Månedsmagasinet på Costa del Sol
Fryd og fare i vårskogen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Hver søndag er Alpingruppen ute på sine vandringer i åsene rundt Fuengirola. Frammøtet varierer med været, men svært sjelden blir turene avlyst. Barskingene legger i vei uansett vær.
Men sist søndag skinte solen fra knallblå himmel og termometeret viste over tyve grader, så selv jeg lurte meg med. Nå er ikke jeg særlig gående, men jeg nyter å komme ut i naturen. Og jeg har ikke noe i mot å rusle for meg selv, sette meg med ryggen mot et tre og kjenne sol og lys og luft og bare være.
Men denne dagen viste det seg å være flere som ikke var helt spreke, så det så ut til at jeg ville få selskap. Vi var fire stykker som sto igjen og så resten av gjengen legge i vei oppetter den bratte lia.
Vi ble enige om at vi ville prøve å bevege oss litt, vi også. Rett ned i bakken gikk en riktig hyggelig grusveg innover i skogen. Flat og fin, lett å gå.
Sola skinte, det var vår overalt rundt oss, luften var varm og anget av furuskog. Og fuglene sang som de bare gjør om våren.
Vi så en gekko som solte seg på en stein. Den pilte vekk da vi kom.
Vi ruslet videre, men så skvatt vi plutselig til. Tvers over veien buktet seg et belte av grå, lodne åmer. Vi skjønte straks at det var prosesjonslarver. Veldig fascinerende og veldig farlige. Hver vår er aviser og blader fulle av advarsler. Særlig hunder er utsatt.
Vi skrittet forsiktig over og så at flere av furuene langs vegen var befengt med sukkerspinnlignende reir. Vi gikk med blikket rettet mot bakken og så flere kortere og lengre rekker som buktet seg på veien. Noen steder lå de i hauger. Trøsten er at til sommeren er de omgjort til vakre, ufarlige sommerfugler.
Men vi hadde da niste i sekken, og fant etter hvert en åpen plass der det var fint å raste. For oss nordmenn kan ingenting måle seg med å drikke kaffe og spise ostebrødskive på en stein i skogen.
En og annen turgåer vandret forbi og hilste. Flere hadde hund med. De fikk gå løs og nøt friheten til å vimse hit og dit. Som den hundeelsker jeg er, ble jeg sittende og fekte og rope:
-Dangerous worms on the road, peligrosos para los perros. Peligroso worms. Peligroso, peligroso. Søren at jeg ikke visste hva åmer heter på spansk. Noen trodde sikkert jeg var sprø, andre trakk på skuldrene og gikk videre. Men det VAR en som takket og tok hunden i bånd.
Flere dager har jeg tenkt på lidende, tungeløse, snuteløse og labbløse hunder som har snust borti prosesjonslarver. For så ille kan det gå!
I det vi skulle til å pakke sammen, kom en gjeter med en stor geiteflokk. Noen små killinger fulgte med. Alle elsker dyreunger og vi gledet oss over å se dem sprette omkring.
Mannen gikk foran med hyrdestaven sin, og geitene flokket seg rundt ham inntil de fikk øye på noen deilige busker som de klatret opp i. Ja, de klatret. Jeg tror ikke de hadde bakbena på bakken. Men like fort som de kom så var de vekk. Og vi vandret tilbake den vegen vi hadde kommet.
Da vi kom til bilene, valgte Jan å bli der og vente. Vi andre startet på tilbaketuren til fots og regnet med å bli plukket opp underveis. Nå var vi på asfaltvei, det var lett å gå, og betryggende oversiktlig. Ingen nifse åmer å se.
Solen kastet lys og skygge mellom trærne. Veikantene bugnet av hvite og fiolette solroser, gyvel og lavendel. Deilig, deilig!
Vi var tre damer, og skravla gikk. Da Solveig antydet at vi kanskje ikke var på rett vei, ble hun raskt nedstemt. Det hadde faktisk ikke vært andre veier å gå! Vi gikk, og tiden gikk. Etter hvert viste klokka at de andre burde være nede fra fjellet, men været var jo så fint at de hadde kanskje drøyd det litt? Vi vandret fortrøstningsfullt videre. Solveig ble nedstemt for annen gang da hun igjen var inne på at veien virket ukjent. Men uansett, det var ingen fare. Vi hadde mer kaffe og flere brødskiver i sekken. Og det var lenge til det ville bli mørkt. Dessuten var vi i den trygge forvissning om at mennene våre elsket oss så høyt at de aldri ville la oss i stikken på en øde vei i ville skogen.

Langt om lenge ringte mobilen og jeg svarer.
– Hallo!
– Hvor er dere?
– Vi er gått føre, (uskyldig) fikk dere ikke beskjed?
– Jo, men hvor er dere?
– Vi er på veien.
– Vel, nå er vi helt nede ved hovedveien, og har ikke sett dere.
– Å.
– Har du noen formening om hvor dere er?
– Tja…… vi er på en vei med asfalt.
– Nåja, vi har altså ikke sett noe til dere. Nå kjører vi tilbake.
– Hm!

En ting var, at om de ikke hadde sett oss, så hadde ikke vi kunnet unngå å se en kortesje med ti tolv biler, så noe rart var det. Men uansett var det ingen grunn til å stoppe, så vi vandret videre.
Og så plutselig var de bak oss!
Vi hadde ikke gått feil vei, vi hadde bare oversett en avkjørsel. Til trøst fikk vi være med til et lekkert golfhotell hvor hele alpingruppen satt i en vakker hage og ventet oss med et glass. Og etterpå dro noen av oss til Venta los Morenos og fikk et lekkert grillspyd. Perfekt søndag!
Til sist et par historier som vi hørte mens vi satt i hagen og hygget oss. Dette er til skrekk og advarsel: En dame fortalte at hun en gang hadde kommet til å tråkke på noen prosesjonslarver. Selv om hun hadde sko på hadde hun blitt så syk at hun hadde ligget i febervillelse på sykehus i flere dager.
Og en annen hadde en nabo som hadde feiet bort og gått i søpla med noen larver som hadde kommet på terrassen hennes. Hun hadde også blitt alvorlig syk. Så pass opp!

Av Inger Jakhelln

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

NORSKE

PLUSS+

SPAR 20%

00
Dager
00
Timer
00
Minutter
00
Seunder

Spar 20% på ditt første år med NorskePluss+

Bruk koden:

pluss2021

Søk på Det Norske Magasinet