en halv meter i kampen mot de mange nye online reisebyråene, så faller korthuset. Det store huset faller på de små marginalene, og det er bekymringsverdig. Vår kjære liberalisme forteller oss at når en bedrift dør, så kommer det raskt andre til. De frie markedskreftene gjenoppretter balansen. Det håper vi i alle fall. Det gjorde vi også i 2008 da Lehman Brothers gikk under. Saken er den, at det virkelig skal tungvekt til for å opprette balansen etter Thomas Cooks nedtur. Det er en konkurs som setter så dype spor at man ene og alene i Spania i hui og hast har måttet vedta en nødhjelpspakke på 300 millioner euro for å sikre at Thomas Cooks partnere – hoteller, busselskaper, bilutleie og reiseguider – ikke ryker med i gigantens fall.
Vi håper alle at Thomas Cook blir historien om et trist, men isolert, kollaps. Og at frykten for en dominoeffekt blir gjort til skamme. Men av den grunn kan jeg ikke lukke øynene for de klare faresignalene vi slåss med her i ”etter-krise-årene”. Vi er i dag vitne til store uoversiktlige fusjoner, omstruktureringer, og ikke minst, noen oppsiktsvekkende omlegninger av bedrifters gjeld. Det siste gjelder blant annet El Corte Inglés – en av Spanias største arbeidsplasser. Selv om det er udokumentert, tør jeg å påstå at det i dag er Banco Santander som holder hånden over det gamle varehuset. To ganger på bare fem år er alle lån og kreditter blitt omgjort for å gi El Corte Inglés et pusterom. Et pusterom var ikke nok for Banco Popular, som plutselig var fem minutter fra en konkurs. Ordet ”konkurs” ble på intet tidspunkt brukt da Banco Santander for et par år siden overtok Banco Popular. Men når en bank handles for én ussel euro, er ikke det et for sterkt ord å bruke. Alt var ellers fryd og gammen i landets sjette største bank. Allikevel var roten så pill råtten at kun Banco Santander hadde mot nok til å overta ”rotebutikken”. Det var bra at Spanias største bank kom til. Men skremmende er tanken om mengden av problemer, røde tall og feilslåtte prosjekter som de siste årene har blitt feiet under gulvteppet for å holde den pene fasaden og unngå et fall på børsen. Med til Banco Populars fall hører også at bankerne i dag, på grunn av den lave renten, har store problemer med å tjene penger. Sett i et bredere perspektiv er det faktisk ikke så bra.
Vi lever i en tid med Brexit, med faretruende handelskriger, med hard konkurranse, med små avanser, og med en teknologisk utvikling som går så fort at selv mange bedrifter har problemer med å følge med. Noen ser trusler. Andre ser muligheter. Det er en spennende tid vi lever vi. Bare den ikke blir for spennende.
Av Henrik Andersen, henrik@norrbom.com

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet