Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
finans
 
Den ulykksalige eurosonen vingler fra katastrofe til katastrofe. Politikerne sitter fortsatt og gjør ingenting. De er styrt av nasjonal egoisme fremfor engasjement for fellesskapet, og unngår å ta nødvendige, men upopulære, beslutninger av frykt for å tape neste valg. I stedet for har Den europeiske sentralbanken (ECB), som egentlig skal være en praktisk, politisk tilrettelegger, blitt nødt til til å handle.
ECB har fjernet alle hindringene og utvidet tolkningen av sin smalt definerte instruks til troverdighetens yttergrenser ved å iverksette flere vekstfremmende tiltak og stimuleringsprogram. Men selv om det muligens vil komme enda flere direkte kvantitative lettelser, finnes det en naturlig gitt grense for hva sentralbanken kan gjøre for å gjenopplive en døende eurosone-økonomi.
Ved å føre pengepolitikken inn i hittil ukjente farvann, har ECB effektivt kjøpt tid slik at regjeringene kan følge opp med strukturelle reformer i sine respektive land. Nå trengs det politisk proaktivitet, ikke unnvikenhet, hvis sentralbankens innovative tiltak skal gi resultater. Men mulighetsvinduet vil raskt lukke seg med mindre det snart kommer noen virkelige signaler om kollektivt ansvar fra de regionale myndighetene, risikerer eurosonen å gå inn i en ødeleggende nedadgående deflatorisk stagnasjonsspiral.
 
Noen er likere enn andre
I eurosonen smitter egoismen. Det siste utbruddet har truffet Frankrike og Italia som har insistert på budsjettunderskudd som bryter med EUs budsjettregler. Disse landene understreker behovet for «fleksibilitet» under «eksepsjonelle forhold». Innsparingstiltakene og arbeidslivsreformene som de mindre land Spania og Irland har gjennomført, er ikke noe for dem. Forsøkene fra større land i eurosonen på å få særbehandling er selvsagt ikke noe nytt. Det tydeligste tilfellet var i 2003, da Frankrike og Tyskland uten noen konsekvenser for de to landene fikk lov til å bryte underskuddstakene som ble satt i rammeverket for stabilitet og vekst i 1997. I diskusjonene nå virker det som om Frankrike og Italia etter å ha foretatt noen kosmetiske justeringer i sine underskuddsestimater, har fått til en tilsvarende løsning. Men hva slags budskap sender dette til resten av eurosonen?
Spesielt nå, når det nok en gang er tegn til regional konjunkturnedgang, må myndighetene i de respektive landene vise solidaritet og vilje til å dele byrdene hvis de med troverdighet skal få gjennomført de reformene eurosonen så sårt trenger. Den beryktede romerske keiseren Nero sies å skulle ha «spilt mens Roma brant». Den samme likegyldigheten for regionens økonomiske skjebne hersker tilsynelatende blant politikerne i eurosonen. Hvis forsøkene på å redde økonomien i eurosonen mislykkes, må politikerne, og ikke Den europeiske sentralbanken, bære ansvaret, mens de som valgte dem, får føle konsekvensene.
Av Jesper Hertz, Chief representative, Nordea

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet