GEORGIO

Da jeg for en tid siden besøkte den gamle historiske byen Carmona, fikk jeg en spesiell følelse av å være på romersk grunn, siden jeg kom 1. august, da innbyggerne feiret sin fiesta til minne om da de seiret over angriperne som ville innta byen for over 2000 år siden. På en gravstein så jeg navnet Georgio – og det inspirerte meg til å skrive denne historien …

Foto av Karethe Linaae

Georgio småhaltet nedover den steinlagte, smale gaten bak Nekropolis, eller gravlunden i Carmo. Han visste egentlig godt at bare romere eller familiemedlemmer av dem kunne gravlegges her, men siden faren hans hadde vært arkitekten bak arbeidene på den store, stolte festningen på nordøstsiden av byen, hvilte både moren og søstrene hans der likevel. Selv om de ble regnet for å være av fønikisk herkomst, hadde de vært en familie som betydde noe i den lille, romerske bosetningen.

Han ble usigelig trist bare av å tenke på det – den fryktelige koppeepidemien som hadde tatt livet av så mange altfor tidlig i livet. Bare han hadde blitt spart av familien. Faren hadde omkommet flere år før under byggingen av Diana-tempelet i sentrum av det blomstrende

handelssenteret, på en høyde midt mellom Cordoba og Sevilla.

Den skittenhvite, gamle tunikaen hans føltes altfor varm i den stekende junisolen, men han hadde jo ikke annet å ta på seg. Hans nakne føtter klasket mot brosteinene og etterlot små blodspor fra utallige småsår og rifter han hadde fått ved å jobbe med å bære stein til amfiteateret, som nå ble konstruert rett bak kirkegården. Hendene hans, såkalte ‘kalknever’, hvite og fulle av steinstøv og med arr på kyss og tvers, åpnet og knyttet seg for å lette på smertene han alltid kjente jage gjennom kroppen hver gang han brukte dem.

Ved månesteinen – en flat og rund marmorblokk som ble brukt til å beregne klokkeslettet når månen var oppe og kastet sitt skrå lys høyt der ovenfra – stoppet han opp litt og kikket sørgmodig på Nekropolis-muren. Rett bak den lå familien hans, alle sammen kremert og lagt i krukker i en av katakombene, flere meter under der han sto nå.

Svetten rant i strie strømmer nedover det magre, solbrente ansiktet under de mørke krøllene. Trekkene var nok fremdeles en gutts, men kroppen hadde utviklet seg etter slitet med å utføre en voksen manns tunge og ensformige grovarbeid.

Han rundet hjørnet i den smale Sevilla-gaten – og stoppet så brått at han måte ta seg for mot den krokete eiken i svingen for ikke å stupe framover! Sollyset på Diana-statuen ved foten av trappen til marmortempelet falt på en merkelig måte, slik at ansiktet

hennes så ut som det var forgylt. Bare øynene lå i skyggen, og han fikk det for seg at hun stirret direkte på ham med et mørkt, bydende blikk.

Som en slags allsidig gudinne, med makt over jakt, skjønnhet, kyskhet og ikke minst vandring, ble hun høyt aktet av romerne. Georgio hadde også alltid beundret henne og følt at denne gudinnen hadde betydd mye for den lysten han alltid hadde kjent, uten å få bruke – lysten til å se og oppleve fremmede steder! Nå skalv hele kroppen hans over en ny og litt skremmende tanke. Han måtte følge blikket hennes. Bare fortsette å gå, dra fra dette stedet hvor han ikke hadde noen framtid mer.

Godt husket han slektningen som hadde besøkt familien for mange år siden, som kom fra en romersk bosetning nede ved det store havet. Fortellingene om livet der nede hadde hørtes sååå forlokkende ut. Lett å få arbeid i garum-anlegget, hvor fiskesausen alle romerne

elsket ble produsert. Og også i pottemakeriet fantes det behov for flere hender. Han kom på at de hadde kalt stedet Suelitana, og at det lå i nærheten av den romerske borgen Suel. Dit skulle han, koste hva det koste ville!

Opprømt bestemte han seg for at nå, akkurat nå, måtte være like greit å begi seg i vei som ethvert annet tidspunkt. Han rett og slett bare fortsatte å gå. Nedover skråningen og bortover den lange sletten mot kysten han visste måtte være et sted langt der fremme …

Kjennskapsprøve:
Carmo heter i dag Carmona – men hva heter Suelitana?