Månedsmagasinet på Costa del Sol
Et møte med det spanske helsevesen

Et møte med det spanske helsevesen

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

For en tid siden fikk min kone et helseproblem som krevde nokså rask behandling og ikke kunne utsettes til vi kom tilbake til Norge. Samtidig visste vi at behandlingen krevde et inngrep av en spesialist. Derfor valgte vi å oppsøke legevakten på det kjente sykehuset i Marbella. Dette sykehuset ruver godt i terrenget noen kilometer etter Elviria når man kommer fra Fuengirola-kanten, så det er lett å se hvor holdeplassen er når man kommer med buss. Fra holdeplassen er det et par hundre meter å gå. Vårt første besøk var en mandag morgen og vi kom frem nokså nøyaktig kl. 12.
Det er to ting som slår en når man nærmer seg sykehuskomplekset. Det første er at parkeringsplassen er stappfull av biler. Vi kunne ikke se en eneste ledig parkeringsplass. Men det måtte jo bli noen ledige plasser etter hvert, for vi så jo biler som kjørte ut. Men de plassene ble tydeligvis fylt igjen umiddelbart av biler som ventet. Vi har erfaring fra sykehus i Bærum og Drammen. På ingen av disse stedene er det vanskelig å finne parkeringsplass. Men de tar seg betalt. I Marbella er det (foreløpig) gratis. Det andre som slo oss var at det ikke fantes noen iøyenfallende skilt som fortalte hvor de forskjellige inngangene var. Men ved å spørre oss frem fant vi ut at inngangen til legevakten (urgencia) var fra nordsiden.

På venteværelset
Vi kom inn i en stor resepsjon med 3-4 funksjonærer sittende bak hver sin skranke. Det var ingen kø her, så vi ble hjulpet med en gang. Og de snakket engelsk. Vi ble registrert, og vist inn gjennom en dør til et stort venterom. Og jeg fikk et hvitt klistremerke festet på yttertøyet som viste at jeg var ledsager. Vi fant lett to ledige plasser og begynte å gjøre våre observasjoner. Det var en skranke innerst i rommet, men den var sjelden betjent. Fra en sidevegg var det tre dører nummerert Triaje 1, 2 og 3 (ordet triaje står ikke i min spansk-norske ordbok). Fra den bortre enden går det en korridor med mange dører, som vi etter hvert skjønte førte inn til de enkelte legene som hadde vakt den dagen. Og over dørene stod det skilt med tallene fra 1 til 9. Men ikke alle rommene syntes å være betjente, noen tall gikk i gjen under oppropene og noen ble aldri nevnt. Utover dagen telte jeg antall ventende og min første telling viste 53. Men ikke alle disse var pasienter, mange hadde hvite klistremerker slik som jeg, som viste at de var ledsagere. Jeg telte flere ganger og tallet kunne i perioder gå under 50, men tok seg opp igjen etter en stund. Det syntes å være en jevn strøm av nye pasienter hele dagen.
En kort stund etter at vi hadde funnet våre plasser ble vi oppsøkt av en ung dame i mørkeblå drakt (tydeligvis en uniform) som så ut til å ha som oppgave å ta seg av ikke-spanske pasienter. Vi fikk et skjema som vi ble bedt om å fylle ut. Dvs. hun hadde to skjemaer, ett til bruk hvis vi hadde privatforsikring og et annet for de som bare hadde det europeiske helsetrygdkortet. Siden vi intetanende røpet at vi hadde privat forsikring tengte vi bare å fylle ut det førstnevnte skjemaet. Da jeg spurte om jeg heller kunne anvende det andre skjemaet, så var svaret at spansk lov pålegger sykehuset å la private forsikringsselskaper betale fremfor de nasjonale trygdesystemer for de som hadde begge mulighetene.
Nokså fort ble min kone ropt opp, men bare for litt mer utspørring og måling av blodtrykk i ett av de tre rommene på sideveggen. Alle pasientene må tydeligvis innom der først.

Ventetiden
Vi var naturlig nok spente på hvor lenge vi måtte vente til min kone slapp inn til en av legene. Mange som nok hadde vært der før var tydeligvis forberedt på å vente en stund og hadde med bøker som de leste. En dame, som kanksje var dansk fordi hun hadde med en plastpose fra Centro Idea, hadde med seg en 600-siders roman som hun sikkert leste 50-100 sider av mens hun ventet. Og noen prøvde å sove litt. Vel, da vi var ferdige med alle undersøkelser og formaliteter var klokken blitt 4. Så besøket tok altså 4 timer.
Blir man sulten eller tørst i ventetiden, så finnes det automater for drikke, snacks og smørrebrød i et annet venterom i en naboinngang til legevakten.
Det påstås at et sykehusopphold i Spania er mer et familieanliggende enn i Norge. Også på en legevakt ser man dette. En familie med foreldre og to barn oppholdt seg i venterommet i fire timer. Det var uklart hvem av disse som var den syke. En mann satt trofast ved siden av sin gravide partner i fire timer. Jobben fikk annenprioritet den dagen. En blind, eldre mann ble ledsaget av to mannlige hjelpere, muligens hans sønner. Ellers så ingen ut til å være alvorlig syke. Men i løpet dagen kom det en politibil til stedet som satte av en tydeligvis dopet person som nok også hadde skadet seg. Han ravet rundt i venterommet en stund før han ble tatt hånd om. Han ble nok prioritert og kanskje innlagt for vi så ikke noe mer til ham.

Hos spesialist
Min kone fikk en avtale med en spesialist dagen etter. Hun fikk ikke noe spesielt tidspunkt for fremmøte, hun ble bare bedt om å møte opp rundt kl. 9 dagen etter, på en bestemt avdeling i den andre enden av sykehuset (hvor hovedinngangen er). Usikker på om vi var registrert der da vi kom dagen etter, forsøkte vi å påkalle oppmerksomheten til kvinner i sykehusklær da vi omsider fant den rette avdelingen. Men akkurat ved nitiden hadde de nettopp åpnet og det var nokså kaotisk der, så det tok litt tid før vi fikk snakket med noen. Men det viste seg at vi var registret og etter litt venting ble min kone ropt opp og behandlingen gikk sin gang. Men vi kom vel ikke ut av sykehuset før ved 12-tiden. Vi fikk time til ny behandling 14 dager senere og da var ventetiden mer som på et sykehus i Norge. Bortsett fra reiseutgiftene kostet disse konsultasjonene oss ingen ting. For de som velger å benytte drosje, så kostet den en vei (til Fuengirola) 25.50 euro.

En observasjon
Sykehuskorridorer danner gjerne labyrinter. Benytter man ventetiden til å vandre litt rundt i denne labyrinten i sykehuset i Marbella, så oppdager man en mengde andre rom med ventende pasienter (gjerne med ledsagere). Noen steder sitter disse også i korridorene. Man gjør seg uvilkårlig den refleksjon at her går det mange arbeidstimer tapt i venting i løpet av en dag.

Av John Einbu

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet