Månedsmagasinet på Costa del Sol
”På sikt er det største problemet at det ikke ser ut til at situasjonen snur”

”På sikt er det største problemet at det ikke ser ut til at situasjonen snur”

Af Jette Christiansen

Seks millioner arbeidsløse og 400.000 husutkastelser, demonstrasjoner og kongelige skandaler er virkeligheten i dagens Spania, og for en stor del av en tilsynelatende apatisk befolkning er det komplekse og uoverskuelige størrelser. Det finnes bevegelser som 15-M som ønsker radikale endringer mot venstre, og en bevegelse, España 2000, som trekker i stikk motsatt retning.

Om Spanias aktuelle og akutte lidelser har vi snakket med Astrid Berg som siden 2009 har bodd i Madrid. Her har hun bl.a. tatt en master i politisk kommunikasjon på Universidad Rey Juan Carlos. Før det bodde hun et halvt års tid i Málaga. Hun er i Barcelona med jevne mellomrom og reiser rundt i Spanias regioner både på ferie og i forbindelse med arbeid. Hun har derfor fingeren på pulsen, også fra Spanias hovedstad, hun er journalist og vi har bedt henne om å bidra til debatten på disse sider.

Også Astrid Berg mener at Spanias altoverskyggende problem er den store ledigheten og konsekvensene av dette som kan få bli svært store.

«På litt lenger sikt er det største problem at det ikke ser ut til at sitasjonen snur – verken økonomisk eller sosialt. Med en ledighetsprosent på 27, en stadig eldre befolkning og en økonomi i resesjon er det vanskelig å se hvordan Spania skal komme ut av krisen. Denne krisen vil merke Spania for mange år framover,» sier Astrid Berg.

Siden kjedet i 2008 ramlet av spansk økonomi, er det foretatt 400.000 husutkastelser. Boliglånene er for høye, og når alle i en husstand blir arbeidsløse og retten til ledighetstrygd forsvinner, så banker politi og namsmann på døren, og umiddelbart ser det ikke ut til å være hjelp underveis. Men hun gleder seg over oppbakkingen blant den delen av befolkningen som ikke selv er berørt.

”Det er vanskelig å vurdere om det verste er overstått. Det har vært tankevekkende å se at et problem som berører et mindretall av befolkningen, har satt i gang folkelige og nasjonale solidaritetsbevegelser. Bevegelser som PAH(Plataforma de los Afectados por la Hipoteca – Organisasjonen for berørte av boliglån, red.anm.) har for eksempel sørget for at naboer og aktivister har møtt opp foran husene som familier skal kastes ut fra for å hindre at politi og nmsmann kan komme fram. Selv om det ikke har lykkes å forhindre mer enn 500 husutkastelser, har bevegelsen klart å sette emnet på den politiske dagsordenen. Bevegelsen mener selv at de på den måten har vært med på å erstatte den individuelle skammen over å miste hjemmet sitt med en slags kollektiv indignasjon,” forklarer hun.

Desperasjon, apati eller pionerånd
Den forhenværende sosialistiske regjeringen ledet av PSOEs José Luis Zapatero, forsøkte seg med førstehjelp og skuffet inn penger i offentlige byggearbeider, mens den nye regjeringen, konservative PP anført av Mariano Rajoy, som tiltrådte mot slutten av 2011, har valgt sparemetoden. Intet synes å hjelpe, og mange kan bare trekke desperat på skuldrene.

”Ja, det hersker en apati i Spania. Særlig blant de unge som for to år siden kanskje hadde et større håp om at de ville kunne gjøre en forskjell med sine protester. Min opplevelse er at mange av dem er mer fokuserte på å finne individuelle løsninger framfor et kollektivt svar på krisen,” sier Astrid Berg med henvisning til arbeidsløsheten blant unge under 25 år som nå ligger på over 57 prosent.

Men hun ser likevel enkelte tegn på private initiativer, en pionerånd, som landet har et akutt behov for:

”Det er flere eksempler på private initiativer. I løpet av de siste par årene er det for eksempel dukket opp stadig flere ”nyttehager” og ”grønne plasser” her i Madrid. Det er særlig unge spanjoler som står bak – enten okkuperer de nedlagte bygningsområder eller også får de tildelt et område av kommunen. Filosofien bak disse plassene er bæredyktighet og mer nærdemokrati. På disse stedene dyrkes det grønnsaker som byttes i andre varer, og så blir de brukt som samlingssteder for alt fra politiske bevegelser til folk som gjerne vil holde kurser om å plante tomater.”

Et annet initiativ, eller kanskje mer en demonstrasjon og tegn på desperasjon, er dør-til-dør-protester, de såkalte ”escraches” der man møter opp hjemme hos bl.a. politikerne for å protestere. Om denne tendensen sier hun:

”Arrangørene bak dør-til-dør-protestene har ikke opplevd like stort frammøte ved sine aksjoner som ved andre demonstrasjoner. Likevel viser meningsmålinger at et overveiende flertall av befolkningen støtter opp om protestformen.”

Protestbevegelser og høyredreininger
Spanjolene har protestert, streiket og demonstrert, og så var det bevegelsene ”Real Democracia Ya” (”Virkelig demokrati nå”) eller 15-M som etter en god oppbakking ved starten for to år siden har blitt forbausende tause.

”Det er viktig å slå fast at 15-M aldri var en klart definert gruppe. Det var snarere en svært kompleks bevegelse som klarte å samle spanjoler på plasser og torg for å protestere mot landets politiske klasse og dennes håndtering av krisen.

15-M eksisterer fortsatt, men de er mer konsentrert seg om enkelte lokalsamfunn der de består av grupper som beskjeftiger seg med spesielle emner som for eksempel offentlig undervisning, helse, osv. Dessuten er flere av bevegelsens folk blitt aktive i andre bevegelser, som for eksempel bevegelsen mot husutkastelser, PAH,” sier Astrid Berg som dessuten mener at bevegelsen 15-M ideologisk sett kan være for spredt til å være effektiv:

”Det er én måte å se det på. Det hele handler om hva bevegelsens mål var. Hvis det var å samle mange forskjellige spanjoler på tvers av politisk overbevisning for å demonstrere mot den politiske klassen og på grunn av den utbredte politikerforakten, så lyktes de. Hvis målet var å skape noe a la Grillos (Italia) femstjernersbevegelse, ja så lyktes de ikke.”

Om spanjolene slik som deres økonomiske lidelsesfeller, først og fremst grekerne, kunne velge å gå i retning mot ytterste høyrefløy som partiet España 2000, tør hun ikke spå om.

”Det kreves det en titt inn i krystallkula for å si – men det man kan konstatere er at det inntil videre ikke har ikke lykkes partiet å få nevneverdig stor oppbakking, og min umiddelbare vurdering er at det heller ikke kommer til å skje. Det skyldes bl.a. at det er vanskelig for nye partier å vinne fram i Spania der man i realiteten har et to-parti-system med hhv. det konservative partiet og sosialistene. Når det er sagt, betyr selvfølgelig ikke det at España 2000 på lokalt plan ikke kan vinne terreng slik vi for eksempel ser det i Valencia.”

Solidaritet vs. fremmedhat
Astrid Berg opplever at det er stor solidaritet med utlendingene, noe man som nevnt bl.a. har sett ved husutkastelser der naboer hjelper sine utenlandske naboer.

”Man så det også i fjor da spanske leger og sykepleiere aksjonerte mot regjeringens beslutning om å forhindre illegale innvandrere adgang til legehjelp,” forklarer Astrid Berg som likevel har følt på fremmedhatet.

”Her i Madrid ble det for kort tid siden holdt en demonstrasjon mot nettopp fremmedhat fordi det også eksisterer i det spanske samfunnet.”

Meninger, monarki og krystallkule
Spanjolene gir i en ny undersøkelse, foretatt av instituttet Centro de Investigaciones Sociológicas (CIS), historisk lave karakterer til det spanske kongehuset. På en skala fra 1-10 scorer kongehuset bare 3,68, mens den siste karakteren som ble gitt i 2011, var 4,89. Men Astrid Berg tror ikke at monarkiet som institusjon er i fare.

«Nei, ikke på kort eller lang sikt. Det er fortsatt et flertall av spanjolene som er for monarkiet, selv om tilslutningen har falt markant i løpet av de siste par årene,” mener hun, selv om kongefamilien har trådt skikkelig i spinaten den seneste tid – særlig monarkiets overhode kong Juan Carlos som har gjort seg uheldig bemerket med en elefantjakt i Botswana og en antatt elskerinne.

”Man snakker om at elefantjakten ble dråpen som fikk begeret til å flyte over for befolkningen og særlig de spanske journalistene. I tiden før elefantfadesen hadde påstandene og mistankene om at kongens svigersønn, Iñaki Urdangarin, hadde urent mel i posen og hadde tusket til seg ulovlige midler, vært brettet ut i spanske medier og lagt grunnen for indignasjonen som kulminerte med kongens reise til Botswana.

Det er ikke noen tvil om at rettssaken er sterkt belastende for det spanske kongehusets image.”

Hun mener altså ikke at Spania kan se fram mot en tredje republikk, men spørsmålet om hvilken framtid som venter er ikke enkelt å svare på.

”Det er vanskelig å se inn i krystallkulen, men det er ikke mye som tyder på at Spania vender tilbake til den økonomiske oppturen som landet opplevde i årene før krisen. Den spanske regjeringen har nettopp annonsert at ledigheten i beste fall kommer til å falle et par prosentpoeng i løpet av neste år. Så lenge Spania ikke klarer å få satt fart på økonomien, slipper man ikke unna de høye ledighetsprosentene. Spanjolene må ut av den onde sirkelen de befinner seg i akkurat for at landet kan komme til å se radikalt annerledes ut om ti år,” avslutter Astrid Berg.

 

 

Små initiativer i Murcia

Av Henriette Overgaard

Er spanjolene krise-apatiske? Hjelper man hverandre? Eller er det snakk om Survival of the fittest? Spørsmålene tok jeg med meg ut på gaten i Murcia der jeg bor og studerer, for å finne noen svar.

Mye handler om arbeidsløsheten i det kriserammede Spania, og de nåværende forholdene på det spanske arbeidsmarkedet kan i stor utstrekning føres helt tilbake til Franco-diktaturet dets arbeidsmarkedspolitikk. Regimet forbød både partier og fagforeninger, og man opprettet en statsstyrt fascistisk syndikatstruktur for å styre arbeidsmarkedet. Staten gjorde avskjedigelser vanskelige og kostbare for arbeidsgiverne, som en kompensasjon overfor arbeidstakerne for den manglende friheten på arbeidsmarkedet. Resultatet ble et særdeles ufleksibelt arbeidsmarked som man etter demokratiseringen av landet forsøkte å gjøre mer dynamisk og liberalt. Stor motstand fra fagbevegelsen har imidlertid umuliggjort vesentlige reformer på området, og verken tidsbegrensede kontrakter eller mulighet for deltidsansettelser har endret noe særlig på det lite fleksible arbeidsmarkedet.

En del av problemet er også at demografien i landet har endret seg. Kvinnene som tidligere gikk hjemme, har beveget seg ut på arbeidsmarkedet, ungdomsårgangene har vært store, det har vært økt innvandring og spanjolene som vender tilbake etter å ha arbeidet i utlandet, har økt konkurransen om arbeidsplassene.

Blant innbyggerne her i Murcia synes den generelle holdning å være at man må kjempe for seg selv, fordi det er så lite hjelp å få og fordi tilliten til regjeringen er så liten.

Jeg møter en flokk venninner som har bestemt seg for å hjelpe til i lokalsamfunnet. Marí José Martínez forteller:

”Vi bestemte oss for å hjelpe aktivt til da en av mine venninner og hennes mann ble satt på gaten etter at de begge mistet jobbene sine og han ble sy og måtte ha behandling. De bor nå hos hennes datter og svigersønn. Vi fant deretter fram til noen ufrivillig hjemløse, som vi har hver tatt til oss. Vi sørger for litt klær til dem, de får frokost hver dag og vi hjelper dem med lidt penger og med å finne arbeid. Vi er altså fem kvinner som sørger for fem hjemløse. Det er mange flere der ute som trenger hjelp, men vi har ikke selv råd eller tid til å hjelpe flere, og vi får ikke støtte noe annet sted fra. Hvis flere gjorde som oss, kunne vi kanskje hjelpe hverandre opp på beina igjen.”

Antonio García var før ansatt som advokat, men ble syk og mistet jobben. Da hans oppsparte midler var borte og han ikke lenger kunne betale regningene, begynte han å stjele og samle avfall fra containere som kan kunne videreselge for å få råd til å bli boende. Etter seks måneder ble han satt på gaten.

”Det er svært ydmykende. Jeg gikk fra å ha et godt liv til å være i et helvete. Mine barn kan ikke besøke meg lenger. Den første måneden sov jeg på sofaen hos min sønn som studerer og som bor med andre studenter i en leilighet”, sier Garcia, og fortsetter: ”Jeg betalte for min sønns studier før jeg ble satt på gaten, men det kan jeg ikke lenger, så han har han vært nødt til å søke et legat for å kunne fortsette på universitetet. Min avskjedigelse har nå innvirket på min sønns framtid”.

Jeg spør hva han synes om betegnelsen ”spansk apati”?

”Jo, det kan det vel i noen tilfeller være snakk om, men vi kjemper alle sammen for ikke å bli satt på gaten. Spanjolene har ry på seg for å være langsomme, men vi gjør tingene på vår måte, og vi er ikke dovne når det handler om å bevare livet og stoltheten.”

Krisen snakker sitt tydelige språk i Murcia – mange familier er satt på gaten og mange butikker er stengt. Om dagen henger folk ut på kafeene for å fordrive tiden. Rundt om i byen henger forskjellige kreative jobbsøknader – alt fra rengjøring, pass av eldre, private kokke, en til å gjøre innkjøp og en annen som kan hente og bringe barn til skolen. Ideene er mange og initiativene gode, men det står stille i Murcia for øyeblikket. Folk passer på det de allerede har. Men det er ikke snakk om en ”spansk apati” – ikke i Murcia. Her kjemper alle sine stille kamper.

Av Jette Christiansen og Henriette Overgaard

Del

Kanskje du også vil like

© 2009-2019 Det Norske Magasinet – Norrbom Marketing.
Designed and developed by yummp.

Søk på Det Norske Magasinet

Planlagt vedlikeholdsarbeid: Lørdag 5. august 2023 fra kl. 08.00 vil det foretas oppdateringer på norskemagasinet.com. Vær oppmerksom på at nettsiden vil være utilgjengelig i perioden når det foretas oppdateringer. Det samme gjelder for NorskePLUSS mobilappen.