Drømmenes teater - Kap. 1: Rafael

Den engang så ravnsvarte, fyldige hårmanken hadde blitt til noen små, enslige, grå tjafser som omkranset den ellers blanke issen- og den lille, men veltrente kroppen hadde gitt opp og latt kiloene sige nedover og lagt seg der de så absolutt syntes mest.

Men Rafael Munoz Balleares brydde seg fint lite om det, der han vred seg uvørent rundt på den ikke så altfor behagelige, slitte barkrakken og betraktet de få menneskene som hadde funnet veien til den lille, lokale baren bare et steinkast ovenfor den travle Avenida de los Boliches.

Blant det skravlende, til tider høyrøstede klientellet, fantes det bare en som ikke tilhørte lokalbefolkningen i de lave, hvitkalkete husene i nærheten- en høy, fåmælt, eldre nordmann som klart skilte seg ut fra de ivrig pratende og gestikulerende spanjolene. Helt tydelig følte han seg utenfor, og etter litt nøling bestemte trillrunde, lett overvektige Rafael seg for å forsøke å trekke ham inn i miljøet av venner og familie som hadde baren som stamsted om kveldene.

Samtalen foregikk på en blanding av engelsk og spansk, selvsagt litt knotete og ufullstendig, men etter hvert som de ble mer fortrolige med hverandre- fløt også dialogen bedre. Rafael presenterte seg og fikk nordmannens navn, og snart åpnet de seg opp som fremmede ofte kan gjøre på en bar sent om kvelden når øl og vin har smurt strupene og talegavene.

Spanjolen fortalte at han hadde bodd i det samme huset rett bak baren i hele sitt 70-årige liv, hatt opp – og nedturer, vært etter måten velstående og opplevd ulykker som hadde svidd skikkelig. Hver gang han hadde følt seg sikker på at lykken smilte , hadde skjebnen reist seg på bakbeina og glefset til ham. Han hadde tatt mange store, tørste slurker av livet- for så å ha måttet bokstavelig talt svelge ned og finne en ny vei framover.

Nordmannen viste seg å være en god lytter, og etter hvert som kvelden dro seg av gårde som et anker langs en mudrete havbunn- virket det som han nøt Rafaels livshistorie langt mer enn han tålte barens vino local. Bilringene rundt midjen hadde for lengst blitt langt tykkere enn lommeboken, og mer enn villig lot han Rafael betale for de opp til randen fylte glassene med vin.

En noe velfødd kvinne i femtiårene med en lett sommerkjole så dypt utringet at attributtene hennes kunne beskues av alle som ville- og med det sorte , fargete håret så fullt av spray at selv et knallhardt fotballskudd ikke hadde nådd hodebunnen- smilte innbydende til de to samtalepartnerne. Rafael nikket tilbake og forklarte at det var hans tredje kone, Esperanza. De hadde skilt seg for mange år siden, men var fremdeles venner- med benefits, la han til og flirte lett.

Nå begynte også Rafael å bli litt rørete og gikk over til å fortelle om den tiden han hadde eid en velbesøkt grønnsaksforretning og vært et aktet medlem av byens rotaryklubb. Tydelig stolt over å ha til og med vært president en periode, beskrev han i detalj stedet som den gangen fungerte som en prominent klubb for byens ledende forretningsfolk.

«Jeg hadde aldri vært der før», betrodde han sitt nye bekjentskap,» men jeg visste jo akkurat hvordan det kom til å se ut: Rom panelt med mørk mahogni, høyt under de lett støvete takhvelvingene kantet med snirklete, utskårne lister- tunge stoler trukket med dypbrunt skinn man nesten kunne drukne i. Ytterst komfortable,   selvsagt, og også det man kan kalle lett dekadent slitte. Orientalske, litt falmete tepper over at edeltregolv enda mørkere enn veggpanelene- alt laget for å ligne mest mulig på en engelsk herreklubb.»

Han snublet i ordene litt nå, men ikke verre enn at nordmannen, riktignok med visse vanskeligheter, fremdeles kunne klare å følge med. «Atmosfæren reflekterte klientellet- stive eldre menn med konservative, fastlåste meninger. Kvinner hadde bare adgang- etter avtale- en eneste dag i uken- mellom 14 og 15,30.!»

Nordmannen måtte holde seg fast i barkrakken nå- både han og Rafael hadde en følelse av at golvet i baren ikke fortonte seg helt vannrett lenger, og verten bak disken antydet forsiktig at de sannsynligvis burde drikke noe alkoholfritt om samtalen og bakendenes posisjon skulle kunne fortsette uten uhell.

Men Rafael hadde nå kommet slik på gli at han plutselig bøyde seg fram mot den allerede vaklevorne tilhøreren og la hånden på skulderen hans. Det ble for mye for balansen hos begge to, og med høye vræl havnet de på gulvet i en haug av armer, bein, knuste glass og et sammensurium av andre rester av mer eller mindre unevnelige ting som allerede befant seg der. Gjestene i baren kom styrtende til og hjalp de fortumlete, men heldigvis uskadde gamle karene opp på krakkene igjen.

«Infierno! Mierda!» Edene dundret ut fra Rafael- men han hadde et smil om munnen og et lett fåret blikk der han kikket rundt seg, før han klappet nordmannen ytterst forsiktig på skulderen igjen. »Lo siento! Jeg lover å være mer forsiktig, men jeg var så innstilt på å fortelle deg om brannen!»

Mannen fra de mange fjorders land smilte litt nervøst mens han forsiktig børstet bort det meste av skitt og lort fra klærne. Så kvakk han til. «Brannen? Hvilken brann?»

Men før han fikk svar, grep barmannen resolutt inn i den rørete samtalen. « Dere to har fått mer enn nok, det er på høy tid å sette den ene foten foran den andre i retning hjemover!»

Begge to viste seg å være såpass oppegående at de skjønte fornuften i dette, og med armene godt rundt hverandre, vaklet de ustøtt ut i den lune Andalucianatten- til forveksling lik to «Helan og Halvan»-skikkelser.

Calle Santisinea Trinidad, en av de eldste gatestubbene i Los Boliches,   med små, lave hus som så ut til å få trøst ved å lene seg til hverandre, lå mørk og folketom mens de to nye vennene snublet sjanglende mot en av de alltids nærværende smijernsbenkene og satte seg tungt ned. Månen kastet forsiktig sitt gule, forsonende lys over den bittelille plazaen der benken stod, og stjernene funklet overbærende der de høyt oppe bidro til at natten langt ifra ble dyster og mørk. 

Rafael strakte de korte beina godt ut foran seg- fremdeles verket det litt i ryggen etter fallet i baren, selv om de runde formene hans polstret ham godt og hadde tatt av for det verste. Nordmannen kjente seg også støl og stiv, men glemte ubehaget i iveren etter å få vite mer om brannen.

«Av og til fortoner livet seg som et fullstendig kaos der du blir dradd etter nakkehårene til et sted du absolutt ikke ville til!» begynte Rafael. «Men det som skjedde der og da, hadde bygget seg opp lenge, og selv om det ikke endte som planlagt, kunne man si at det både var det beste og det verste som hadde hendt meg!»

Han vred seg litt, hevet hodet og kikket nordmannen rett inn i øynene. En villfaren sky hadde listet seg foran månen, og det plutselige mørket understreket alvoret i stemmen hans. «Nå skal du høre…»