Her kommer gassmannen!

Hvis du synes at du har en tøff jobb, tenk igjen. En av de mest krevende jobbene her i Spania må være å levere gasstankene til landets hjem og bedrifter. Jeg tok en prat med vår lokale ‘gassmann’ og fant ut at han bærer opptil 10 000 kilo om dagen!

I nesten et hvert eneste spanske nabolag vet man når el Repartidor de Butano er på vei. Først høres tuting eller slag på metall når de annonserer sin ankomst og deretter skramlingen fra det åpne lasteplanet når el butanero eller el bombonero som de kalles på folkemunne, kjører rundt og leverer de lettgjenkjennelige oransje gasstankene og samtidig plukker opp tomme tanker som folk lar stå utenfor hjemmene sine.

Akkurat som man fikk levert kull og ved i gamledager, får fremdeles mesteparten av spanjolene levert gasstankene på døren – med mindre man bor i et mer moderne kompleks hvor gassen tilføres direkte inn i bygget via gasskabler. Det kan kanskje forundre oss skandinaver som forbinder gass med grilling, hytte og camping, at man fremdeles leverer gass for hånd i Spania. Tradisjonen startet under Franco, da et statseid gasselskap hadde monopol, og selv om de nå har sterk konkurranse fra andre energiformer, er los bomboneros fremdeles en viktig del av det spanske gatebildet.

45 % av den spanske befolkningen – eller drøye 8 millioner husholdninger – brukte fremdeles gass for oppvarming og matlagning i 2020. Hovedgrunnen er at gass er rimeligere enn strøm. Gassprisene fluktuerer blant annet med transportkostnader, oljepriser og verdenshendelser, og i det siste tiåret har prislappen for en bombona variert mellom €10 og €20. Til tross for at vi fra nord kanskje har reservasjoner mot å ha noe så eksplosivt inne i hjemmet vårt, er gass simpelthen hva folk her er vant til.

De drøye 65 millioner gasstankene som spanjolene bruker årlig er fylt med flytende petroleumsgass (LPG) eller naturgass av typene butan eller propan. Gassen kommer blant annet fra Repsol som er landets største gassleverandør. Det multinasjonale spanske selskapet har fler enn 2000 ansatte som leverer gasstankeri Spania – en lite misunnelsesverdig jobb som ikke mange kunne meste – rent fysisk.

Hvem er så disse tøffingene som plukker opp en gasstank som det skulle være en liter med melk?

Møt Rafa, el bombonero

Rafael Dominguéz Naranjo (48) er nesten som en institusjon i Ronda. Alle kjenner han og vet at lastebilen hans kommer innom hver bidige lille gatestubb i nabolaget tre ganger i uken. Jeg har alltid sett på ham med en blanding av ærbødighet og forbløffelse hver gang han plukker opp en gasstank fra lasteplanet og slenger den over skulderen – time etter time, dag etter dag, i stekende andalusisk sommersol og ulende vinterstormer. Ikke nok med det, men akkurat som vår skomaker, Jaime, så er Rafa alltid blid og vennlig og hjelper å bringe monsteret inni huset hvis man trenger det. Til tross for den krevende jobben, er lønningene deres bare litt over 10 euro i timen (juni 2023), så en generøs slant med drikkepenger er ikke bare god folkeskikk, men både velfortjent og nesten obligatorisk.

En dag spør jeg Rafa om jeg kan intervjue ham for vårt skandinaviske magasin.

–Hvorfor vil du snakke med meg, da, spør han overrasket, og basert på hans reaksjon kan jeg garantere at ikke en sjel har vist noe som helst interesse i jobben hans før. Jeg forklarer at for oss skandinaver er hans jobb ganske unik fordi i mange land (som i Norge) bruker man ikke gass i hjemmene.

Rafa startet som bombonero da han var 19 år gammel og bortsett fra et års tid i konstruksjon, har han levert gasstanker siden – i snart 30 år!

–På vinteren leverer jeg mellom 180 og 200 gasstanker per dag, men på sommeren selger vi litt mindre, så da leverer jeg bare 90-120.

-Bare, utbryter jeg, og han smiler skjevt og trekker på skuldrene.   

Tankene veier nesten 28 kg som inkluderer metallbeholderen pluss 12,5 kg gass. Jeg gjør en rask kalkulering og finner ut at han bærer mellom 2500 og 5000 kg hver eneste arbeidsdag. Men det er ikke alt, opplyser Rafa. Hver tank løftes fire ganger, først når han laster de fulle tankene på planet på morgenen, så når de leveres i hjemmene, deretter når de er tomme tankene blir plukket opp og til slutt når disse lastes av lasteplanet på slutten av dagen. Samtidig må man ikke glemme det nærmest Rubik-kube-lignende systemet og den evige runddansen med flytting av fulle tanker mot kanten av lasteplanet og de tomme tankene mot midten. Og på toppen av det hele kommer de store industrielle gassbeholderne.

–De store tankene som veier 62 kilo, selges til restauranter eller hoteller hvor de trenger mer press for at gassen skal kunne rekke opp flere etasjer. Jeg tar også disse tankene på skulderen, men kollegaene mine bærer dem sammen.

Bombonero-jobben består av å hente tankene på det lokale distribusjonssenteret og levere dem til kunder, om de er privatpersoner eller bedrifter. Rafa jobber nesten alltid alene. Sammen med to andre leverandører leverer de alle gasstankene for Repsol i byen vår pluss til en del smålandsbyer i nærheten. Når de leverer til høybygg, benytter de heisen så sant det er mulig. Hvis ikke må de ta trappene. Rafa tar gjerne én på skulderen og den andre i den ledige hånden, og hvis han skal levere flere tanker, har han en tralle til hjelp.

–Vår obligasjon er å bring gasstankene til kundens dør og ikke lenger, men jeg hjelper alltid eldre med å bringe dem dit de lagrer dem. Og jeg kobler dem til også, hvis de trenger det. Men ikke alle bomboneros gjør det.

Rafa innrømmer at det er uunnværlig å ikke føle det på ryggen etter så mange år i jobben. Når det gjelder tryggheten, manglet gassbeholderne sikkerhetsventil før, så da hendte det at de eksploderte, men det skjer ikke lenger, forsikrer han. Det var mye mer vanlig med gasstanker i hjemmene før i tiden, og for hvert år får andre energikilder større innpass. Jeg spør Rafa om han tror at yrket hans vil eksistere om ti års tid.

– Ja, tror det. Det blir stadig mindre å gjøre for oss, men i landsbyene hvor det er vanskeligere og dyrere å legge gasskabler, kommer de nok til å fortsette å behøve levering.
Det tøffeste ved jobben ifølge vår nesten utrettelige gassmann, er når han kommer til leilighetsblokker uten heis og når det er umulig å parkere i sentrum så han må gå flere kvartaler med tankene. Og det beste ved jobben er kontakten med kundene.

–Folk tar seg nesten alltid tid til en prat, og etter alle disse årene kjenner jeg jo nesten alle i byen. De fleste er hyggelige, men det finnes jo alle slags mennesker …

Like raskt som den startet, er samtalen vår over. Rafa dropper av en gassbeholder oppi gaten og kommer tilbake med en tom tank. Så haster han videre til 99 andre leveranser før arbeidsdagen hans er over. 

Los bomboneros en av de veldig dagligdagse tingene man ser her i Spania, men som man ofte ikke tenker over. Kanskje det er et døende yrke, siden samfunnet stadig blir mer digitalisert. Men i mellomtiden kan vi fremdeles høre tutingen og ringingen når de slår deres metallstenger på gasstankene for å annonsere at gassmannen er her!

(Kilder: CNMC, INE og Repsol)