Du store alpakka! - -en kjærlighetshistorie fra Málagas innland

Rigmor skrivegruppe fikk i oppdrag å skrive en historie etter et sorthvitt bilde av en kvinne som trår ut av en bil som har en alpakka som passasjer. Da vi sjelden har rosenrøde kjærlighetshistorier i magasinet, bestemte oss for å dele resultatet med våre lesere.

-Men du kan ikke dra! Det er latterlig! Hva i all verden skal du gjøre i Spania? Ingen kjenner deg der. Du vil være for anonym.

Min beste venninne Rita gikk i fistel da jeg fortalte henne at jeg hadde bestemt meg for å flytte til Spania. Jeg hadde fått nok av det norske regnet og høststormene og sommerbris som endte opp som frisk kuling. Jeg ønsket å leve i solen med ekte solnedganger. Rita kunne komme på besøk hvis hun ville. Jeg skulle i hvert fall dra.

-Men hvor skal du bo? På et hotell? Hva tenker du på?

 Hun stoppet ikke, og jeg bare ristet på hodet og fortsatte å pakke.

Og hva mente hun med at jeg kom til å bli anonym? Jeg ville aldri bli anonym. Jeg ville aldri bli ensom. Da jeg landet på Málaga flyplass en mørk oktobernatt, måtte jeg likevel innrømme at jeg følte meg litt fortapt. Helt alene, bortsett fra sjåføren fra hotellet. Men utenfor føltes luften som fløyel, og jeg pustet inn de søte aromaene. For en lykke! For en luksus!

Først da jeg sjekket inn på hotellet i Marbella, gikk det opp for meg. Eventyret mitt hadde startet. Jeg hadde solgt leiligheten og bilen min og satt tingene mine på lager inntil videre. Jeg planla å dra gjennom hele regionen og kanskje tilbringe uker på veien. Jeg hadde lært litt spansk og håpet det ville være nok i første omgang. For jeg var sikker på at dette måtte være Paradiset på jord. Jeg elsket hvert sekund av den første uken, mens jeg vandret gjennom de smale gatene i gamlebyen, jogget på Paseo Marítimo, drakk sangria i havnen og hadde boquerones fritos til lunsj.

Jeg har alltid trodd at jeg må være nær sjøen. Jeg vokste opp ved Nordsjøen med dens heftige bølger og lærte å svømme i det iskalde vannet der. Jeg fisket makrell og fanget så mange krabber at moren min nektet å koke dem. Men dette var Middelhavet, ingen krabber å fange, og ingen makrell heller. Jeg har alltid foretrukket fisk fremfor kjøtt, og selv for en bortskjemt norsk kvinne som meg var lubina og dorada uimotståelige. Men etter å ha undersøkt kysten fra Nerja til Gibraltar, fant jeg likevel ut at jeg ønsket å dra innover i landet til det mer autentiske Spania. Jeg ønsket å smake på den spanske kulturen og være en del av den. Jeg startet med Coín og Alhaurín el Grande og besøkte Casares og Gaucín, men det var Ronda som grep meg rett i hjerteroten.

Det var blitt november. Jeg tenkte på vennene mine og familien i Norge som nå frøs nesene av seg. Jeg humret litt for meg selv og følte meg som en riktig eventyrer, spent og utålmodig på neste skritt.

Jeg hentet tingene mine på hotellet og flyttet til Ronda – en helt ny verden som jeg lengtet etter å bli kjent med. Jeg hadde allerede funnet en liten leilighet. Den lå i utkanten av byen hvor jeg kunne se ut over de andalusiske høyslettene som minnet meg om gamle cowboyfilmer.

Den første natten trodde jeg at himmelens sluser hadde åpnet seg. Heldigvis var taket tett, men jeg ble litt redd da lynet og tordenen startet. Jeg måtte holde hendene for ørene, og da lynene kom som en lyslenke, måtte jeg også holde for øynene. Da det endelig var over, pustet jeg ut og sovnet. Jeg hadde blitt minnet på at Andalucía ikke bare handlet om sol. Det var den første regnet på måneder, og neste morgen føltes luften ren, frisk, vidunderlig da jeg tok på meg treningsklærne og løp ut for å utforske de nye omgivelsene mine.

Folk så på meg, nysgjerrige på denne nykomlingen. Jeg satte meg ned på en bar for å spise frokost, våt og svett etter løpeturen. Jamón, knuste tomater, olivenolje på en fersk mollete vekket smaksløkene mine, og jeg lukket øynene og kløp meg i armen. Dette var faktisk virkelig.

-Er du ny her? Det ser ut som om du liker maten.

Det var kvinnen ved nabobordet. Hun var på min egen alder, tjue-noe, gjettet jeg. Heldigvis kunne hun litt engelsk, og snart pratet vi i vei. Jeg fant ut at hun jobbet i en bank, og jeg fortalte henne litt om meg selv og at jeg ville se etter deltidsjobb etter hvert.

-Liker du dyr? spurte hun, og jeg merket hvordan smilet mitt bredte seg over ansiktet mitt.

-Jeg elsker dyr. Vel, ikke rotter og slanger, men katter og hunder, hester og esler.

-Jeg er Anabel, sa hun, og i stedet for å gi meg hånden, reiste hun seg og ga meg et kyss på hvert kinn. Da følte jeg meg veldig spansk.

-Du burde få deg en hund. Hunder binder folk sammen. Og hvis du vil, har jeg jobb til deg allerede, sa hun. La oss møtes senere for en drink, så skal jeg forklare. Må løpe nå. Hasta luego.

Vi møttes i samme bar senere den kvelden. Mange mennesker hadde samlet seg. De snakket, lo og jublet. Musikk spilte i bakgrunnen, og snart sang noen også. Det var uvant for meg som fortsatt var usikker på om jeg likte den spanske flamencomusikken. Rommet luktet av øl og sprit, men også noe søtt som sherry. Anabel kjente alle, virket det som, og hun introduserte meg rundt i rommet.

Ser du? Bare vær åpen og la ting skje. Her var jeg i et fremmed land, og allerede på min første dag på det nye stedet hadde jeg noen som føltes som en venn.

-Kom hit, Maya, sa hun og tok meg i hånden. Her er noen du må møte.

Jeg visste at spanjolene hadde vakre øyne, men Carlos hadde noen brune som trengte inn i mine. Jeg ble paralysert i et sekund som føltes som en evighet.

Neste dag dro jeg over til hans finca hvor han også tok inn forlatte dyr. De hadde mest katter og hunder, noen esler og en alpakka så veldig ensom ut. Jeg gikk bort til den. Jeg var sikker på at det var en hun, for hun virket litt redd, men vakker med sine store øyne og fyldige lepper.

-Jeg trenger frivillige, sa Carlos, så hvis du er fri, og hvis du kan tenke deg å jobbe her, kan du begynne når som helst.

Seriøst? Ikke bare var han den kjekkeste mannen jeg hadde møtt, men også den snilleste.

-Har du ikke en kone til å hjelpe deg? Barn?

Hvordan kunne dette mirakelet av en mann fortsatt være singel?

-Nei, jeg har alltid ventet på den rette, sa han med et skjevt smil.

 _ _ _

Carlos leter fremdeles etter den ’rette’, (Nevnte jeg at han bor sammen med moren sin …) og jeg har blitt bestyrer på fincaen. Når jeg kjører til byen, følger Elena meg som en hund. Folk stirrer, og noen tar bilder. Hun, den ensomme alpakkaen, liker det og er nesten uimotståelig når hun lager trutmunn, eller når hun viser tennene i et stort smil. Neste uke kommer lokal-TV og lager et program om oss.

Anonym? Jeg? Aldri!