Málaga er på alles tunge. Turistene valfarter til byen, som sprudler som aldri før av liv, aktivitet og nye prosjekter. Men skeptikerne til den nye utviklingen blir flere og flere. De mener at turismen holder på å ta overhånd. På flere sentrale plasser og gater er det snart flere turistleiligheter enn fast bebodde leiligheter. Og mye av det gamle, sjarmerende Málaga forsvinner langsomt.
Et tilbakeblikk på min første tur opp gjennom Calle Larios i sommeren 1995 vekker minner og setter en masse tanker i sving – på godt og vondt. Turisme var et ukjent begrep i Málaga by. Det var kun to hoteller i byen, og Calle Larios var ikke et strøk, men en to-felts sentral gjennomfartsvei, som krysset over konstitusjonsplassen. Her sto en fontene uten vann, og ellers var plassen preget av gratis, uorganisert scooter-parkering. Ved enden av Calle Larios holdt et neonskilt skansen, med en Seiko-reklame på en av de gamle bygningene. Men Seiko-uret var stanset – og hadde tydeligvis vært det lenge. Det var også kjennetegnet for Málaga den gangen. Byen var gått i stå.
Nye tanker
1995 var også det året hvor Partido Popular vant sitt første kommunevalg. Med et klart budskap om å ville renovere den gamle bydelen og iverksette en rekke andre tiltak som skulle fremme turismen, ble Celia Villalobos byens første liberale og kvinnelige borgermester noensinne. Med på sitt lag hadde hun den nåværende borgermester Francisco de la Torre, som bl.a. fikk som oppgave å stifte rådet CIEDES, som senere skulle vise seg å bli milepelen bak de mange prosjektene og den sterkt stigende turismen. Rådet ble satt sammen av representanter fra kommunen, Junta de Andalucía, alle politiske partier, fagforeninger, arbeidsgiverforeninger, universitetet og kirken. Idéen var at alle skulle høres, og dermed samlet få en vid, gjensidig forståelse for viktigheten i å få turisme til byen. Rådet skulle sikre at de nye prosjektene ikke skulle stoppe opp, fordi enkelte politikere ikke kunne bli enige.
Det var nye tanker. Det samme kan sies om kommunens satsing på kultur- og bedriftsturisme. Det var helt nye begrep for mange Málaga-innbyggere, som kun kjente til ”Sol & Playa”-konseptet og kanskje med et halvt øre hadde hørt om den nye golf-turismen, som holdt på å vinne frem i Marbella. Nye tanker eller ei, det var ikke vanskelig å samle støtte til de nye prosjektene. Saken var at Málaga ikke hadde noe å tape. Torremolinos hadde i 1987 fått status som selvstendig kommune, og tatt med seg inntektene og sysselsettingen fra charterturismen og kongress-senteret (i Torremolinos).
Innvielsen av ”det nye” kongress-senteret i 2003 og Picasso-museet året etterpå gav tydelige signaler på hvor Málaga nå ville hen. Riktignok la de aller hardeste kriseårene en demper på aktivitetsnivået, men sett under et, er Málagas satsing på rekordtid blitt en kjempe-suksess. I dag avholdes det cirka 100 større årlige kongresser, konferanser og messer i Málagas kongress-senter. Byen har fått 36 museer, 18 hoteller og et par tusen turist-leiligheter. Det siste er blitt en varm potet, som vi stikker gaffelen i om en stund.
Midt i suksessen som kultur- og konferanseby er Málaga også blitt populær som barneby, sportsby, studieby og City-Break by. Derfor vrimler det med folk i byen hele året. Og det er naturligvis folk som også skal ha et sted at bo.
Skyhøye priser
Hvor det for tjue år siden var en kamp for kommunen for å få entreprenører til å investere i Málagas gamle bydel, sloss de i dag for å få tak i de gamle, forlatte bygningene. Og det er ikke kun bygninger i den gamle historiske bydelen som har interesse. Det er alt innenfor en radius av 1.000 meter fra Plaza de la Constitución, investorene vil ha fatt på. Det betyr at tidligere ”knapt så spennende” områder som Carreterías – Ollerías, El Molinillo, El Ejido, Victoria og det nye Soho-distriktet, som for ti år siden var de prostituertes tilholdssted, i dag opplever en vekst og byfornyelse som ingen noensinne hadde drømt om.
Alle klapper – i det minste inntil de ser baksiden av medaljen. For Málagas innbyggere får seg et sjokk når de ser prisene på de renoverte boligene.
I grove trekk er boligprisene i Málaga de siste tre-fire år steget med mellom 25 og 50 prosent avhengig av boligens type, kvalitet og beliggenhet. Holder vi oss til de grove trekk er kvadratmeterprisen på et godt objekt i Málagas gamle bydel gått fra 2.000 til 3.000 euro. Det er det for de fleste umulig å betale. Men ikke for utlendinger. Det er derfor flere internasjonale eiendomsmeglere i dag har etablert seg i Málaga. Svenske Fastighetsbyrån og Skandiamäklarna er siste skudd på stammen.
Men de boligsøkende Málaga-borgerne blir ikke bare svett i pannen når de ser boligprisene. De får seg også et sjokk når de ser hvor få boliger som reelt tilbys for salg. Mange av de nyrenoverte boligene kommer nemlig ikke på markedet i det hele tatt. De ender i stedet opp i et selskap som leier boligene ut til turister. For hvorfor selge en leilighet i dag til f.eks. 200.000 euro, når man kan leie den ut for mellom 600 og 1.000 euro pr. uke? Gang det med 40 årlige utleieuker, for ikke å være altfor optimistisk, og gi prosjektet en horisont på 10-20 år. Deretter kan man alltids selge – og sannsynligvis til en vesentlig høyere pris enn i dag.
Slik tenker både private boligeiere, entreprenører og investeringsfond, som står bak de utallige bygningene med AT-skiltet på fasaden (apartamentos turísticos). Det siste året er 1.300 boliger blitt registrert som feriebolig i Málaga sentrum.
Turismen har skapt vekst, sysselsetting, og nytt liv i mange av Málagas tidligere forlatte bydeler. Men den har også skapt en livlig debatt om byens fremtid.
Flere kritiske toner
Meningene er mange, men forslagene til løsning er få. Om turismen holder på å ta overhånd i Málaga by, er en debatt som selv evig optimistiske Francisco de la Torre neppe hadde drømt om at vi skulle få, da han for godt 20 år siden tok på seg arbeidsklærne.
Men debatten er fullt berettiget. I flere sentrale gater og områder er det i kveldstimene etter hvert flere lik-bleke turister enn spanjoler, og kun i år alene anslår kommunen at tusenvis av nye turistleiligheter vil åpne dørene.
I kommunen er man fullstendig klar over situasjonens alvor, for den lokale hotelleierforeningen har lenge ropt og skreket om hvor ødeleggende en masseturisme kan bli for byen på sikt. Derfor vender man i dag nesen mot Barcelona, som i de siste par årene iherdig har forsøkt å finne en løsning på den masseturismen som ”herjer” flere områder av byen. En begrensning på antallet turistboliger midt i byen kan vise seg å bli løsningen. Samme løsningsmodell vurderer man nå i Málaga, samtidig som man allerede har tilsidesatt store budsjetter til byfornyelse i bydelene Pedregalejo og El Palo i øst, og Huelin i vest, for å få byen ”strukket utover”.
Om dette lykkes, vil vi kunne se om en håndfull år. Det går nok også minst et par år før vi får svar på om det mye omtalte skyskraper-hotellet ved den nye lystbåthavnen blir oppført eller ikke. Flere og flere stemmer taler i mot. Og det er ikke kun byens venstreorienterte antikapitalistiske stemmer man hører. Flere av byens slipskledte herrer fra den høytstående innbyggerklassen stiller seg kritisk til, om et Dubai-lignende hotell vil tilføre noe brukbart til en gammel sjarmerende by som Málaga.
Praten går og klokken slår. Ingen savner det gamle Seiko-uret ved enden av Calle Larios. Til gjengjeld går tiden og utviklingen i dag så hurtig at Málaga har vanskelig for å følge med.
De gamle kaffebarer
Café Central på Plaza de la Constitución er en av Málagas eldste kaffebarer. Det lokale klientellet forsvinner, mens turistene strømmer til. Take-away coffee og English breakfast selges i dag i stor stil. Det samme er tilfellet på Café Madrid på Calle Granada, som også hører til blant byens klassiske kaffebarer. På Doña Mariquita på Plaza Uncibay er den gamle stemningen dog intakt.
Det nye Calle Larios
Siden 80-tallet har byens kresne kvinner kjøpt sko og støvler hos Antonio Parriego på Calle Larios. Men det er nå over. De sterkt stigende husleieprisene på den fine adressen kunne butikken til slutt ikke klare. Om ikke lenge åpner det sannsynligvis en Uterqüe-butikk eller noe tilsvarende fra det sterke Inditex-konsernet, som bl.a. også står bak Zara. Konsernet besitter allerede en stor del av hovedstrøkets utleieobjekter. Det er derfor flere Málaga-borgere i dag kaller Calle Larios for Calle Inditex.
De gamle næringsdrivende
Flere av byens gamle butikker kjemper for å overleve. Blant annet iskrem-butikken ”El Llavin” på Calle Santa María. For fem år siden var det tre iskrem-butikker i den gamle bydelen. I dag er det kun ”El Llavin” som fremdeles er her. De to andre stengte på grunn av stigninger i husleien og mangel på kunder, for det er kun veldig få Málaga-borgere som i dag har råd til å flytte til sentrum. Hos byens iskrem-butikker henger man dog ikke med hodet. Det gjør man heller ikke hos ”Deportes Zulaica” på Calle Granada, som gjennom fem ti-år har solgt joggesko- og klær til byens aktive sportsfolk. Butikken overlever på anbefalinger, og fordi eieren av butikken også eier lokalene. Det er nemlig flere år siden, sportsbutikken har fått nye kunder fra gaten, som i dag er sterkt dominert av restauranter og turister, som ikke kommer hit for å kjøpe joggesko.
De nye boligprosjektene
Nesten alt av ny-bygg og renovasjoner i Málaga sentrum skjer i dag med tanke på utleie til turister. Et prosjekt på Plaza del Teatro er dog et unntak. Til gjengjeld kommer boligene til å koste mellom 200.000 og 700.000 euro. Det gir en pris pr. kvadratmeter på over 3.000 euro.
Den private utleien av boliger
Paco Duran har bygget om og delt sin store penthouse-leilighet i to, for å leie den ene delen ut til turister. Hans gjester booker normalt mellom to og syv netter via Airbnb, og betaler typisk mellom 60 og 80 euro pr. natt. Prisene er dog sterkt varierende. Noen netter selges til en last-minute pris på 35 euro, mens et døgn i penthouse-leiligheten i påskeuken går for 160 euro. Paco Duran har bodd hele sitt liv i Málaga sentrum, og mener at turismen er gull verdt for byen. Men han mener også at den skal modereres, for mister Málaga sin sjel frykter han at ingen gidder å komme hit.
