Månedsmagasinet på Costa del Sol
Om trykknapper og endrede verdier

Om trykknapper og endrede verdier

Forleden hørte jeg at tre av fire norske barn under fire år opererer på datamaskin. Den er for lengst innført i skolen, og den holder på å innta barnehavene. Og lekende lett takler barna alle trykknappene som frustrerer oss andre til vanvidd.

Vi husker da det ble alminnelig med stereoanlegg og TV, de små krabbet bort til apparatene og trykket seg fram til bilder og musikk.
I dag har barn mobiltelefon som de takler til fullkommenhet. De SMSer med lynets hastighet, de fotograferer og trykker seg inn på internett, mens vi andre har nok med å ta telefonen når den ringer. Selv hadde jeg en lei tendens til da å bryte forbindelsen. Greide ikke å velge knapp. Det endte med at min svoger programmerte telefonen min slik at, uansett hvilken knapp jeg trykket på, fikk jeg forbindelse. Smart!
Hvor mange ganger har jeg ikke holdt på å slenge mobilen i veggen når jeg med masse besvær har trykket en melding som bare blir borte når jeg prøver å sende.

Da min mann nylig skulle en tur til Norge, var jeg sikker på at TV-en ville streike mens han var borte. Beskjeden var at hvis så skjedde, skulle jeg bare trekke ut pluggen og sette den inn igjen. Så skulle jeg trykke på en knapp for å se NRK 1, og samme knapp for å skru av igjen. Det skulle jeg nok klare.
Etter første dag streiket TV-en.” No signal”. Og bak TV-en var det tre plugger. Ut og inn med alle. Resultat: ”No signal”
Husets herre ville instruere meg over telefonen, og jeg fram med fjernkontrollene. Tre i tallet, og jeg siger og skriver 132 trykknapper til sammen. Det var dødfødt!
Da han kom tilbake, viste det seg at feilen hadde noe med kabler og paraboler og bokser og kort og abonnementer gjøre. Han prøvde å forklare, og jeg prøvde å forstå. Ja, jeg prøvde virkelig! Han holdt på å le seg i hjel, klappet meg på hodet, og så ble det ikke mer snakk om det.

Jeg har en venninne som sier at hun ikke skal ha en eneste ny sak med trykknapper i dette livet. Jeg er helt enig med henne. Nei, gi meg et strykejern med stikkontakt!
Men nå har det seg sånn, at hos oss er det husbonden som stryker og han synes det er så hyggelig at i fjor fikk han et nytt strykejern i julegave. De andre tilstedeværende stusset kanskje litt da han pakket opp, men jeg har aldri hørt et negativt ord.
Ikke sånn som min venninne som for mange år siden fikk nytt dusjforheng og en palle med doruller i julepresang av sin mann. Nå tretti år senere, blir hun fortsatt svart i blikket og gram i hu når hun kommer inn på det.

I dag behandles alt med trykknapper. Mikrobølgeovner, vekkerklokker, vaskemaskiner, steketermometre, mp3-spillere, i-pods og i-pads, lesebrett, facebook og twitter og hva det nå heter alt sammen.
Det har gjort livet komplisert for oss som er oppi årene, men de unge har viet sitt liv til teknikken. Gutter sitter kvelder og netter og spiller dataspill, jentene går til sengs med mobilen og sender og tar i mot meldinger hele natten. De er blitt avhengige. De møter trøtte på skolen, og vi har jo alle lest om alt det fæle de roter seg bort i. Det er ikke sikkert gutter blir voldelige av krigsspillene sine, men det stjeler tiden deres og det siste er at det er observert biologiske endringer i hjernen hos dem som spiller uavlatelig.

Nei, da var det bedre før! Til tross for at sosiologer og antropologer og andre forståsegpåere sier det motsatte.
Jeg hadde en tante som i ung alder bosatte seg med mann og et lite barn høyt oppunder tregrensen i en avsidesliggende dal. Hun skulle male og drive gård. Det var drømmen om det gode liv. Nå ble det trangt for mannen som ville ha luft under vingene. Han dro til Amerika og kom aldri mer tilbake.
Hun ble. – Uten elektrisitet, i lange kalde vintermåneder og somre så korte som et pust. Om vinteren var det en mil med hest og slede for å komme til butikk. Utedoen lå langt ute i vinternatta. Men når våren kom og sola skinte på fjelltoppene, kom det lamunger i fjøset. – Og livet levde.
Om sommeren var det å slå blomstrende høyfjellsenger, hesje og få høyet i hus. Elva var full av ørret og multemyrene skulle høstes. Det ble aldri tid til å male. Det var et slit å overleve og økonomien var skral.

Mange år senere ble livet annerledes. Hun flyttet tilbake til trakten hun kom fra. Men ikke til en lettstelt leilighet hvor alt kunne betjenes med trykknapper, for hun elsket dyr og jord, og kunne ikke leve uten hund og katt og høner på tunet. Det ble til en eiendom med hønsehus, hundre plommetrær og villbringebær. Hun fikk seg TV og vaskemaskin, men kom aldri lenger enn til telefon med dreieskive.
Da hun ble en gammel dame, var det alltid den lykkelige tiden i fjellet hun snakket om. Gleden over å leve i pakt med naturen, gleden over å slippe sauene til fjells. Gleden over karrige blomsterenger, over gnistrende kalde og mørke vinternetter med stjerner som lyste som soler. Gleden over blodslitet og en kropp som mestret. Gleden over å kunne greie seg med det lille hun greide å produsere.
Når dagens unge blir gamle, hva vil de huske som den beste tiden? Dagene foran skjermen i barnehaven, foran skjermen i skolen, på fritiden eller foran skjermen i arbeidslivet? Gleden over å mestre alle trykknappene?
Min tante hadde hendene fulle til det siste. Hun høstet plommer, hun plukket egg, hun dyrket tomater og stakk løvetann. Hun døde som en gammel dame, ikke med hendene fulle av trykknapper, men på dørstokken en tidlig morgen mens hun slapp inn katten. Og vi som var glad i henne, er sikre på at det var nettopp slik hun ønsket det.

Av Inger Jakhelln

Del

Kanskje du også vil like

© 2009-2019 Det Norske Magasinet – Norrbom Marketing.
Designed and developed by yummp.

Søk på Det Norske Magasinet

Planlagt vedlikeholdsarbeid: Lørdag 5. august 2023 fra kl. 08.00 vil det foretas oppdateringer på norskemagasinet.com. Vær oppmerksom på at nettsiden vil være utilgjengelig i perioden når det foretas oppdateringer. Det samme gjelder for NorskePLUSS mobilappen.