Porto - En lystig by

Porto, Portugals nest største by, ligger der elven Dueros munner ut i Atlanterhavet. Byen, som oppstod allerede i romertiden på elvens nordside, har vœrt omringet av murer på alle sider fra 1300-tallet. Man kan fremdeles finne rester av murene, som i dag er bygget inn i flere hus. Porto er en fargerik og sjarmerende by, og en fornøyelse å besøke fordi det råder en spesielt glad stemning overalt. Dueroelven dominerer byen og deler den i to: Porto med bydelen La Ribeira mot nord er den eldste delen, mens Gaia på sørsiden er hvor de mange bodegaene ligger. Portvins-bodegaer, selvfølgelig. 

Vi hadde valgt å bo på hotell Vincci Porto ved den nordre elvebredden nœr sentrum. Hotellet ligger i det gamle fiskemarkedet, som har blitt ombygd med en hotellromfløy. Det var kostbart – 200 € pr. natt for et dobbeltrom med frokost, og ikke lett at finne på tross av GPS-en, så det er nok ikke et sted jeg ville ha valgt igjen. Men på den andre siden hadde hotellet en garasje, som er gull verdt, for byen er et trafikalt- og parkeringshelvete.

Så snart vi ble kvitt bilen, bega vi oss til fots inn mot sentrum, 1 km. østover. I oktober var det liv og røre her, kanskje på grunn av den kraftige tilstrømningen av turister etter Corona (dette var før Omicron) Husene i byen er fargeglade og opprinnelige, og stemningen er på topp. Langs kaien kan man hoppe på noen meget populære båtturer på elven. Det finnes også tallrike restauranter her, så man trenger ikke å gå rundt hverken sulten eller tørst. Vi hadde hørt om en kjempegod vegetarrestaurant, som vi oppsøkte. DaTerra (R. de Mouzinho da Silveira 249) ligger i et av hovedstrøkene, heller ikke langt fra elven. Det fine med stedet, i tillegg til masse fantastiske grønne retter, er at man får maten med en gang. Alt er laget på forhånd, så man kan bare gå og forsyne seg fra buffeten.

Vi forsetter opp mot katedralen og får øye på Portos landemerke: det spektakulære Torre de los Clérigos, som også er byens høyeste tårn. Veien fortsetter over elven på den imponerende broen Puente Don Luis 1, som ble bygget i 1866.  Det sies at den er inspirert av Gustave Eiffel (fra Eiffel-tårnet) og det ser slik ut med metallarbeidet og veibaner på to nivåer. Vi krysset broen på den øverste etasjen, og det bør man absolutt gjøre, for derfra har man en fabelaktig utsikt over byen og elven.

På den andre siden (i Villanueva de Gaia) går det en taubane ned til kaien med bodegaene, men vi tar turen til fots ned noen bratte gater. Så snart vi har kommet ned, ser vi den første bodegaen: Calem. Denne besøkte vi første gang vi var i Porto for 25 år siden, og det var spennende å se de gamle kjellerne hvor portvinen ble oppbevart. Men i disse dager kan man ikke bare gå og besøke kjellerne. Nei, man må kjøpe en billett, som innebærer en videofilm, et interaktivt museum, guidet tur gjennom kjellerne, et opplevelsesrom, et 5D filmrom, portvinsmaking samt vinutsalg. Kall oss gammeldagse, men vi orket ikke en slik tur på en time selv om den bare kostet 14 € pr. person. Kanskje gikk vi glipp av en opplevelse, men et interaktivt museum gadd vi bare ikke. I stedet satte vi oss foran Sandemans kjeller og bestilte portvin i 10 og 20 år gamle årganger. Den eldste var tydelig den beste, og det var kjempehyggelig å bare sitte der i solen med taubanen susende over hodene våre og elven med gamle portvinsskip og muntre folk overalt. 

Vi gikk ut på enden av den søndre kaien i håp om å finne en vanntaxi som kunne bringe oss tilbake over elven, men noe slik fantes ikke. Vi praiet i stedet en vanlig drosje for å besøke kunstmuseet Fundación Serralves i den nordlige enden av byen.

Fundación Serralves

Dette museet for moderne kunst er et av Europas fremste og absolutt besøket verd. Serralves er navnet på sommerresidensen som klesfabrikanten og senere greven av Vizela, Carlos Alberto Cabral, fikk bygd mellom 1925 og 1944. Bygningen er et av de beste eksemplene på Art-Deco design og en fryd for øyet, inkludert den praktfulle hagen. Det var altså her Cabral-familien flyttet til om sommeren, selv om de bodde i Porto og derfor bare måtte dra ca. 5 km for å komme til deres `sommerhus´. 

Etter nellikrevolusjonen i 1974, som avsatte den daværende diktatoren Salazar, innså man at landet trengte kulturinstitusjoner som kunne fremme nåtidskunst. Den portugisiske staten anskaffet seg Serralves eiendom for å innrette et gedigent kultursenter. I 1987 åpnet stiftelsen Fundación Serralves for offentligheten. Senteret rommer nå en ny bygning for moderne kunst, den store praktfulle parken, Casa Serralves (Cabral-familiens bolig), en Treetop Walk samt et filmsenter.

Da vi kom ved 16-tiden var det lang kø for å komme inn. En Joan Miró-utstilling hadde nettopp åpnet, så vi måtte vente 20 minutters tid for å kjøpe billetter, som kostet 10 € p.p. for pensjonister. Vi startet i det moderne kunstmuseet som rommer mange interessant kunstverker, inkludert arbeider av den kinesiske kunstneren, aktivisten og regimemotstanderen Ai Weiwei. Kunstneren bor i dag i Lisboa og er storleverandør til Serralves. Man kan blant annet se en film hvor kunstneren ligger naken og blir innsmurt i en lyserød klissete masse av to damer. Ganske ualminnelig …

Det beste ved besøket er Cabral-familien hus i all sin Art-Deco stilrenhet. Her pågikk Miró-utstillingen som var svært omfattende og morsom å se. Huset ligger midt i den velstelte hagen hvor det er spredd skulpturer av berømte kunstnere, bl.a. danske Olufur Eliasson.

I enden av parken er det bygget en tretopp-gangsti eller Treetop Walk, hvor man kan gå på trebroer på toppen av noen av parkens høyeste trær.

Vi var kjempefornøyde med Serralves-besøket som ga et sus av modernitet, inspirasjon og nytenkning, og vi forlot stedet i godt humør etter en uforglemmelig opplevelse.

Vi hadde bare avsatt en dag til besøket i Porto og det var alt for lite til å yte denne fantastiske byen rettferdighet. Bl.a. fikk vi ikke sett det gamle livlige markedet – Mercado do Bolhao, Europas mest berømte og kanskje varreste bibliotek – Librería Lello e Irmao, Portos gamle togstasjon – Estación de Porto San Bento med enorme flisemalte veggmalerier, Katedralinteriøret, den flisemalte fasaden på Capilla de las Almas og den neoklassiske børsbygningen Palacio la Bolsa.  

Tja, hva kan jeg si annet enn at vi må tilbake, og at man ALLTID bør avsette 2-3 dager til et besøk i denne perlen av en by.

Der er nesten 900 km. fra Porto til La Herradura, så i morgen starter hjemturen med et besøk i de flotte grensebyene Castelo de Vide og Marvao med overnatting i den sistnevnte. Les videre i neste nummer av Det Norske Magasinet.