Månedsmagasinet på Costa del Sol
Til dødsfest i Torajaland

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email
Toledo
NORSKE
PLUSS+

Toledo

Her kan man fortsatt møte mennesker som har et helt annet forhold liv og død, enn det vi vestlendinger går og forestiller oss. Særlig er døden noe helt annet. Av globetrotter og forfatter Klaus Aarsleff

I Torajaland i Indonesia er døden den største festen i livet.
Minibussen min humpet av sted i et hjulspor som forsvant inn i regnskogen.
Jeg var i det fjerne Torajaland på øya Sulawesi i Indonesia. Her kan man fortsatt møte mennesker som har et helt annet forhold liv og død, enn det vi vestlendinger går og forestiller oss. Særlig er døden noe helt annet. For Toraja-folket er det nærmest livets høydepunkt, og begravelsen overgår alle andre festligheter i livet med pomp og prakt.
Det var nettopp en begravelse jeg var på vei til. Sjåføren stoppet ved en sti som førte inn i skogen. Da jeg åpnet døren, slo lyden fra tusener av hvinende sikader mot oss. Men det var mer enn det. Inne fra jungelkrattet lød det dype, monotone slag fra en stor tromme og en jamrende sang fulgte vemodig med i rytmen. Gravegildet var tydeligvis godt i gang, og sammen med tolken min fulgte jeg stien mot lyden.

Ånden ristes ut
Noen minutter etter stod vi ved en lysning, hvor det var et halvt snes av de tradisjonelle Torajahusene. Det er noen flotte, forseggjorte hus som står på høye stolper – dels for å danne en åpen, skyggefull plass under huset, hvor dagtimene kan fordrives, og dels for å forhindre alskens kryp i å snike seg inn i husene om natten. Noe av det mest markante ved Toraja-husene er imidlertid de veldige båtformede tak-konstruksjonene, det er som en ridesal på toppen av selve huset. Noen mener at det båtformede taket skal symbolisere vannbøffelens store horn. Bøffelen er Torajafolkets viktigste husdyr. Enhver husstands rikdom og status måles ut fra antallet bøfler, og det er en sørgelig begravelse hvis det er ikke fører til ofring av i det minste en bøffel eller to. Kisten med avdøde stod foran det ene av husene. Mellom stolpene under huset satt enken og familiens kvinner sammen med kvinner fra landsbyen. Mennene satt under huset ved siden av. En prest holdt en svært langtrukken og tydeligvis særdeles dramatisk tale over avdøde. Så var tiden inne for gravleggingen. En gruppe menn løftet kisten, og kvinnene satte i gang med grusomme, jamrende hyl. Så ristet mennene kisten grundig, før de bar den ned til gravplassen.
Vi rister kisten for å få min onkels sjel til å forlate kroppen, forklarte en av gjestene i likfølget oss.
Hos Toraja-folket mener man at folk ikke dør når de slutter å puste og hjertet holder opp med å slå. Døden inntreffer først i forbindelse med begravelsen. I tiden fra hjertestoppet til begravelsen, er man kun syk. Det er til og med en sykdom som kan trekke lenger ut. Blant det fornemme Torajafolket kan det ta måneder, ja år, å forberede en anstendig begravelse. Og i all den tiden ligger den ”syke” på soverommet sitt og venter. Tidligere lot man simpelthen kroppen forgå i ventetiden, hvilket neppe har vært morsomt for enken eller enkemannen som natt etter natt sov i ektesengen ved siden av den livløse partneren, som naturligvis luktet verre og verre etter hvert som dagene gikk. I dag bruker man formalin for å holde den ”syke” i god stand til begravelsen.

Dødsfest med manerer
Det var en heldig dag i Torajaland. Jeg hadde så vidt overværet den første begravelsen, da jeg ble oppmerksom på noen karavaner med folk, som bar svin og palmevin inn til en annen by i jungelen. Vi fulgte etter dem, og kom til en ny landsby av hus som hadde et litt midlertidig preg. Det viste seg at husene utelukkende var satt opp for å huse gjestene til begravelsesfesten. Fra nær og fjern strømmet det til med mennesker, og tyvetalls av griser ble slaktet på stedet og båret frem som offergaver. Flere vannbøfler stod i bakgrunnen og skrapte nervøst i jorden med klovene. De ante nok at de burde ha blitt hjemme på rismarkene denne dagen, men det hadde de nok ikke hatt helt den store innflytelsen på.
Det var en stor begravelse. Luften var tung av varm tropefukt, død, ropende mennesker, hylende svin og røyk fra bålene hvor de ble snurret rundt i flammene, før de ble båret framfor enken. I bakgrunnen satt en notar og gjorde omhyggelige registreringer over gavene, så man etterpå visste nøyaktig hvem som stod i gjeld til hvem. Man skulle jo nødig vise seg mindre rundhåndet når det en dag ble invitert til begravelse i en annen landsby…
En god begravelse gir høy status, og det finnes mange eksempler på at Toraja-familiene har blitt gjeldsofre for å kunne stable en pompøs gravsetting på beina. Flere steder så vi hele byer som var ved å bli bygd med det ene formål å huse begravelsesgjester.

Med pomp til dødsriket
Formålet med de kostbare begravelsene er dels å imponere naboene, og dels å sørge for at den avdøde ankommer dødsriket, Puya, så fornemt som mulig. Hvis sjelen ledsages av sjelene fra mange offerdyr, blir gudene imponerte, og så oppnår den døde høy status. Det betyr at han eller hun får det bedre ved å hjelpe de overlevende i deres daglige problemer.
Hvis man ber en avdød om hjelp, er det lettere for vedkommende å oppfylle ønsket hvis gudene er overveldet. Og det er jo en god ting.
Etter døden fordeles avdødes marker mellom barna i forhold til hvor mange offerdyr, man har gitt. Jo flere bøfler og svin som er blitt ofret, desto større blir ens arvelodd. Så her er det altså også en god grunn til å vise seg rundhåndet ved begravelsen.
De store offerfestene og begravelsesritualene lever i beste velgående i Torajaland. Men myndighetene ser på det voldsomme ressursbruket som disse ofringene medfører som et horn i siden. Man så aller helst at det ble forbudt, og inntil videre har man fått bremset ofringene ved å legge en avgift på de enkelte slaktingene. Det koster nå 25 kroner å ofre et svin og det tidobbelte å ofre en vannbøffel. Så det er, om kan si det, blitt lagt moms på døds-kultusen. 1165__MainPicture__zoHGvGTpTzksPzvdfOCoL.jpg

Del

Share on facebook
Share on twitter
Share on pinterest
Share on email

Kanskje du også vil like

Søk på Det Norske Magasinet