En liten svipptur til Portugal

Som restauratør og resident i Spania, er sommeren den viktigste tiden av året for meg, med mange nordmenn på ferie, som fyller opp urbanisasjonen på Elviria del Sol med solhungrige barn og voksne som etter en lang vinter hjemme i Norge, venter på sol og varme, liggestoler ved bassenget, eller på strendene ved Middelhavet, gode tilbud i restaurantene, iskalde halvlitere med øl til mannfolka og deilige, kjølige hvit- eller roseviner til damene.
Og barna, ja. Herlige tilbud på is og kalde drikkevarer og kanskje en hamburger med masse pommes frites. Enkelt, men kjære dere, det er jo sommer og ferie.
Og, det er jo det som er meningen med ferie, nemlig å kunne slappe av med familie og venner, gjøre det som passer en best, ingen planlegging av dagen, ingen stressfaktor som skal ødelegge den planlagte ferien som alle har lengtet etter en lang og kald vinter.
Personlig skulle jeg så gjerne ha vært på Elviria hver eneste dag slik jeg har gjort det de siste åtte årene, men mine leger mener fortsatt at jeg skal ta det med ro etter min hjertestans og infarkt i vinter. Derfor har jeg redusert mine besøk på restauranten til det minimale og faktisk opplevet at det å bo i Spania på sommeren er en herlig opplevelse ved å nyte ro og velvære. Og vet du hva? Etter alle disse årene på Costa del Sol, så skjønner jeg mye mer av hva solhungrige nordmenn søker etter når de kommer hit ned.
Så kan du jo da begynne å lure på hvorfor jeg åpner artikkelen med å skrive om en «svipptur til Portugal», så lenge det er så herlig her på Solkysten. Men kjære leser, det har å gjøre med at som resident i Spania, med bosted på Costa del Sol hele året, er det faktisk deilig å sette seg i bilen uten noe planlagt rute, bestemme seg for å ta en biltur for å få nye impulser og opplevelser.

 

Med Torill og Inge «Ut i det Blå»
Min mangeårige venn Torill som har leilighet i Elviria, bestemte seg også veldig «på sparket», å ta en tur til leiligheten sin her nede nå i august, og hun tok også med seg sin venn Inge for å ha noen dagers adspredelse fra sommeren i Norge.
Vel ankommet Malaga møtte jeg dem på flyplassen, og allerede neste dag foreslo jeg for dem en liten svipptur til Atlanterhavskysten av Spania ved Tarifa og oppover til Algarvekysten i Portugal. Og vet du hva? De ble helt tent på ideen.
Mandag morgen var bilen nyvasket og fylt opp med bensin, og jeg hadde kjøpt kart over Andalucía og Portugal som mine passasjerer kunne få ta styringen over fordi ingenting var planlagt. Vi startet glade og fornøyde ut på vår «Ut i det blå-tur». Herlig!
Men jeg må innrømme at det å ha aircondition i bilen er en gudegave, så lenge gradestokken passerer 35 grader, og også deilig med masse vann i bilen, selv om jeg hadde kjøpt inn småflasker med vin til mine passasjerer. Det ble bare med vannet.

 

 

Herlige Andalucia
Herlige Andalucia! For en natur, selv i en årstid som normalt skulle ha vært uttørket. Men det glinset i duggfriske trær, og gjennom aircondition i bilen kunne vi dufte den morgenfriske lukten av en frodig vegetasjon oppe i fjellene bak Estepona og videre nedover mot Algeciras, før vi svingte av og fortsatte inn mot fjellene og motorveien som går mellom Cádiz og Sevilla.
Norge er et vakkert land, og det tror jeg vi alle er enige om, men herlighet så vakkert det også er i Spania, men hav og strender på én side, og fjell som majestetisk løfter seg opp mot himmelen på den andre. Alt i høyder som jeg vil tro at mange nordmenn vet lite om, disse fjellene ned mot Solkysten av Spania.
Når du da kjører og ser alle surferne som gleder seg over vind og bølger i havet, mens ørnene svever stolt over fjellene, og nede i dalene, ser du okser – mengder av okser – i et område som er det største i Spania for produksjon av okser til tyrefektning. Ja, vet du hva? Jeg er så glad disse oksene ikke vet noe om sin fremtid! Jeg sier ikke mer.

 

Mot Sevilla og Algarvekysten
Vi kjørte opp mot Sevilla, men klarte å unngå rushtrafikken ved å svinge av, og kjøre den ytre motorveien rundt byen. Nå hadde vi retning mot Huelva som er en by som ligger like opp mot grensen til Portugal.
Etter et lite møte i bilen, var både sjåfør og passasjerer helt klare for å fortsette inn i Portugal og videre nedover Algarvekysten mot byen Faro.
Og kjære leser, for en kyst! Selv om vi kjørte hovedveien nedover, i stedet for å kjøre inn i alle småbyene, var det sanddyner på sanddyner, med litt vekst av små trær og planter, jordsmonn som varierte i farge fra helt kjedelig grått, til rødt, brunt, kopper og sorte, blanke stener. Faktisk litt magisk, og helt annerledes enn det var i Spania kun en halv time tidligere.
Målet var altså Faro, men det vi hadde glemt, var at dette var den siste uken av fellesferien i Portugal og Spania, og klokken var blitt 17.00 på ettermiddagen. Alle hotellene var fullbooket!
Men, er vi nordmenn, så er vi nordmenn. Sporty som vi er, kjørte vi videre nedover kysten til vi ankom den mest kjente av alle badebyer på Algarvekysten, nemlig Albufeira.

 

 

Fellesferie og fullbooket
Og igjen begynte kampen for å finne et sted å bo, nærmest litt hysterisk på dette tidspunktet. Vi avtalte at dette ordner vi.
Så kjære leser, har du hørt om «Sao Rafael Atlantic Hotel»? Ikke det, nei! Kanskje ikke så rart, for selv om jeg er utdannet i hotellfaget, med flere år på Grand Hotel i Oslo, Ullensvang i Hardanger, SAS på Nordkapp, ja, så slo dette «kaken» fullstendig.
5 stjerner og masse deilig luksus. Men det var altså det eneste hotellet igjen som hadde ledige rom, men faktisk bare tre suiter. Hvert enkelt på 70 kvm, men med bare ett soverom. Herlig!
Prisen står jeg over å fortelle deg om, men vi tok disse suitene og nøt hvert eneste sekund vi var på dette hotellet. Litt romservice med mat og drikke, og på kvelden inntok vi en fantastisk middag ute på en restaurant som hotellet bare holdt åpent på sommeren og som lå helt ute på klippene ned mot Atlanterhavet.

 

Langs Algarves fantastiske klipper
Neste dag bestemte både sjåfør og passasjerer seg kun for å kjøre helt ut på de ytterste klippene av Algarvekysten som da er den sørligste punktet i Portugal der det ligger en liten by som heter Sagres og hvor det skulle være mange hoteller av ulike kvaliteter, ble vi fortalt. Her skulle det helt sikkert være gode muligheter for noen rom, hvis vi var tidlig ute.
Så vi startet etter frokost og hadde planlagt en kjøretur på maks to timer denne dagen og heller sjekke inn på et hotell litt tidlig, og nyte den fantastiske solen og varmen, med den herlige brisen fra havet.
Klippene var helt utrolige, og terrenget rundt kunne minne mye om Nordkapp på Magerøya i Norge. Men det «krydde» av turister. Og hvor alle kom fra, vet jeg ikke, for da vi kjørte veien ut til klippene, møtte vi en bil bare nå og da.
Vi avtalte derfo at nå finner vi et hotell snarest mulig. Ja da, ja da og nei da. Hotellene var fullbooket alle sammen. Herlighet, det er jo siste uken av fellesferien, ble vi fortalt.
Så, er vi nordmenn, så er vi nordmenn. Sporty som vi er. Men igjen kjente jeg denne angsten som snek seg inn i nakkevirvelen med tanke på å sove i bilen i sammen med Torill og Inge. Jeg foreslo følgende; Vi kjører videre.
Av en eller annen merkelig grunn, ble jeg litt sulten der vi satt i bilen, uten å ha funnet overnatting. Jeg fortalte mine medpassasjerer at akkurat der og da kunne jeg ha ønsket meg en skikkelig tysk Bratwurst med masse sterk sennep og ketsjup.
Og kjære leser, vet du da hva som skjedde. Jo, helt ytterst på klippen sto det en tysk pølsevogn som solgte tyske Bratwurst, med tyske sennep, tyske ølsorter og – herlighet – kan drømmer gå i oppfyllelse, så visste jeg da at vi ville komme til å finne et sted å sove den natten. Bratwurtsen smakte fortreffelig, selv uten øl, for jeg kjørte jo bil.

 

 

Langs den gamle kystveien
Vi bestemte oss for å følge den gamle kystveien nordover, i retning mot Lisboa. Veien var en blanding av norsk «kjerrevei» og en helt vanlig norsk riksvei, og som fulgte disse gamle sanddynene opp store bakker, og nedover igjen, mot små landsbyer og tettsteder, og hvor befolkningen satt ute på sine krakker og stoler, og fulgte med på alle bilene som passerte.
Terrenget var utrolig fascinerende, med enorme frodige trær, og en utrolig stor variasjon av nåletrær, samt også oliventrær og vinstokker.
Etter å ha kjørt cirka 70 kilometer i dette landskapet, begynte jeg igjen å få denne angsten i nakkevirvelen, og jeg begynte litt febrilsk å se etter hoteller, pensjonater, hosteller, hospitser eller hva de nå heter alle sammen.
Men også mitt reisefølge var helt klare for å kjøre videre da vi fant et hostal i et lite tettsted, helt nederst i bunnen av en dal der nøkkelen måtte hentes et annet sted, og ingen resepsjon, ikke et spisested, ingen bar. Herlighet, for en kontrast fra dagen før.
Men, et gammelt ordtak hjemme i Norge er at «den som leter, den finner».
Og det gjorde vi, for etter å ha kjørt 120 kilometer på denne gamle humpeveien, kom vi frem til en liten havne- og fiskeby, som het Sines. Og hvilket paradis på jord.

 

Et paradis på jord
En gammel, ærverdig by med stor havn der tankbåtene lå ute hele dagen og natten og ventet på tur for å komme inn. Alle fiskebåtene som seilte ut ved midnattstider, kom tilbake tidlig på morgenkvisten og leverte sine varer på fiskemottaket der alle fiskehandlerne kom ned klokken 6.00 for å finne de beste råvarene. Eksotisk, og særdeles fascinerende.
Spenningen steg i bilen på dette tidspunktet, da vi kjørte inn i byen, og nervene kom litt på høykant da vi ikke kunne finne skilter for noen hoteller, selv om vi hadde funnet skilt med seng.
Dette skiltet fulgte vi, rundt og rundt i byen, og vi passerte en bygning fire ganger før vi stoppet og ba om hjelp. Og, kjære leser, hvordan ville du tolke det, hvis du så et skilt som viste til «Casa de Medico – St. Rafael», helt ærlig, så trodde jeg dette var byens katolske sykehus. Men nei da, en hyggelig dame vi spurte om veien til hotellet, kunne vise oss, at vi sto parkert bare 10 meter fra byens elegante hotell, som var eid av Portugals Legeforening.

 

 

Hotell i særklasse
Litt flaut kanskje, men bare det å føle at vi var så nær en overnatting, fikk det til å juble inne i mage, tarmer og hjerte, for sultne var vi også.
Casa de Medico, denne rødmalte perlen på høyden av denne sjarmerende byen, kunne ønske oss hjertelig velkommen, og vi strålte som noen småunger da vi fikk nøklene til rommene våre. De kunne også ønske oss hjertelig velkommen til hotellets restaurant der selve kjøkkensjefen også var hotellets sjef, og der hans sønn var restaurantsjef.
Kontrasten var enorm i forhold der vi bodde natten før, men alt har sin særegenheter og alt har sin sjarm. Casa de Medico hadde en særegenhet som gjorde at vi følte oss, fra første stund, tatt vare på, både i resepsjon og i restauranten.
Så er det dette med tilfeldigheter da, hvordan dukker de opp. Ja, si det. Eller finnes det i det hele tatt noe svar på dette?
Her kommer vi til et lite hotell i en liten fiskerlandsby, men som er en svært aktiv handelsby med havnen, og ikke minst med fiskemottaket, som sender fisk rundt til hele Portugal, og i tillegg har byen en egen badestrand og en tilstøtende båthavn for småbåter.

 

På stjernenivå
Og i restauranten på dette hotellet finner vi en kjøkkensjef som har arbeidet på de største hotell- og restaurantkjøkkener i Portugal og i utlandet, også i Guide Michelen-restauranter, sitter i styret for kokkelauget i Portugal og i styret for den franske mat- og vinklubben Chaine des Rotisseurs, og i tillegg har han skrevet to fantastiske kokebøker.
Som far, så sønn, sier også et gammelt ordtak, og eplet faller jo ikke så langt i fra stammen, heter det vel også. Så her på hoteller kan gjestene få oppleve kjøkkensjefens sønn, som også er utdannet kokk, men har fortsatt med sin utdannelse på hotellhøgskole i Sveits der han også har tatt eksamen som somelier, vinkelner på norsk.
Sammen kjører de en restaurant og et kjøkken som står i særklasse, og også sammen med Fruen i huset som tydeligvis sto bak økonomien. Sammen dannet de et vertskap som gjør at gjester får lyst til å komme tilbake, og vet du kjære leser, hva vi bestemte oss for? Joda, en natt ekstra på dette hotellet.

 

 

Et perfekt vertskap
Neste dag ble en virkelig ferie med deilig frokost, ut til en vinhandler for å kjøpe inn noen deilige portugisiske perler, lunsj ute på en Beach-restaurant, og som avslutning, en perfekt gjennomført gourmetaften i restauranten til Chef Luis Filipe Alves og hans sønn Luis, med en helt spesiell fiskemeny på fire retter og utsøkte viner fra somelier-sønnen Luis.
Opplevelsene kunne ikke bli større akkurat nå, så neste dag bestemte vi oss for å kjøre hele veien fra Sines, ned motorveien til Algarve, og deretter tilbake til Spania, Sevilla, og motorveien over De andalusiske sletter og ned til Malaga. Også denne turen bød på nye opplevelser gjennom milevis med områder med oliventrær, vinstokker, solsikkplantasjer, frukttrær og herlig vegetasjon.

 

Mange lærerike opplevelser
Kjære leser, husk gjerne å ta deg en biltur av og til. Det gir nye inntrykk, nye opplevelser og ikke minst, ny lærdom og nye erfaringer.
Turen tar ca. fire til fem timer med bil fra Solkysten og til grensen av Portugal, litt utfra hvor stor fart du holder. Jeg kan garantere deg at du vil bli gledelig overrasket over å se den forskjellen det er på atmosfæren, fra du setter deg i bilen hjemme og til du parkerer nede ved kysten av Algarve.
Ta deg gjerne en tur innom en lokal vinhandler også der du måtte stoppe, for Portugal har noen utrolig gode viner å presentere, både hvite og røde, og landet er jo spesielt kjent for sine portviner som du kan finne fra de aller enkleste, til de edleste årgangsviner.
Som Frankrike har sine Sauterner, Spania sine Moscatel og Pedro Ximenes, har også Portugal økt voldsomt i sin produksjon av Moscatel, denne søte vinen som brukes til desserter, pateer og muggoster, og disse vinene er på høyde med de aller beste.
I tillegg produserer Portugal også en rekke nydelige likører, de mest kjente laget på basis av forskjellige nøtter. Tar du deg en tur ut til øyene, kan du besøke Madeira og få med deg øyas velkjente viner, eller tar du deg en tur over til øyen Sao Miguel, kan du få kjøpt med deg øyas fremragende sigar, helt på høyde med de cubanske.
Masse å by på og mulighetene er mange, så det er bare å sette seg i bilen.
PS.: Jeg anbefaler kanskje å sjekke ut noen hoteller på forhånd, for, det kan jo være fullbooket!

Av Øystein Wiig Rambøl