Etter to valg og nesten et helt års tautrekking har Spania endelig fått ny regjering. Helt ny en den imidlertid ikke, for det er det samme partiet, den samme statsministeren og mange av de sammen ministrene som sist som på nytt står i spissen for landet. Men panoramaet for den nye regjeringen er helt annerledes denne gangen, og kravet til kompromisser og konsensus er større enn noensinne. Partido Popular kan bare regne med fast støtte fra partiet Ciudadanos, og det gjør det nye regjeringsgrunnlaget ytterst spinkelt.
Noen puster lettet ut. Andre tar seg til hodet. Det er et spørsmål om temperament. Saken er at Mariano Rajoy og Partido Popular nå igjen setter seg i ministerstolene. Det skjer takket være et kriserammet PSOE som til slutt måtte kaste inn håndkleet og akseptere Rajoy & co.
Sosialistpartiets aksept er imidlertid ikke et signal om nye tider med brede forlik i spansk politikk. Det var derimot siste utvei for å unngå nok et nyvalg som med aller høyeste grad av sannsynlighet ville ha gitt partiet nok et dårlig valg.
De 150 punktene
Tross harde perspektiver i spansk politikk har optimismen gode kår i Partido Populars hovedsete i det sentrale Madrid. Naturligvis er man glad for den nye regjeringsdannelsen, men forhåpningene om et bedre samarbeid med PSOE er større enn tidligere. Også selv om sosialistpartiet utad ikke vil støtte regjeringen.
”Jeg håper sosialistpartiets aksept av meg som statsminister også vil bli en aksept av et bedre og bredere samarbeid mellom partiene, akkurat som vi ser i andre europeiske land der ett parti ikke kan samle flertall,” sa Rajoy like etter utnevnelsen.
Vel er PSOEs ledelse i dag av midlertidig karakter, men sannheten er at holdningen er vesentlig mer samarbeidsvennlig enn da Pedro Sánchez stod ved roret. Sant er det også at partiet selv var med på å utarbeide flesteparten av de 150 punktene som i dag er fundamentet i samarbeidet mellom PP og Ciudadanos. Det kan PSOE ikke løpe fra, og her ligger den nye regjeringens håp for å få gjennomført de nødvendige reformer og tiltak.
Et raskt overblikk
De 150 tiltakene kan deles inn i fire kategorier: Økonomiske reformer, sosialpolitikk, administrative reformer og en nasjonal pakt.
Det mest iøynefallende blant de økonomiske reformene er regjeringens løfte om å sette ned eiendomsskatten for alle med to prosentpoeng i det øyeblikk de offentlige budsjettunderskuddene kommer under de tre prosentens som Spania skal etterleve ifølge avtalen med EU. Tilsvarende vil regjeringen via skattevesenet etterforske skatteforholdene hos samtlige av de borgerne som i 2012 tok imot regjeringens tilbud om skattemessig amnesti. Dette punktet er et av Ciudadanos’ merkesaker.
På det sosialpolitiske områder vil regjeringen sette av 1.300 millioner i året til lønnsikring til den delen av arbeidsstyrken som arbeider for minstelønn og dessuten 1.000 millioner for å bekjempe fattigdom blant barn.
Under administrative reformer skal det kuttes 1.000 millioner euro til landets regionråd og senatet i bestrebelsene på å få redusert utgiftene til offentlig administrasjon. Tilsvarende er man blitt enige om en antikorrupsjonspakt som betyr at man ikke kan sitte i et offentlig verv, så lenge man er under anklage om korrupsjon eller andre uregelmessigheter.
Punktene under den nasjonale pakten bekrefter bare at regjeringen vil gjøre alt for å holde Spania samlet og sette inn alle lovlige midler mot den katalanske regionregjeringens arbeid for et uavhengighetsvalg.
Totalt er det nøyaktig 150 punkter som skal danne rammen for de neste fire årenes regjeringssamarbeid. Både Mariano Rajoy og Albert Rivera fra Ciudadanos vet at det kommer til å koste blod, svette og tårer å få lovene og reformene gjennomført. Men de er ikke de eneste som kommer til å få et hardt arbeid.
I PSOE kommer det også til å flyte både blod, svette og tårer.
PSOE i kne
2017 blir begynnelsen på en ny start for det spanske sosialistpartiet. Slik formulerer partiet det selv. Andre spør seg selv om det ikke blir starten på siste kapittel som stormakt i spansk politikk.
Ved de siste tre parlamentsvalgene har partiet satt rekord i dårlige valgresultater ved å stupe fra 169 mandater i 2008 til 85 parlamentsmedlemmer i dag. Det er en halvering på bare åtte år!
Enda verre er den dype og interne splittelsen og åpenlyse mangelen på merkesaker. Den dype krisen i PSOE har sikkert mange årsaker og mange skyldige, men våren 2010 skjedde det noa drastisk som selv de rødeste kjernevelgerne sent glemmer. Daværende statsminister José Luis Zapatero var innkalt til hastemøte i Brüssel. Den spanske arbeidsløsheten og det offentlige budsjettunderskuddet løp fullstendig løpsk, og Brüssel krevde reformer og spareplaner. Nikkedukken Zapatero glemte alt om røde faner og knyttede never og aksepterte blankt EUs høyreorienterte ønsker. Det ble dyrt for både Zapatero og PSOE. Svært dyrt. Man kan med rette mene at partiet selv ga liv til det Podemos-egget som i dag kjemper hardt for å bli landets nest største parti. Vel er flere av de framtredende Podemos-politikerne ikke de mest velkledde å se på, men stikker man nesen i valgprogrammet, ser man at flere klare merkesaker er tjuelånt fra sosialistpartiet. Det gjelder f.eks. saker som høyere minstelønn, kortere arbeidsuke for eldre, større tilskudd til videregående utdannelser og en økning i toppskatten for private og virksomheter. Det skjer mens PSOE bare ser på. Ved valget i både 2015 og 2016 har partiet bare villet det motsatte av Partido Popular. Tiden har vist at det spanske temperamentet ikke lenger finner seg i uforpliktende prat.
Neste år får partiet ny leder, men man kan spørre seg selv om det vil endre ved noe, for det er bare to kandidater til formannsposten: Pedro Sánchez og Susana Díaz. Førstnevnte sto bak de to siste katastrofevalgene og har vist at han verken klarer å samle partiet eller utarbeide et leseverdig partiprogram.
Andalusiske Susana Díaz står derimot for mange som håpet for PSOE. Og blir hun partiets nye førstekandidat, er det fordi hun utstråler håp. Vel er det vanskelig å skape mirakler i dagens Spania, men i de tre årene hun har stått i spissen for Junta de Andalucía, har det ikke blitt levert noe merkbart nytt, for Andalucía ligger fortsatt på bunnen av tredje divisjon når praten handler om spansk sysselsetting, produksjon og gjeld.
Hederskronede PSOE er nede i knestående. Så dypt at de bare kan folde hendene, kikke opp mot himmelen og håpe på hjelp ovenfra.
Rajoy er ren
Hjelp ovenfra har Mariano Rajoy til gjengjeld allerede fått. Den kom fra en helt uventet kant – men kanskje den best tenkelige. For etter ni års forberedelse er rettssaken i den store korrupsjonssaken Gürtel nå i full gang. Kort fortalt går saken på bestikkelse og ulovlige returkommisjoner ved en lang rekke offentlige kontrakter. Den hovedanklagede er forretningsmannen Francisco Correa Sánchez som siden slutten av 1980-tallet har drevet en rekke virksomheter med tette relasjoner til Partido Popular. Bl.a. et event-byrå som stod for partiets mange konferanser, valgmøter, osv. Relasjonene ble så tette at Correa var fast inventar i PPs hovedsete i Madrid, for han viste seg også som en god formidler mellom næringslivet og partiet når der skulle ”forhandles” kontrakter og andre samarbeidsavtaler. Samarbeidet omfattet ikke bare Madrid, men også andre PP-styrte kommuner og regioner i landet. Francisco Correa har delvis erkjent sin skyld, og hans forklaringer om hvordan partiet mottok de gylne tre prosenter i returkommisjoner på offentlige kontrakter, skaper ikke lenger røre for tiden har vist at det nærmest har vært vanlig praksis i hele landet. Men hans forklaring på hvorfor han i 2004 flyttet sitt kontor og aktiviteter fra PP-hovedsetet i Madrid til Valencia er derimot oppsiktsvekkende.
”Da Mariano Rajoy ble formann for partiet i 2004, renset han sammen med Cospedal hovedkontoret for B-penger, tvilsomme samarbeidsavtaler og samarbeidspartnere. Derfor måtte jeg flytte til Valencia for å få arbeidsro.”
(Cospedal er en av Rajoys mest betrodde kollegaer, og i Valencia satt PP tungt på makten i både kommunen og regionen inntil for få år siden.)
Correas uttalelse faller som vann på en tørr plante for Rajoy som de siste årene har vært i konstant kryssild på grunn av partiets mange korrupsjonssaker. Utsagnet betyr bestemt ikke at Mariano Rajoy er guds beste barn, og det utelukker heller ikke at han i sine yngre dager hadde hånden litt for langt nede i kakeboksen akkurat som mange av sine gamle kollegaer. Men uttalelsen gir begrunnet håp om at Spania har en statsminister som gjør sitt for å komme korrupsjonen til livs. Kanskje gir uttalelsene også Rajoy litt luft og arbeidsro. For nå skal det arbeides.
Etter et års stillstand er det rikelig å ta fatt på.
