Til bords med Tom Hanks ukjente bror i Cádiz

Tekst og bilder: Steinar Broholm Larsen

– Tortillita de camarones? Si! Yes, of course, how many, sir? Den unge kelneren smiler og nikker. Jeg har akkurat pekt på en av rettene jeg hadde bestemt meg for å prøve under denne turen til Andalucia.

Dagen før hadde vi ankommet Cádiz, en av Europas eldste byer og sentrum for den spanske handelen med Amerika på 1700-tallet. Den brede kontakten med omverdenen har satt sitt preg på havnebyen som ligger på en smal halvøy med storslått utsikt over Atlanterhavet.

Som nordmann har jeg alltid forbundet Spania med Middelhavet, sandstrender, tapasbarer, jamón og oliven. I denne mangfoldige og smilende byen ved sørkysten finner du mye mer.

Men vi må tilbake til tapasbaren El Charpa og min nylig valgte forrett.

– You should order just one, sir. Just to find out if you like it or not. If you like – you can just order more.

Han smiler og får selvsagt aksept for sitt råd. Gutten som sikkert ikke er mer enn 14 år gammel, forsvinner inn den lille døra og gir kjøkkenet beskjed om våre valg. Kristin og jeg har allerede funnet flere kulinariske fristelser i den maritimt pregede menyen og rukket å knaske i oss noen smakfulle grønne oliven og nippe til den friske hvitvinen vi fikk anbefalt.

Vi sitter ute i den lille sidegata Calle Félix på enkle stoler ved hvitmalte bord, litt solbrent etter noen timer på La Caleta, den populære stranda rett utenfor gamlebyen. Rundt oss summer det av høylytt prat, latter og barn som leker og roper. Mange av gjestene snakker spansk, og vi antar de fleste er lokale, ofte et godt tegn når du skal velge spisested i Spania.

Med ett er gutten tilbake ved bordet. På den hvite tallerkenen ligger byens spesialitet. Vanskelig å beskrive, men den ser ut som en flat, fritert pannekake med små reker dandert utover.

– Mmmm, aldri smakt noe lignende, smatter jeg. Herlig sprøstekt og det smaker litt sjø.

Kristin får smake en bit og nikker samtykkende.

– Kjempegodt!

At det smaker annerledes er ikke særlig overraskende, når jeg får vite hva byens stolte matrett er laget av. Kikkert mel og vann er bestanddelene i deigen. Den blandes med løk, persille, knust hvitløk og reker før pannekakene friteres og serveres varme, gjerne med noen dråper sitronsaft over. Supergodt!

– Camaraones er rekene altså, hvisker jeg til min bedre halvdel i et forsøk på å snike inn litt spanskundervisning under måltidet, vel vitende om at det sikkert er glemt allerede på vei tilbake til leiligheten vi hadde leid for tre døgn.

– Was it tasty, sir?

Den unge herremannen får en tommel opp. Som den eneste engelsktalende i den servitørstaben har han tydeligvis fått beskjed om å ta seg av oss. I tillegg til et bord med en pratsom, eldre, sigarrøykende kar og hans stillfarende lille kone og et bord der Kristin hårdnakket påstår at det mannlige innslaget må være en eldre bror av Tom Hanks.

– Han kan umulig være i slekt med Hanks, sier jeg, selv om jeg får med meg at han plaprer ustanselig og altfor høyt med tydelig bred amerikansk aksent.

– Maken til usympatisk kar. Klager på alt og alle. Det er da ingenting å klage på her? Sola skinner, maten og vinen er god, betjeningen gjør alt de kan for at folk skal trives og han er på ferie og oppfører seg som utakknemlig dust? Forrest Gump kan da ikke ha en sånn ekkel bror?

Kristin hysjer på meg.

– Konsentrer deg om maten nå, hvisker hun, mens en dyp tallerken med dampende mejillones en salsa picante settes foran henne. Blåskjell altså, dampet i en saus av olivenolje, tomater, sukker, salt, paprika, chili og cayennepepper.

– Mmm. Nesten like gode som du tilbereder dem hjemme, blunker hun, mens hun nikker anerkjennende til vår engelsktalende unge venn som vi virkelig har kommet på godfot med utover ettermiddagen.

Kundene siger på, og kampen om bordene hardner til. Den amerikanske gjesten er fortsatt grumpy. Nå er det regningen som blir gjenstand for Mr. Hanks oppmerksomhet. Han gir seg ikke før sjefen kommer duknakket til bordet og krymper sluttsummen. Gump grynter og er tydeligvis fornøyd med resultatet. Det triumferende blikket søker anerkjennelse fra de øvrige gjestene. Den uteblir.

– La cuenta, por favor!

Vår unge servitør lyser opp og smiler over mitt spede forsøk på å gjøre oss forstått på hans morsmål.

Vi er litt rausere med driksen enn vanlig, og i det vi rusler mot stranda for å se den berømte solnedgangen får vi med oss stoltheten i guttens ansikt da han viser pengesummen til en av sine eldre kolleger.

– Jeg angrer på at jeg ikke spanderte en tallerken med tiburón en adobo på filmstjernebroren og at innholdet på tallerkenen hans plutselig våknet til live og glefset i seg den ufordragelige fyren, sier jeg, mens sola er i ferd med å drukne i havet langt ute i horisonten.

– Tiburón? Hva for noe, spør Kristin.

– Marinert hai, svarer jeg tørt, mens himmelen over Atlanterhavet med ett farges i et dramatisk rødskjær.