50 kilometer fra Cádiz ligger fiskerbyen Barbate. Sammen med tre andre byer ved Gibraltarstredet bruer fiskerne her en 3.000 år gammel teknikk for å fange den kjempestore blåfinnete tunfisken.
Naturen rundt byen Barbate er overveldende. Mørke fjell med lysegrå klippeframspring rammer inn de saftige og grønne åkrene og bakkene der det brune kveget gresser. Overalt strekker vindmøllene sine hvite vinger mot himmelen. De har vært en god investering, for det blåser mye ved denne kysten som ligger ut mot Gibraltarstredet. Vindforholdene tiltrekker mange surfere og spanske turister sommeren rundt, men i motsetning til mange andre andalusiske kystbyer, er det ikke bare turismen som strømmer til i løpet av de varme månedene.
Rundt april og mai begynner blåfinnet tunfisk, «atún rojo» på spansk, på inntil flere hundre kilogram sin reise mot ynglestedene i Middelhavet og senere tilbake mot Atlanterhavet. Tunfisken holder seg tett ved kysten fordi de foretrekker varmere vann, og da fønikerne bebodde disse områdene på 1000-tallet f. Kr., utnyttet de dette til sin fordel. I dag, 3.000 år etter, bruker fiskerne i Barbate og de omkringliggende byene fortsatt metoden som kalles «almadraba», oppkalt etter fiskenettene. Ved å plassere fiskenett fra land og ut i havet, tvinges fiskene til å svømme mot kaldere vann. Når de oppdager det, vender de om, men før de igjen når kysten, fanges de i en labyrint av nett som til sist fører dem rett inn i det midterste nettet, det rektangulære «cuadro». Den delen av nettet kan heises opp, og slik kommer tunfiskene opp til overflaten og blir lempet over i fiskerbåtene.
Viktige arbeidsplasser
En undersjøisk verden åpner seg når vi trer inn i Museo del Atún. Vi er på havbunnen, omgitt av museets stjerner, tunfiskene, og over og omkring oss skimtes fiskenettet som brukes ved «almadraba»-metoden.
«Tanken var at vi ville skape dette rommet sett fra tunfiskenes synspunkt,» forklarer Antonio Gómez.
Han er mannen bak ‘Museo del Atún’ og en av eierne av fabrikken La Chanca i Barbate. Her blir tunfiskene bearbeidet til produkter som røkt tunfisk, tunfiskrogn og «mojama» – saltet og tørket tunfisk. Produktene fra La Chanca og de andre fabrikantene i Barbate er dyre, og ideen med museet er å gi kundene en fornemmelse av hvorfor produktene koster det de gjør. Antonio Gómez forklarer:
«I forhold til de større firmaene produserer vi med våre 30 medarbeidere svært lite, og det påvirker også prisen.»
Det er viktig for byene Barbate, Conil, Tarifa og Zahara de los Atúnes at det fortsatt fiskes tunfisk på den tradisjonelle måten. Området er preget av høy arbeidsløshet som også henger sammen med at antallet tunfiskbåter har falt fra 600 til ca. 20 i løpet av de siste fem årene. Derfor samarbeider byene om å skape mer turisme, blant annet ved å lage gastronomiske arrangementer.
«Flere turister søker etter noe spesielt, og vi prøver å imøtese det behovet, for vi trenger ny industri her for å holde fart på økonomien,» sier Antonio Gómez.
Japansk etterspørsel gir mindre tunfisk
Arbeidet med den blåfinnete tunfisken er preget av mange og gamle metoder. i tillegg til selve måten å fange fiskene på, ble «mojama»-produktet også oppfunnet av fønikerne. Ved å bruke det havsaltet som ble igjen etter at solskinnet hadde tørket ut høyereliggende saltsjøer, til å konservere tunfisken og etterpå lufttørke kjøttet, kunne det nå transporteres via de handelsrutene som fønikerne skapte i hele Middelhavet. Til «mojama» brukes den innerste delen av tunfisken – «lomo’en» – som har det laveste fettinnholdet. Den blir skåret fri fra fisken ved «ronqueo», det er betegnelsen for denne spesielle måten å partere fisken på. Når Museo del Atún holder åpent om sommeren, er en demonstrasjon av «ronqueo» en del av rundturen. Da Det Norske Magasinet besøkte museet utenfor åpningstiden, ble denne parteringen ikke vist, men på fabrikken Herpac som vi også besøkte, fik vi oppleve metoden. På knapt fem minutter hadde «ronqueador’en» skåret opp en tunfisk på 150 kg og skåret ut de brukbare stykkene, blant annet «lomo», «ventresca» og rognen.
Tunfiskfisket ved Gibraltarstredet har likevel begynt å dale litt de siste årene. Den fettfattige «lomo’en» er svært ettertraktet i Japan fordi det er den som brukes rå til sushi og sashimi. Rundt 80 prosent av tunfisken som fanges i Atlanterhavet, blir frosset og fraktet til Japan der en tunfisk på over 200 kg ble solgt for 10,3 millioner kroner i 2012. Den store inntjeningen på blåfinnet tunfisk har resultert i massiv overfisking i Atlanterhavet og et økende antall oppdrettsanlegg. Her fanges yngre tunfisk for å få dem til å gyte, og det betyr at færre tunfisk kommer fram til sine naturlige gytesteder. De siste 40 årene har antallet tunfisk i det østlige Atlanterhavet falt med 72 prosent. Fønikerne hadde tenkt over problemet med en lavere fiskebestand, og knyttet sine fiskenett med så store hull at de minste fiskene kunne slippe igjennom. Skulle en ung tunfisk ha forvillet seg inn i midten av nettet, kastet fiskerne den ut på havet igjen.
