Paradorer, paradorer, paradorer...

 

Spanias første parador åpnet i 1928 i Gredos, og den ble innviet av Kong Alfonso XIII. Ideen var å fremme landets turisme i de mindre besøkte, ikke- kystnære områdene og samtidig få gjort noe med det voksende problemet med historiske bygninger som holdt på å gå i frø. De private eierne av gamle palasser, borger, klostre, slott og palasser hadde ikke råd til å betale for vedlikeholdet, og hvis de skulle bevares for ettertiden, måtte staten trå til. Man kunne slå to fluer i et smekk ved å bygge om de gamle bygningene til luksushotell og på samme tid få fremmet turismen i innlandet – vekk fra kysten. Og dette konsept har vist seg å være en svært god idé – faktisk er parador-kjeden helt unik, for det er ikke andre land som kan tilby sine besøkende lignende opphold i en hel rekke historiske bygninger. Og det er jo noe over det med å bo i en borg og spise middag i en riddersal. Eller på et kloster og spise middag i nonnenes tidligere refektorium. Man føler seg simpelt hen hensatt til fordums tider, og det er et privilegium å gå rundt i de gamle salene, korridorene, patioene og klosterhagene. Men det er likevel ikke alle paradorer som ligger i historiske bygninger, fordi man også kan finne nybygde paradorer som ligger i særlig naturskjønne omgivelser.

 

Parador-kjeden har en svært fin webside: www.paradores.es der man kan lese om hver enkelt parador på 5 språk og se en kort video fra hver av dem, samt fotos ute og inne. Man kan også reservere online og se de mange tilbudene som hele tiden lanseres. Man må ikke glemme at hvis man er over 55, kan man nyte godt av «dias doradas» (gylne dage) -programmet som tilbyr overnatting til «de grå panterne» til reduserte priser.
Som ledd i nytenkningen har man funnet på noen betegnelser som beskriver de forskjellige paradorene: Naturia (de som ligger ute i naturen, som f.eks. Cazorla, La Gomera, Fuente Dé, Artíes, Ribadeo og 23 andre), Esentia (de som ligger i historiske bygninger med stor kulturell betydning, som f.eks. Ávila, Leon, Toledo, Almagro, Alarcón og 36 andre) og Civia (de der ligger i bysentrum, som Málaga, Cádiz, Gijon, Salamanca, Teruel, Tui og 18 andre). Med denne kategoriseringen kan det kanskje bli litt lettere å velge parador.

Med til det opprinnelige parador-konsept er at man vil fremme kjennskapet til det regionale kjøkken med retter og råvarer som er typiske for. Dette er stadig kjernen i paradorenes gastronomi, men nå har man delt opp restaurantene i tre hovedkategorier: Tamizia, som antyder at her har man laget den før så fornemme restauranten om til et helt uformelt sted der man både kan spise en hel meny eller bare en sandwich. Her er det ingen fine fornemmelser, og alle er velkommen. Prisene er moderate, og det er en god og avslappet stemning. Marmitia er restauranter som tilbyr et rustikt og lokalt kjøkken med sammenkokte retter og landlige tendenser. Especia er for den kresne gjest som vil nyte et høyt kulinariske nivå. Her er nemlig kjøkkensjefene under stadig utdanning for å kunne mestre de nyeste trender og smakssammensetninger. Det virker som en svært god ide å gjøre noe for å piffe opp maten på paradorene, for vi har utallige ganger gått skuffet fra et parador-spisebord. En ny kvinnelig ansvarlig, Isabel Felipe, har påtatt seg renoveringsoppgaven, og vi kan bare håpe at hun lykkes.

 

Vi starter vår parador-hopping i landets eldste: Parador de Gredos fra 1928. Her er det faktisk ikke snakk om noen historisk bygning, men om en bygning som ligger i et svært vakkert naturområde: La Sierra de Gredos. Paradoren er bygget i en stil som nok skal minne om et jaktslott, og det er både bombastisk og nydelig på samme tid. På en klar dag kan man fra terrassen se den høyeste toppen av Gredos fjellkjede: El Almanzór som rager 2.592 m. opp i himmelen. Paradoren selv ligger på 1.650 m. og det må sies å være høyt – så høyt at hele området rundt hotellet ofte er innhyllet i skyer. Da vi besøkte paradoren i mars, var det bikkjekaldt utenfor, og skyene kom og gikk. Nok ikke det mest velvalgte tidspunktet, og hotellet virket også litt halvtomt. Kulden forhindret oss likevel ikke i å dra på en liten vandretur (man er jo viking) som starter rett ved paradoren og går ned forbi to kilder og gjennom en deilig furuskog. Turen er på knappe tre kilometer og heter «Senda del Pinar de Navarredonda». Deilig tur som kan anbefales. Det kan nok også anbefales å besøke Gredos en sommerdag, for da kan man utvilsom få mer ut av det vakre fjellandskapet som byr på atskillige vandreturer.

Vår neste stopp er El Parador de Jarandilla de la Vera (beliggende på den sørvestlige skråningen av Gredos), også kalt Parador Carlos V fordi Carlos V (1500 – 1558) tilbragte lange perioder i dette palasset/slottet som paradoren ligger i. La Vera er betegnelsen på det området som ligger i de sørvestlige områdene av fjellkjeden Gredos. Området vaskes av elven Tiétar (som senere løper ut i Tajo), og det er et frodig og fint lavland. Parador-bygningen er imponerende, og her er det virkelig snakk om en historisk bygning som er blitt vakkert restaurert med stor nennsomhet. Her føler man seg privilegert ved å kunne tre inn av den gamle høye porten og gå inn i den vakre gården med vannbasseng og palmer. Vi spiste frokost på paradoren og ble vennlig og korrekt mottatt på tross av at vi ankom i vandrestøvler og fleece-gensere. De dager er forbi da personalet rynket på nesen over påkledning og framtoning. Det hører nok med til de moderne tidene og den nye parador-definisjonen at man aksepterer at man ikke behøver å vise sin økonomiske situasjonen i form av tøy og påkledning. Snobberi og høy sigarføring synes nå å være historie. Vi fikk en ok frokost i paradorens skjønne spisesal der det var høyt under taket. Der er jeg sikker på at også Carlos V nøt mangt et måltid. Maten smakte ikke mye, men vi var sultne, så ned gled den.

 

Den første historiske bygningen som ble lagt til parador-kjeden, var El Parador de Oropesa som ble åpnet i 1930 som landets 3. parador. Oropesa ligger 160 kilometer vestsørvest for Madrid og ca., 40 km. sør for Gredos-fjellkjeden. Det er snakk om en bygning fra 1402, og den ligger i forbindelse med Oropesa-borgen. Bygningen var et palass som tilhørte Los Condes de Toledo. En av eierne var Francisco de Toledo som senere ble utnevnt til visekonge av Peru. Hvis man kikker mot nord fra paradoren ser man Gredos-fjellkjeden ligge der i all sitt velde. Vi overnattet ikke her, men fikk av en vennlig resepsjonist lov til å gå inn og ta bilder. Alle 48 rom var besatt, og fordi Oropesa ligger rett ved Madrid, er denne paradoren et yndet utfluktsmål for madrileños som vil litt vekk fra storbyen. Paradoren er da også en ren fryd for sansene med svært vakre salonger, bar og restaurant.
Og nå skal vi besøke byen Guadalupe der klosteret Real Monasterio de Guadalupe er på Unescos verdensarvliste. Via smale veier over vakre fjellkjeder med nyanlagte vandrestier kjørte vi de ca. 100 kilometerne fra Oropesa til Guadalupe. Byen er ganske liten med bare ca. 2000 innbyggere, men det er en fin gammel by med smale gater og mye sjarme. Byen oppstod da en bonde på slutten av 1300-tallet fant en liten tre-statue av Jomfru Maria i en hule ved elven Guadalupe. Man antar at statuen ble skjult i hulen i begynnelsen av 700-tallet da den mauriske erobringen av den iberiske halvøya begynte. For at statuen ikke skulle falle i maurernes ukristelige hender, gjemte man den sammen med andre relikvier. Der lå «skatten» så i knapt 700 år, inntil den en dag ble funnet. Funnet ble oppfattet som et mirakel og gav anledning til at først den lille ermita´en ved funnstedet og senere det flotte klosteret ble bygget og senere ble gjenstand for pilegrimsferder. Folk flokket seg mot byen for å tilbe og beundre Maria-statuen som forøvrig er laget av ceder-tre og derfor er helt mørk – morena. Det er altså en mørk Jomfru Maria som man nå kan se inne på alteret i klosterkirken. Liten og unnselig ser hun ut, men hun er kledd i gull og har kongekrone på – det er sikkert og visst.

Rett overfor klosteret ligger paradoren i en gammel latinskole/sykehus. I år kan paradoren feire 50 års jubileum, så den ble altså åpnet i 1965, og jeg tror ikke at det har funnet sted noen fornyelser siden den gang. Møblementet på værelsene var temmelig nedslitt, og rommet var svært høyt under taket med svært små vinduer. Et litt besynderlig sted var det, og det på tross av at vi var blitt oppgradert slik at vi hadde både balkong og utsikt. Det var som om de moderne tider ikke hadde kommet helt til Guadalupe, men betjeningen var vennlig og korrekt. Da matmenyen ikke viste så mye som en eneste vegetarrett, bega vi oss ut i byen for å spise, uten at det likevel ble noe bedre av det. I det sentrale Spania har man en svært liten forståelse for at det er noen som ikke spiser dyr.

 

Til Guadalupes fortreffeligheter må det, utover klosteret naturligvis, kort nevnes to: en 58 meter høy, imponerende jernbanebro over elven. Broen ble bygget i 1959 som ledd i byggingen av en ny jernbane som likevel aldri kom i bruk. Derfor brukes jernbanebroen i dag bare til gående. Guadalupes andre og fine attraksjon er en ca. 10 kilometer lang vandretur rundt byen, som nettopp går over denne broen. Ruten er godt merket med gul-hvite striper, og den starter på byens sentrale plass rett foran katedralen. Se ruten på: www.elsebyskov.com under hikes.

Vårt siste parador-besøk i denne omgang er i Trujillo, kun 78 kilometer fra Guadalupe. Trujillo er en by der de historiske monumentene står i kø. Det var fra denne byen at Inka-rikets erobrer Francisco Pizarro, stammet, og mye av den rikdommen som spanjolene tok fra inkaene, har bidratt til at det ene palasset etter det andre ble bygget i Trujillo. Det er i sannhet en imponerende by å gå rundt i. Særlig vil jeg framheve Casa/Museo de Pizarro som er et fint hus som Pizarro-familien bodde i før berømmelsen. I andre etasje er det et lite museum som forteller om erobringen av Inka-riket. Trujillos borg er imponerende, og det gjelder også den noen steder velbevarte bymur også. Særlig bør en av byportene – «El arco de triumfo» – framheves, for på dette stedet viste Jomfru Maria seg for de kristne troppene da de holdt på å gi opp kampen om byen. Men jomfruens tilsynekomst over byporten ga dem fornyet energi og mot og dermed trengte de inn i byen og jagde bort maurerne. På turistkontoret på Plaza Mayor kan man få et bykart med alle de forskjellige severdighetene plottet inn. Det er fine beskrivelser på spansk og engelsk foran hver severdighet, så det er bare å ta på skoene og ta en spennende byvandring.

 

Paradoren i Trujillo ligger i et tidligere kloster, og det er en svært flott parador med en vakker patio og fine store, moderne værelser. Og her har de nye tidene innfunnet seg. Restauranten tilhører Tamazia-konseptet, og det betød at alt var avslappet og uformelt. Her var ingen fisefinhet og en munter stemning rådde. Det var godt, for vi kunne bare spise en sandwich til kveldsmat, fordi vi hadde brukt opp dagens rasjon av appetitt på restauranten «Mirador de las Monjas» der vi hadde fått en herlig tre-retters meny til 16 €. Et sted som bestemt kan anbefales og fra hvis terrasse man på en varm sommerdag kan nyte en herlig utsikt over sletten.

Så ja, forandringens vinder blåser over paradorene og lar oss håpe at den får lov til å blåse bort edderkoppspinnene her og der, slik at vi også i framtiden har lyst til å komme oss ut og bo i disse praktfulle, historiske bygningene. Det skal til slitt sies at prisene for overnatting også er blitt revidert slik at man nå betaler ca. 85 € for et dobbeltværelse – uten frokost. Og his man er «amigo» – Parador-venn (man får et kort tilsendt ved påmeldingen som er gratis), får man garasjeplass til nedsatt pris og en gratis drink i baren.