På godt og vondt har det skjedd mye i Spania de siste 20-30 årene. Det er ting som tar for lang tid, og det er ting som kan gjøres bedre. Men ser vi på helheten, og skimter samtidig over til de øvrige Middelhavslandene som Portugal, Italia og Hellas, har Spania avansert sterkt. Riktig sterkt. Men det siste året eller to har vi dessverre gått litt i stå. Ledigheten reduseres ikke i samme omfang som tidligere, utstedelsen av nye byggetillatelser har falt markant, og nye store landsdekkende reformer og prosjekter skal man lete lenge etter. Det er det sikkert flere årsaker til, men den politiske blokaden er det umulig å komme utenom.
Jeg har ingen problem med farger. Problemet er at vi i dag blir oppdelt i røde og blå eller som høyre- eller venstreorienterte. Det er noen gammeldagse, firkantede betegnelser, som setter oss i noen likegyldige og forhistoriske båser. Å kunne og ville noe er det eneste som teller – også i politikk. Det gjelder ikke minst nå, hvor Spania står foran store utfordringer: usikkerheten om Catalonias tilhørighetsforhold stikker fortsatt kjepper i hjulet for spansk økonomi. Politikken overfor den økende mengden av immigranter som skyller inn over kyststrekningene er tvetydig. Underskuddet på de offentlige budsjettene er fortsatt et stykke fra den fastsatte grensen i EU, og så faller den høye arbeidsledigheten nesten ikke lenger – heller ikke over sommeren.
Det er innlysende; Spania har bruk for en sterk regjering og et sterkt prosjekt. Det er ikke lett, når man ser på de tidligere ”rotete” valgresultatene. Men valget 28. april ga oss en klarhet og et håp som vi ikke har sett siden 2011. Med totalt 180 mandater har sosialistpartiet PSOE og Ciudadanos absolutt flertall, og dermed alle kort på hånden for å bygge videre på og utføre det prosjektet som de to partiene tok hverandre i hånden på i 2015.
Men nei… for igjen går små uenigheter og store egoer foran nasjonens felles interesser.
Da de to partilederne Pedro Sánchez og Albert Rivera ikke kunne samle flertall i 2015, ble det utskrevet nyvalg i 2016, med Partido Popular som den store seierherren. Her valgte Rivera så å støtte Rajoy og Partido Popular for å få løst datidens politiske blokade. Det har Sánchez aldri tilgitt ham for – også selv om de to ikke hadde mandater nok til å gjøre noe som helst. Det har de til gjengjeld nå, men fortidens synder kan ingen av dem legge bak seg.
Gutter; er dere okay?
Bak dere har deres parti, deres medlemmer og velgerne. Foran dere har dere en hel befolkning.
Dere representerer de to partiene som rent politisk ligger nærmest hverandre i parlamentet.
Hvordan kan dere sette hele landet på ”pause”, på grunn av en gammel intern strid? Vi har alle våre konflikter, gleder og skuffelser her i livet – både jobbmessig og på privatfronten. Og vi må alle tilgi, inngå kompromisser og gjøre innrømmelser for å komme videre. Det gjelder også dere.
At det nå snakkes om nyvalg i november er helt grotesk. Et valg vil neppe endre det politiske bildet i noen særlig grad, og med fem parlamentsvalg på ti år vil vi sette en standard for politisk ustabilitet, hvor selv italienerne knapt rekker å henge med.
Dere må se å komme i gang med å tenke fremover. Vi må ikke gå i stå nå. Både Spania og spanjolene har fortjent bedre. På godt og vondt har det skjedd mye i Spania de siste par tiårene – men det her er noe av det verste.
Av Henrik Andersen, henrik@norrbom.com
