På den andre siden: Har demokratiet blitt udemokratisk?

Den spanske regjeringen henger i en tynn tråd – og har egentlig gjort det siden valgresultatet forelå sent på kvelden den 10. november 2019. Derfor lurer et omvalg konstant i bakgrunnen.

Det samme er statusen for regionalregjeringen i Andalucía, som også sitter på et svakt flertall, så her er det også seriøs fare for et ekstraordinært valg. Andalucía er langt ifra det eneste eksemplet. Spania er preget av politisk ustabilitet fra nord til sør. Og det er leit – for alle!

Jeg har skrevet det før og mener fortsatt at Spania er et land med et enormt uutnyttet potensial.

At kelnerne på en strandbar kan være halvsløve, og at elektrikeren kommer tre kvarter for sent er slett ikke retningsvisende for det generelle bildet av dagens Spania. Kommer du først inn under huden på spanjolene, finner du et folk som ønsker å komme i arbeid. Og blir du med på noen av de store gründermessene (som for eksempel nylig har vært avviklet på Málagas kongressenter), møter du en kunnskap og en sjel som får deg til å føle deg gammel. Spanjolene kan og vil gjerne, men naturligvis skal retningslinjene ovenfra stakes skikkelig opp – og det er her landet halter.

Man kan stille spørsmålstegn ved kvaliteten av dagens politikere, MEN de som nå engang er der, får knapt en sjanse. Ingen regjering får i dag arbeidsro og muligheten til å iverksette noen store bærekraftige prosjekter. Alt går opp i et kok av diskusjoner, kompromisser og taktisk politisk spill, hvor alle kikker innover og passer på seg selv fremfor å se på landets generelle interesser. Det er nedslående å følge – og en sløsing med dyrebar tid.   

Man kan komme til et punkt hvor man spør seg selv om det er vårt demokratiske system som det er noe galt med. Her tenker jeg på hele Europa, for det er jo absolutt ikke bare Spania som er preget av svake regjeringer og lav valgdeltagelse.

Akkurat som i Spania, må svake mindretallsregjeringer ut og ‘fiske’ etter altavgjørende kandidater, for å få et lovforslag gjennomført. I praksis betyr det at den spanske regjeringen er i lommene på de katalanske og baskiske nasjonalistpartiene, som innerst inne helst vil være fri fra spanjolene – spesielt de førstnevnte. Lyder det fornuftig og rettferdig? Nei, men slik er demokratiet. På samme måte betyr det at regjeringen flere ganger har vært ute for å smigre de gamle ETA-sympatisørene i partiet Bildu, som ved flere avstemninger har vist seg å være den berømte tungen på vektskålen. Er det fornuftig og rettferdig? Nei, men slik er også demokratiet. Og slik kan det fortsette å være.  

I Brasil – og andre sør-amerikanske land – har man derimot tatt skjeen i en annen hånd. Du leste riktig … Brasil. Jeg vet at det lyder helt sprøtt å fremheve et land som ikke har de store demokratiske tradisjonene, MEN for noen tiår siden innførte landet et nytt valgsystem som virkelig gir stoff til ettertanke. Det var takket være dette systemet at regjeringen på 2000-tallet fikk gjennomført en rekke hittil usette store reformer, som rent økonomisk og sosialt skapte forbedringer som man ikke tidligere har sett i landet.

Valgsystemet er bygget opp omkring to valgrunder. Ved første valgrunde har alle mulighet til å stille opp. Bare de to partiene som oppnår flest stemmer kommer videre til den avgjørende runden. Før den andre valgrunden har de to partiene mulighet til å danne allianser og/eller søke støtte fra de mange partiene som ikke kom videre fra første valgrunde. Etter en kort valgkamp gjennomføres andre valgrunde, og det vinnende parti sitter deretter med den politiske makten i fire år. Regjeringen kan hverken gjennomføre radikale endringer i landets forfatning eller bryte de omfattende internasjonale handelsavtalene de har, uten enten et bredt politisk flertall eller en folkeavstemning. Men regjeringen har frie hender til å få gjennomført alle de reformer, tiltak, lover og dekreter de har planlagt. De får, men andre ord, arbeidsro og muligheten til å vise om de duger til noe. Og prosjektene får den tid som er nødvendig for å se om de gir det ønskede resultatet. Fire år senere faller dommen – når det utskrives nyvalg. 

Det er ytterst sjelden vi retter blikket mot Sør-Amerika for å la oss belære. Men kanskje er det berettiget i nettopp dette tilfellet?

Alt må fornyes og holdes ved like – også demokratiet.