Månedsmagasinet på Costa del Sol

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo


Loja ligger 60 km vest for Granada, og det var selveste Isabel la Católica som i 1486, da byen overga seg til de kristne, kalte byen en blomst blant torner – “flor entre espinas”. Vi dro til Loja for å se om byen fortsatt kan leve opp til den blomstrende omtalen, men fant en by i dekadent forfall. Likevel var det en fin utflukt som bød på mange besynderligheter samt et supergodt måltid mat i Río Frío – stedet der det produseres spansk, prisbelønnet kaviar.

Loja ligger på den nordlige skrenten av Genil-elven på et sted der elven er bred og danner en attraktiv elveslette. Det bør derfor ikke forundre oss at man har funnet spor av bosetninger som går 15.000 år tilbake i tid – til den aller tidligste steinalderen. Det må derfor være noen av de aller første spanjoler som bodde her på bredden av Genil. Funn av primitive steinredskaper ved elvebredden vitner om det. Senere kom romerne og deretter araberne, så på den måten skiller Loja seg ikke ut fra de fleste andre byet her i Andalucía. Men Loja skiller seg ut fra alle andre spanske byer ved at den i 1932 fikk besøk av de fire Marx Brothers, som her filmet deler av den totalt skjøre filmen ”Duck Soup”. Det er det ikke andre spanske byer som kan skryte av.

Vi kjørte inn i Loja fra Granada-siden og ble ved innkjøringen til byen møtt av en statue i marmor av en skjønn ung kvinne som rekker hendene i været. Hun lignet til forveksling vår datter Maja, og saken er den at det kunne det meget vel være, for hun var en stund kjæreste med den unge billedhuggeren Brígido López som er mester for kunstverket. Og oppmuntret av dette, fortsatte vi innover mot Lojas sentrum.

Det var Isabel La Católica som tilbake i 1486 berømmet byen fordi den overgav seg til de kristne uten kamp. I dag er restene av den gamle arabiske festningen en av byens severdigheter, og man kommer dit opp ved å kjøre mot ”zona de monumentos”, Iglesia Mayor de Incarnación eller Plaza de la Constitución. Vi parkerte rett overfor kirken som var stengt, men like ved siden av kirken (som er bygget oppå restene av en arabisk moské) ligger Plaza de la Constitución med monumentet med Isabels berømte ord ”flor entre espinas” midt på og turistkontoret rett overfor. Rett til høyre for turistkontoret ser man en åpning med en arabisk bue, og det er gjennom dette ”hullet” at man kommer opp til den eldgamle delen av byen der restene av den arabiske borgen ligger.

På vei opp til borgen møter man en flott statue av en av de siste arabiske kommandantene, den beryktede Ali al-Attar som regjerte i byen i over tjue år og hvis datter Moraima ble gift med Granadas siste kalif Boabdil. Dermed ble hun dronning av Granada. Samme Moraima kan man også se en statue av, og hun sitter der og ser ulykkelig ut – kanskje fordi hun sammen med Boabdil ble fengslet av sin svigermor kort tid etter bryllupet og deretter, da Granada falt, ble forvist til en liten by i Las Alpujarras der hun døde i 1493.

Oppe ved siden av statuen av Ali al-Attar, er det en fin ”mirador”. Fra den er det en storslått utsikt ned over Loja og elvedalen. Her kan man også oppleve den besynderligheten at det oppå de gamle borgrestene, er bygget helt vanlige hus med hager som ligger oppå borgens fundament. Det bor rett og slett moderne mennesker oppå borgrestene den dag i dag. Man bør derfor gå opp til den gamle borgen gjennom den lille gaten som fører dit opp og se et helt besynderlig sammensurium av nytt og gammelt.

Oppe ved borgen har de kristne på 1500-tallet bygget et fint hus: ”Caserón de los Alcaides cristianos”, og det er i dag restaurert og gjort om til museum. I museet er det gratis adgang, og stedet er verdt å se der det ligger midt i murrestene fra den gamle arabiske borgen.

Efter besøket i borgen går vi ned til plassen igjen og nedover noen trapper mot ”el mercado”. På plassen ligger el Pósito Nuevo – kornlageret fra 1500-tallet som skulle sikre forsyninger av korn til byens innbyggere i magre år. Det er en fin klassisk bygning som ligger omgitt av mer eller mindre falleferdige og halvmoderne bygninger. En svært besynderlig blanding av gammelt som er restaurert og av noe halvnytt som er i ferd med å forfalle.

Vi går tilbake til plassen med turistkontoret og må rett inn på byens gamle konditori for å kjøpe en eske av de berømte ”roscos de Loja” med hjem. Disse ”roscos” er interessante fordi det er en rund kake med krem der det er lagt på ett lag marengs. En uhyre søt sak som akkurat som resten av byen er litt besynderlig.

Nå må vi inn i bilen, for vi skal bort til den berømte ”Balcon de Sylvania” som ligger i den vestlige enden av byen. Vi kjører ned til elven og følger den i vestlig retning. Vi kaster et blikk bort på den gamle, fine broen over Genil med navnet ”Gran Capitan”.

Deretter passerer vi den gamle fine kilden ”El fuente de los 25 caños” som førte drikkevannet inn til byen da araberne bodde her og som har 25 tappekraner. I gamle dager mente man at hvis man på samme dag drakk av alle 25 kraner, så ville man straks bli gift med den, man elsket. Vi hadde tenkt oss å prøve denne interessante teorien, for man kan jo aldri vite om han på den hvite hesten snart dukker opp, men i dag er ikke vannet drikkevand (”agua no potable”, står det), så det kom det ingen stor romanse ut av.

Litt slukøret fortsetter vi opp mot Balcón de Sylvania, og fordi vi som en forberedelse til vårt besøk i Loja hadde sett Marx Brothers-filmen ”Duck Soup” var vi litt spente på hva balkongen ville by på. Og se, ganske riktig, her fra denne vinkelen ER Loja rett og slett den i ”Duck Soup” så beryktede byen ”Sylvania”, hjemsted for fienden som vil beseire Freedonia, landet der de fire Marx Brothers bodde. Filmen er en crazy, anarkistisk komedie fra 1933 og må sies i dag å ha en begrenset appell for moderne mennesker. Men at filmen delvis er filmet i Loja og at Loja VAR Sylvania er ubestridelig, og på El Balcon de Sylvania har bystyret i Loja satt opp noen ”profiler” av The Marx Brothers og noen plansjer som forteller den besynderlige historien om Loja i en Hollywood-film fra 30-tallet.

Nå er det tid for lunsj, og vi har alltid hørt hvor gode restaurantene i Rio Frio her er. De ligger bare sju små kilometer fra Loja. Vi kjører derfor til Rio Frío og parkerer utenfor restauranten Quintana som ser tillokkende ut. Her er det fyrt opp i peisen og servitørene er kjappe og lette til bens, så vi nyter et herlig spansk måltid med byens spesialitet: ørret (truchas). Disse ørretene blir oppfostret i kjempemessige bassenger midt inne i byen, så det er altså det man spiser her. På Restaurante Quintana er de svært dyktige til å tilberede disse fiskene i alle varianter, så vi kan varmt anbefale denne deilige og upretensiøse restauranten.

Vi har lest at man i Río Frío også ”framstiller” kaviar, og at denne kaviaren til og med har fått atskillige priser for sin høye kvalitet. Men da vi var der, var kaviaren utsolgt, så det ser ikke ut til at byen helt kan holde følge med etterspørselen.

Etter lunsjen er det tid for en liten spasertur bort til ”El nacimiento de Rio Frío” – elvens utspring. Turen starter på Plaza de San Isidro i Río Frío og er en fin liten tur som først går over broen over Río Salado og deretter passerer den gamle ermita. Turen går bortover over en slags eng der det finnes rester av gamle hydrauliske anlegg og møller som ble drevet av vannet fra elven. Man kan følge utspringet av atskillige bekker som i løpet av 2-3 km løper sammen for å danne Río Frío. Det er ikke bare de store oppdrettsbassengene som leverer ørret – elven er faktisk fylt med dem, og hvis man er heldig kan man se hvordan de store gråhegrer-fuglene som fanger ørret der elven er grunn. En fin liten tur på 1-2 timer, avhengig av hvor langt man vil følge bekkene oppover.

Hvis man nå har fått så lyst til å se Loja at man ikke kan holde seg hjemme, kan man overnatte i Rio Frío på hotell Almazara som ser bra ut. Se hotellet på: www.almazarahotel.com. Det har 4 stjerner og et dobbeltværelse koster ca 65 €. Men man skal jo ikke glemme at et av Spanias fineste hoteller ”La Bobadilla” ligger ca. 10 km vest for Loja. Så om man virkelig vil kose seg, er det her man bør overnatte.

Det skal for rettferdighetens skyld sies at med blant Lojas severdigheter, er det vannfallet som kalles Los Infiernos – helvetene (helvete i flertall!). Man finner fram til dette helvetet ved å snu til høyre akkurat når man har passert elven Genil over den moderne broen på A 4154. I den lille landsbyen La Esperanza finner man et skilt med henvisning til Los Infiernos, og her parkerer man og går ned til elven der det er bygd en plattform av tre. Herfra man kan se over på et vannfall i form av en hestehale. Det gjorde vi, men det kan diskuteres om det er snakk om noen stor severdighet.

Severdig er derimot utsikten fra veien A 4154 mot Ventorros de San José som går nordover fra Loja. Vejen snor seg oppover fjellet, og den er flott (og grønn på Michelin-kartet) hele veien til Algarinejo. Fra veiens høyeste punkt kan man se milevidt overmot La Sierra Subbética som ligger mot vest og ned over mot vannreservoaret Iznájar.

Endelig må det sies at vei A 341 sørover fra Loja mot Alfarnate også er flott – ja, helt spesiell, fordi man passerer en slags steinmark rett vest for Sierra de Loja. Og ja, Sierra de Loja er jo et helt emne for seg med det høyeste punktet Cabras på 1.642 meter, men det må bli en annen gang.

Av Else Byskov, fotos av Erik Gadegaard og Else Byskov

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet