Månedsmagasinet på Costa del Sol
Sett turismen på pause – dykk ned under havets overflate

Sett turismen på pause – dykk ned under havets overflate

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Jeg har dratt til Marbella havn, hvor jeg sammen med en instruktør fra Simply Diving skal langt vekk fra turismens larm og støy – og det kan man faktisk raskt komme, hvis man drar på oppdagelsesferd i havet. Man skal bare lære det først, hvis man i likhet med aldri har prøvd det før.
 
Første del av dagens utflukt er ikke spesielt spennende: Jeg skal skrive under på at jeg ikke har noen problemer med ørene og lungene, og at jeg vil respektere naturen og ikke ta noe fra havet med meg opp på land. ”Jeg har alltid trodd at P-en i PADI sto for ’Professional’. Det gjør det slettes ikke, det står for Papirarbeid,” ler Gui, som er dagens guide på en tur som finner sted under havoverflaten på dagens PADI-nybegynnerkurs.

P.A.D.I. – står for Professional Association of Diving Instructors og er verdens mest utbredte og anerkjente dykkerorganisasjon.

 
 
 
 

Men først en tur på skolebenken

Da jeg aldri har dykket før, skal vi også gjennomgå noen instruksjoner før vi kan kaste oss over alt det morsomme. Med en bildeplansje forteller Gui hva som skjer med luften i vår kropp på grunn av trykket fra vannet. Han gjennomgår utstyret, som består av en lufttank med to slanger med munnstykker – en til deg selv, og den andre for å gi til andre, hvis de har bruk for luft. Dagens dykk er på 6-7 meters dybde, så vi kommer sannsynligvis ikke til å måtte dele luft med hverandre. Videre er det en slange, som hhv. fyller og tømmer dykkervesten med luft for å kunne heve og senke seg i vannet.
 
”Når vi er nede i vannet kommuniserer vi med hendene,” sier Gui, og spør om jeg kjenner noen dykkerhåndtegn. Jeg rekker hurtig en tommelfinger i været. Det betyr ’jeg vil opp’ og ikke ’jeg er ok’, poengterer Gui. Vil man signalisere at man er ok, lager man en sirkel med tommel- og pekefinger og lar resten av fingrene peke rett opp.
 
Nå er jeg fullt informert og semi-flytende i ’dykkerspråk’ og behøver bare å iføre meg våtdrakt og vektbelte, før vi kan rusle 50 meter fra ’kontoret’ i Marbella lystbåthavn til strandkanten. Lufttanken og tilbehøret veier rundt 20 kilo, og det er hard kost for Det Norske Magasinets utsendte, men Gui forsikrer meg om at vi blir vektløse så snart vi treffer vannet.
 

Endelig til sjøs

Det har vært en kald og forblåst vår, så vannet er kun 16-17 grader her i juni. Våtdrakten som nettopp var så varm å gå med oppe på stranden gjør nå sitt for å holde kroppstemperaturen min på et normalt nivå, når jeg nå står her med vann til livet. Før vi kan suse rundt under vannet gjennomgår vi de avtalte øvelsene. Med munnstykket i munnen senker jeg hodet ned i vannet, og vi setter oss på knærne nede på havbunnen. Gui signalerer nå at jeg skal ta munnstykket ut av munnen, blåse et par bobler, ta munnstykket i munnen igjen og puste hardt i munnstykket. Først viser han selv hvordan det gjøres, og deretter er det min tur. Det er enormt grenseoverskridende, og jeg fomler rundt med det. Det kommer vann i dykkermasken min, og tanken på å skulle trekke pusten under vann gir meg litt panikk. Jeg viser tommelen og strekker benene, så jeg igjen har hodet over vann.

Gui dukker opp ved siden av meg: ”Jeg har nøyaktig hva du trenger her” sier han, og gir meg sin egen ekstra dykkermaske, hvor baksiden bærer ordene: ’Keep calm, blow bubbles’. Gui viser meg øvelsen enda en gang under vann – tar stykket ut, rekker tunge til meg, setter det tilbake, og puster. Denne gangen går det bedre, og jeg blåser munnstykket fritt for vann, når jeg igjen har fått det vrikket på plass mellom tennene.
 

På oppdagelse i dypet

Nå er vi under vannet, og med fingrene viser Gui at jeg skal følge etter ham. Jeg sparker lett med svømmeføttene og legger meg i strømmen etter Gui, som straks tar meg med bort til et lite rev som er bevokst med polypper og anemoner, som små fisk fornøyer seg med. Det er utrolig vakkert. På veien over til det neste revet passerer vi et par sjøpølser som ligger på havbunnen. Jeg ser at Gui sparker rolig med svømmeføttene og holder armene foldet, hvilket får meg til å notere mine egne bevegelser, som mildt sagt ikke er like kontrollerte. Jeg får orden på tornado-armene – når man lærer å styre på denne måten er det også lettere å holde varmen, og vi suser videre mot det neste revet. Her holder det til fisk på godt og vel 20 cm. Inne bak dykkermasken er øynene store som tekopper – jeg skal ha med meg alt, og hodet snus i alle retninger for å se det som er over, under og ved siden av meg.
 
Det er riktig at du kommer vekk fra turismens larm under vannet, men stille er det ikke. Luftens susing når du inhalerer, og boblene, når du puster ut, ’bråker’ ganske mye. Man sorterer dog hurtig lyden bort, og det føles som om vi er i en annen verden her nede. Langt borte fra de lystbåtene og støyende badegjestene som jeg vet befinner seg innenfor hørevidde om vi var oppe ved overflaten.
 
Vi sikk-sakker gjennom havet langs havbunnen, og jeg legger merke til formasjonene i fiskestimene av sebrastripete småfisk som jeg normalt bare ser ganske todimensjonalt når jeg kikker ned ovenfra. Her nede i vandet ser stimene ganske annerledes ut. Fra stimen stirrer hundrevis av små øyne ganske uimponert tilbake på meg.
Vi er kommet nærmere land, og plutselig gjør Gui tegn til at vi skal opp. Til min store forbauselse forteller han at turen nå er over. HVA? Det har jo kun gått fem minutter! En titt på luftbeholdningen avslører at vi nok har vært under i nærmere 25 minutter, og Gui ler tilfreds over reaksjonen, som han har sett så mange ganger før. Det er helt sikkert ikke den siste gangen jeg har begitt meg ut på oppdagelsesferd på havbunnen.
 
 
Av Louise Mercedes Frank, louise-mercedes@norrbom.com

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet