EU advarer: Grov utnyttelse av arbeidskraft i Spania

 

Ifølge Den internasjonale organisasjonen for arbeid (ILO) antas det at ca. tre av tusen mennesker på verdensplan mellom år 2002-2011 har opplevd å bli utnyttet i forbindelse med en jobb.

 

 

En personlig beretning:
Noe ganger ligger historien på journalistens egen dørmatte. Det er tilfellet her hvor en bekjent med navnet «Carlos» forteller om sine opplevelser med å bli utnyttet av spanske firmaer. Han er en av de mange håndverkerne som ønsker en kontrakt, men som er fanget fordi han må betale husleie hver måned. Derfor må han det arbeidet han kan få. Hans historie er langt fra unik, men likevel fortjener den å bli fortalt.
«La oss nå se om jeg overhodet får betaling denne gangen. Jeg har en dårlig fornemmelse med han her,» sier 31 år gamle Carlos da han første gang stifter bekjentskap med sin kommende arbeidsgiver.

Carlos blir i begynnelsen av mai ansatt for å sette opp vegger i det som skal ende opp som en ny og innovativ kontorbygning i Parque Tecnológico, litt utenfor Málaga. Jobbet fikk han da han tilfeldigvis traff på en håndverker i Málaga som tilfeldigvis manglet en ekstra mann til et arbeid som skal utføres for et stort firma i Madrid. Mange av håndverkerne som arbeider på prosjektet kommer fra Madrid, Sevilla og Málaga, og de er alle på kontrakt, bortsett fra Carlos.

 

 

Sosial dumping
Carlos er fra Latin-Amerika og har bodd i Spania de siste 11 årene. Han har tidligere arbeidet på kontrakt, men i dag er det umulig å finne fast jobb i byggebransjen, forklarer han. Den tendensen bekreftes i EU-rapporten der det konkluderes med at økningen i grov utnyttelse av arbeidskraft særlig skyldes to ting: Den ene er krisen som i 2008 slo luften ut av blant annet byggebransjen i Spania, og den andre er at arbeidsløsheten har steget betydelig i de bransjer der bruken av svart arbeidskraft allerede var utbredt. Det har betydd at mange håndverkere, rengjøringsfolk, servitører, etc. som tidligere var ansatt på kontrakt, har mistet jobben og i dag står i en situasjon hvor de må kjempe om de få jobbene som er igjen – og arbeidsgiverne kan dermed velge og vrake mellom de mange ledige hendene. De som aksepterer dårlige arbeidsvilkår, lange arbeidsdager og lave lønninger, blir ansatt svart, og de som nekter, har kanskje verdigheten i behold, men ingen inntekt. Derfor poengterer rapporten også at fattigdom er en faktor som utsetter de svakeste menneskene i et samfunn for stor risiko for å bli utnyttet. Dette vet Carlos mye om.
«Jeg må ta det jeg kan få. Jeg har ingen utdannelse eller familie som kan hjelpe meg. Kunne jeg finne en jobb på kontrakt, ville jeg ta den. Jeg arbeider uten noen form for sikkerhet, og mister jeg for eksempel hånden i en arbeidsulykke, så har jeg ingenting å stille opp med.»

På noen områder er Carlos heldig, for han har i det minste sin oppholdstillatelse og unngår derfor trusler om å bli meldt til myndighetene om han ikke aksepterer arbeidsvilkårene. Det samme gjør seg dessverre ikke gjeldende for de mange illegale innvandrerne som hver dag leies for å utføre hardt arbeid til ussel lønn.

I rapporten gis det eksempler på hvordan firmaer i Europa utnytter illegale innvandreres status til å presse personen til å akseptere en lønn på helt ned til én euro i timen – hvis de overhodet får betaling. Ofte stikker virksomhetene nemlig fra ansvaret og betalingen når først jobben er ferdiggjort. Det har Carlos opplevd gjentatte ganger – for eksempel da han arbeidet for et firma i Fuengirola for noen år siden.

«Her skulle jeg også sette opp vegger, og arbeidet varte i cirka to måneder. Etter en uke fikk jeg 50 euro, to uker etter betalte de meg 100 euro og 70 euro mer et par uker etter for å holde meg inne på prosjektet. På den måten sikrer de seg at folk ikke forlater jobben. Jeg så aldri resten av pengene, og telefonnummeret ble snart stengt. De skylder meg i dag ca. 2000 euro.»

Utnyttelsen foregår ofte i det skjulte der personen ikke har den store kontakten til andre medarbeidere. Og EUs Agentur poengterer at de politiske og økonomiske interesser i medlemslandene fremmer denne usynligheten – spesielt i krisetider. Det er rett og slett god forretning å hyre inn svart arbeidskraft, og så mangler det koordinering og kommunikasjon mellom de forskjellige organisasjoner og institusjoner som kunne avhjelpe situasjonen. Dessuten fastslår rapporten også at offeret i de fleste tilfeller ikke anmelder hendelsen fordi de frykter for konsekvensene, og dermed feiler hele systemet.
«Undersøkelser viser generelt at de mekanismer som skal sikre juridisk hjelp til utnyttede arbeidere som har flyttet til Europa eller beveger seg innenfor EU, enten ikke eksisterer eller ikke fungerer,» poengteres det.
Den utnyttede arbeideren blir nemlig ofte behandlet som kriminell fordi det i prinsippet er ulovlig å arbeide svart, og de fleste avholder seg derfor fra å søke hjelp eller anmelde saken.

 

 

Et utspekulert system av svindlere
Kontakten mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren skjer ofte gjennom bekjente eller som i Carlos’ tilfelle ved et tilfeldig møte på gaten. Byggebransjen er særlig utsatt fordi det er vanlig at det hyres inn underleverandører på et prosjekt, noe som gjør det vanskelig å plassere ansvaret og finne fram til de virksomheter der utnyttelsen foregår. Det er nok et punkt som tas opp i rapporten der det blant annet heter:
«Byggesektoren er den mest utsatte bransjen (innenfor utnyttelse) fordi den har underleverandører. Når man har en arbeidsgiver som hyrer inn en underleverandør som hyrer en inn annen underleverandør, vil alle forsøke å tjene så mange penger som mulig, så plasseres kjedens siste ledd, håndverkeren, i en vanskelig situasjon.»

Det kan Carlos kjenn igjen altfor godt.
«På prosjektet i Parque Tecnológico ble jeg hyret av en underleverandøren som skulle utføre arbeidet i Málaga for det store firmaet i Madrid. Min «sjef» var bare ute på arbeidsplassen to ganger i løpet av den måneden der jeg arbeidet der. Etterhvert begynte han å komme med unnskyldninger om at han ikke hadde fått betaling fra Madrid og derfor ikke kunne betale meg. Men da han blokkerte mitt telefonnummer og jeg ikke kunne få fatt på ham, visste jeg at jeg nok aldri ville få en euro utbetalt.»

Å utnytte arbeidskraft er en god forretning, særlig for de mindre håndverksvirksomhetene som kan styre tingene slik de vil. Firmaet i Madrid hadde høyst sannsynlig ingen idé om at Carlos var blitt hyret til arbeidet eller også valgte de å se en annen vei. Og ifølge Carlos er det nærmere normen enn unntaket at en mellomleverandør hyrer inn en håndverker svart til å gjøre arbeidet for seg mens han tar seg av andre prosjekter. Når så lønningsdagen kommer, putter han hele beløpet i egen lomme, uten at personer som Carlos har noe å stille opp med. Det eneste de står tilbake med er en ødelagt rygg og et telefonnummer med konstant opptatt-tone.

Carlos ga likevel ikke opp så lett. Gjennom sosiale medier tog han kontakt med sin forhenværende «sjef». Han skrev gjentatte ganger beskjeder til ham og hans kone og fortalte ham at han ville melde dem til myndighetene. En måned med manglende betaling og ikke svar på telefonen førte endelig til at mellomleverandøren betalte sitt utestående på 1.000 euro, eller det som tilsvarer tre måneders husleie for Carlos.
Det er likevel langt fra alle som Carlos forstår seg på sosiale medier eller har oppholdstillatelse, og for dem lyder telefonens opptatt-tone fortsatt.