Månedsmagasinet på Costa del Sol
Spansk politikk Menn, mus og en stor kvinne

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
På én og samme tid skjer det mye og ingenting i spansk politikk. Men etter flere måneders nøling og tau-trekking om det katalanske uavhengighetsvalget, formannsvalget i sosialistpartiet og den manglende finansloven, kan den lunefulle våren meget vel bli den perioden hvor den tikkende bomben som lenge har ulmet i spansk politikk, går av.
 
De spenner musklene, og mener på fullt alvor, at katalanerne senest i september skal til valglokalene for å avgjøre om Catalonia skal forbli en spansk region, eller om man skal løsrive seg for å danne en ny nasjon. Det er store ord fra den katalanske regions-regjeringen, som ledes av separatistpartiene. Men det er også store armbevegelser fra en gruppe menn, som gjerne vil være store, men som i sannhetens øyeblikk har det med å gjemme seg i et hull, akkurat som mus gjør.

De rebelske rødstrømpene

Artur Mas valgte ikke selv å gjemme seg i musehullet. Han ble derimot tvunget til det. Og så kan man diskutere, hva som er best.
Artur Mas er et glimrende eksempel på det politiske klimaet i Catalonia. Han sto i spissen for partiet Convergéncia (som i dag er omdøpt til Partido Demócrata), som sammen med ERC (Esquerra Republicana Catalunya), hadde satset hardt på å få et flertall etter siste regionsvalg. Men det lykkes ikke. De siste mandatene skulle hentes hos partiet CUP, som er et parti av en meget ukonvensjonell figur. Partiet kaller seg anti-kapitalistisk, og ledes primært av gruppe livlige, rebelske kvinner, som overhodet ikke blir fornærmet over å bli kalt rødstrømper.
CUP støtter mer enn gjerne en nasjonalistisk regions-regjering. Men de støtter ikke Artur Mas, som har flere saker om ulovlig finansiering av sitt parti hengende over seg.
I siste sekund måtte Lille Artur bøye seg for de sterke kvinnene for å unngå et nyvalg, ved å på det siste mandatet sikre ”sin” regjering.
 
Ny president for det katalanske parlamentet, og dermed frontfigur i kampen for katalansk uavhengighet, ble i stedet Carles Puigdemont. Han følger i sin forgjengers fotspor, men overrasket alt og alle, da han forrige måned meddelte at han trekker seg fra politikken så snart han har fått gjennomført sitt uavhengighetsvalg.
Om det er den pågående rettsaken mot Artur Mas, for brudd på Grunnloven ved å annonsere det middelmådige uavhengighetsvalget i 2015, som skremmer ham, eller om det er de sterkt tilspissede omstendighetene i parlamentet som har tatt motet fra ham, forblir i det uvisse. Men saken er den at han allerede står med et bein i muse-hullet.
Spørsmålet er om det blir plass til ham der, for lederen av ERC, Oriol Junqueras, har tilsynelatende også allerede bestilt plass i muse-hullet. Under den pågående rettssaken mot Artus Mas er det nemlig kommet frem at Junqueras, som alltid har hørt til blant de mest høylytte i uavhengighetskampen, aldri underskrev de dokumentene som regionsregjeringen utformet i forkant av det grunnlovsmotstridende ”uavhengighetsvalget” i 2015. Junqueras er fysisk stor – men viser seg også som en stor mus.

Det splittede folket

Ikke flere menn og mus i denne omgang. Faktum er at katalanerne er splittet i to store parter i spørsmålet om deres tilhørighetsforhold.
De nasjonalistiske partiene, med støtte fra CUP, sitter på 72 av 135 plasser i det katalanske parlamentet – altså et lite flertall. Baserer man derimot resultatet av det siste regionale valget på stemmer, i stedet for på mandater, stemte 51 prosent av katalanerne på de velkjente landsdekkende partiene, som ønsker et samlet Spania.
 
Et objektivt blikk i historiebøkene gjør det fullt forståelig, at mange katalanere føler seg litt annerledes enn de øvrige spanjolene. Det samme kan sies om baskerne og galicierne. Men like objektivt kan man spørre om løsningen er en løsrivelse fra Spania. Tilføyer vi en smule fornuft til objektiviteten, kan man kun trekke på smilebåndet ved tanken på hvordan de tre nasjonalistiske partiene skulle kunne få en (hypotetisk) ny katalansk stat til å fungere.
Partido Demócrata er sterkt liberalt-konservativt. ERC er sosialistisk. Tilfører vi også en flokk rødstrømper fra CUP, får vi unektelig en morsom cocktail. Eller en ny tikkende bombe, om man vil kalle det det.

Den store kvinnen

Krutt er det også mye av i det forestående valget til ny formann i PSOE. Det store spørsmålet er om sosialistpartiet får en ny formann.
Pedro Sánchez har nemlig offisielt annonsert sitt kandidatur, og skulle han vinne er det dermed den ”gamle” formannen som kommer tilbake.
Man kan gjerne mene at det vil være litt tragikomisk dersom Pedro Sánchez skulle komme til makten igjen, etter at han i 2015 og 2016 var arkitekten bak historiens to dårligste valg for PSOE. Men han har sine meningers mot – og står ved dem. Det faller i god jord i så mange kretser at Pedro Sánchez er en seriøs kandidat til å vinne formannsvalget.
Den midlertidige hovedledelsen, som har sterk støtte hos partiets gamle tungvektere, vet dette utmerket godt. Og de gruer seg ved tanken på hans comeback, for skal partiet gjenreises, skal det andre boller til.
 
Bollen heter Susana Díaz.
Fordi hun er ung, kvinne og ikke har noen lik i kisten, utstråler hun det håpet som partiet higer etter. Hun har også oppnådd å holde partiet sitt PSOE i Andalucia samlet, i en periode hvor halvparten av den gamle ledelsen sitter på påtalebenken for svindel med offentlige midler.
Hun viste også gode egenskaper i øvelsen ”politisk kompromiss”, da hun i fjor trengte støtte for å holde på makten i Sevilla. Men det er også det eneste hun har levert. Absolutt det eneste.
For etter snart fire år på tronen, er Andalucia fortsatt bunnlaget i den spanske 3. divisjon, når praten dreier seg om arbeidsløshet, produktivitet og bidrag til statskassen.
Skal hun vinne trenger hun en god valgkamp. – Kanskje også litt medvind. Og nå må du spisse ørene: Medvinden får hun fra den midlertidige ledelsen og de gamle parti-løvene som vennlig har bedt Patxi López om å presentere sitt kandidatur.
Etter tre katastrofevalg på rad og en halvering i antall stemmer på under ti år, er en stille og beskjeden gråhåret herre som bare er et steinkast fra pensjonsalderen, slettes ikke typen som kan gi de hevngjerrige PSOE-medlemmene håp om å gjenvinne fortidens storhetstid. Og det vet både Patxi López og partiledelsen utmerket godt. Men de vet også at han kan få de 10-15 prosentene av stemmene, som fortsatt har vanskeligheter med å se en kvinne for seg som formann for partiet, og som ellers ville ha stemt på Pedro Sánchez, dersom han var det eneste alternativet. De vet også at Lopez kan fiske noen stemmer fra Sánchez i Baskerland, hvor han tidligere var en særdeles populær president for regions-regjeringen.
Når stemmene telles opp er det den kandidaten med flest stemmer som vinner. Man kan ikke gå inn i en koalisjon. På den måten får Susana Díaz den håndsrekningen som kan vise seg å avgjøre alt. Og som takk for hjelpen får Patxi López selvsagt en hedersplass i det nye PSOE.
Tidene har endret seg, men venne-tjenestene lever fortsatt i beste velgående.

Landet uten statsbudsjett

Mens katalanerne slåss for sitt uavhengighetsvalg og sosialistpartiet kjemper for å komme tilbake i sporet, sliter statsminister Rajoy med å få statsbudsjettet for 2017 vedtatt.
Det kan høres ut som en dårlig aprilspøk, men faktum er at Spania pr. 1. april fortsatt drives uten et statsbudsjett.
Partido Popular og støttepartiet Ciudadanos er for lengst blitt enige om hvordan årets tall skal se ut, men det hjelper bare så lite når man har et passivt sosialistparti som ikke kan eller vil beslutte noe som helst. Det er nemlig slik, at uten PSOE, kommer PP og Ciudadanos ingen vei. Og fra Podemos er det slettes ingen hjelp å få.
 
Det kan gjerne høres ut som en enda større vits når man sier at Spania ikke behøver et nytt statsbudsjett. Men det er ingen vits. Man kjører bare videre på forrige års budsjett, som så er budsjett-tallene fra 2015, da vi i fjor kun hadde en midlertidig regjering fordi det var (gjen)valg.
Men går det, så går det, og storebror EU har kun klapp på skulderen og vennlige ”very good, amigo”-kommentarer til den spanske økonomiministeren når de møtes i Brussel. Så lenge Spanias økonomi vokser to til tre prosent i året, arbeidsledigheten faller med en prosent eller to, og landet kun er et steinkast fra å få redusert de offentlige budsjettunderskuddene til de tre prosent som EU har bestemt, er alle glade.
Fra Brussel sendes ingen bomber sydover i år. Men innen for Spanias egne grenser, kan det forventes at det sprenges et par stykker.
 
Av Henrik Andersen, henrik@norrbom.com

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet