CAMINO FRANCÉS - En drøm som gikk i oppfyllelse

Fra Saint-Jean-Pied-de-Port til Santiago de Compostela.

I mange år har vi drømt om å gå Camino Francés – den legendariske pilegrimsruten som snor seg over Pyreneene og krysser Nord-Spania før den ender ved katedralen i Santiago de Compostela. Drømmen fikk en ny, dypere betydning da jeg i 2018 fikk påvist en blodpropp i hjertet. Plutselig sto det klart hvor skjørt livet er – og hvor viktig det er å følge drømmene som virkelig betyr noe.

Våren 2025 ble drømmen endelig virkelighet. Jeg er 66 år og Bent 64, og selv om vi med fordel kunne ha mistet noen kilo, følte vi oss likevel sterke, i god form – og fulle av motivasjon til å kaste oss ut i denne store utfordringen.

Vi hadde trent i et halvt år, gått lange turer både i Danmark og Spania, men likevel gnagde ett spørsmål i bakhodet: Når er man egentlig klar til å legge ut på en nesten 800-kilometer gåtur?

Tradisjonelt eller komfortabelt?

For å gjøre vår Camino mer oversiktlig og tilpasset våre behov, valgte vi å bestille en individuelt tilpasset reise. Reisebyrået satte sammen en rute som fulgte den klassiske Camino Francés, men med utgangspunkt i våre ønsker og begrensninger. Målet vårt var å gå mellom 20 og 30 kilometer om dagen – et ambisiøst mål, men vi tenkte at vi tross alt ikke hadde noe annet på programmet de 32 dagene turen var planlagt. Vi skulle gå i vårt eget tempo, nyte utsikten, hverandre og livet – og dele opplevelsen med alle som hadde samme lidenskap for pilegrimsvandring.

I stedet for å sove på de kjente herbergene og bære all bagasjen selv, valgte vi små, hyggelige hoteller og pensjonater, og lot hovedbagasjen bli transportert fra sted til sted. Det betydde at vi kun hadde en lett dagtursekk å bære, noe som gjorde en stor forskjell både for kroppen og for opplevelsen. Den tryggheten og komforten det ga, var spesielt viktig for oss – særlig med hjertet mitt i bakhodet. Alt føltes mer fredelig og nytelsesrikt, og vi fikk virkelig muligheten til å være til stede – i landskapet, i møtene med andre, og i samværet med hverandre. Det å kunne vite dagens rute på forhånd, både lengde og høydeforskjeller, ga oss også ekstra trygghet.

Start i Saint-Jean-Pied-de-Port

Vi sto spente og litt nervøse ved byporten i Saint-Jean-Pied-de-Port en tidlig morgen. Den første etappen over Pyreneene er berømt – og beryktet – for sin tøffhet: 26 kilometer med 1200 høydemeter. Men også for sin skjønnhet: utsikten, lyset og stillheten. Allerede her merket vi at dette ikke bare var en fottur – det var en reise inn i oss selv og inn i vårt felles liv.

Skjønnhet og utsikt ble snart forvandlet til kulde, regn og tåke – og vi fikk ikke oppleve det vi hadde gledet oss til: Pyreneene med sine høye tinder mot den blå himmelen. Likevel veide gleden over å starte på Caminoen og møtet med de andre pilegrimene opp for uværet.

Dag 6 – Estella til Los Arcos, 22 km

Vi startet tidlig fra Estella og satte kursen mot Los Arcos. Været var fint, og det ble landskapets dag. Men ved en feil valgte vi fjellruten og ikke dalruten, så det gikk både opp og ned, og vi møtte faktisk ikke så mange andre pilegrimer.

Men så kom vi forbi Bodega Irache, som hadde vært så forutseende å sette opp en ‘vannpost’ for tørste pilegrimer med to kraner: én med friskt, kaldt kildevann og én (fuente del vino) med lokal rødvin. Helt sant! Til stor begeistring drakk vi rødvin en tidlig formiddag, helt gratis og så mye vi ville. Flere vurderte til og med å fylle vannflaskene sine med vin, men da vi oppdaget bodegaens videoovervåkning, innså vi at det kanskje ville skade vårt ‘image’ som vandrende, sunne sjeler.

Vi ankom Los Arcos og sjekket inn i en fin leilighet. Dessverre var store deler av Spania og Portugal rammet av strømbrudd – kanskje noen lekte med Europas cybersikkerhet? Men vi var jo bare pilegrimer, og nå hadde vi passert de første 140 kilometerne på Caminoen.

Ett skritt av gangen

Caminoen har sin egen rytme. Man våkner tidlig, pakker sine få eiendeler og begynner dagens vandring. Man kjenner kroppen, solen, vinden og trettheten fra dagen før – men også styrken og en balanse mellom smerte og glede, slit og skjønnhet.

Underveis møtte vi pilegrimer fra 28 forskjellige steder i verden. Noen var unge og raske, andre eldre og standhaftige, men alle med sine historier. Vi fant vår plass midt i feltet, og hver samtale ble en liten gave – noen rørende påminnelser om hvor mange veier livet kan ta.

Mer enn bare en fysisk reise

Caminoen utfordrer deg fysisk, men også mentalt og følelsesmessig. Vi hadde rikelig med tid til å tenke, tid til å kjenne etter og tid til å være stille sammen. Noen dager gikk vi lange strekninger uten å si et ord til hverandre – og likevel føltes det som om vi sa alt.

Bent og jeg har vært sammen i 37 år, men på Caminoen lærte vi hverandre å kjenne på nye måter. Vi lo av merkelige måltider, rare mennesker og delte stillheten i utsiktene som ofte tok pusten fra oss begge. Og vi lærte å sette pris på de helt enkle tingene: Et glass lokal vin, en varm dusj, en seng med rent sengetøy – hver kveld. Og ikke minst en god og lang natts søvn.

Dag 13 – Burgos til Castrojeriz, 20 km

Vi kom ut av det hektiske bylivet i Burgos og var igjen omgitt av vill natur, bakker opp og ned og alltid «høyt under taket». Roen ble bare brutt av en gjeng syngende franskmenn og et dansk søskenpar i moden alder, hvor broren nettopp hadde fått ny hofte. Han hadde kjøpt sykkel og fulgte nå søsteren på to hjul. Livsbekreftende og fint.

Været var grått med tunge skyer, men opphold – helt til vi sto rett utenfor en kaffebar. Akkurat da begynte regnet å piske ned. Vi nøt en kopp kaffe og hjemmebakt gulrotkake før vi fortsatte videre mot Castrojeriz.

Hjernene våre begynte å nullstille seg (noen vil kanskje påstå at det skjedde for mange år siden), men mye endrer seg på denne turen. Mange problemer fra hverdagen blir mindre eller forsvinner, og ting vi vanligvis vet, glemmer vi. Tiden står stille og vi husker verken datoer eller ukedager, så vi beklager hvis vi har glemt noe vi burde husket.

Med andre ord – sinnet var allerede godt i gang med forandringsprosessen. Hvem vet om vi vil kjenne oss selv igjen når vi kommer til Santiago?

Vi sjekket inn på et koselig familiedrevet hostal og bestilte kveldens pilegrimsmeny – de tok virkelig godt vare på oss.

Etter middag nøt vi en velfortjent cerveza og en café con leche. Og så ble øyelokkene tunge, og vi kastet oss i seng. Det ble en forsinket middagslur.

Dag 22 – Astorga til Rabanal del Camino, 20 km

I dag gikk vi inn i den spirituelle delen av Caminoen – og joda, man kjenner det med en gang. Det er her tingene begynner å røre på seg, ikke bare føttene, men også det indre universet. Her møter man det man trodde man hadde lagt bak seg: gamle minner, gamle sår og ting man har båret på uten helt å vite hvorfor.

Og så skjedde et møte. Vi gikk forbi en liten bod med all verdens ting til salgs, og bak mannen som eide den, lå en svart labrador. Da vi nærmet oss, løftet den hodet og så rett på oss. Det var som om tiden sto stille. Det var vår Soffie – vår tidligere hund. Samme hode, samme blikk, samme ansikt. Og den samme varmen og dybden i øynene. Vi ble nesten redde og våget ikke gå helt bort til den. Kanskje fordi det føltes for virkelig, for intenst. Men hun var her hos oss. Vi kunne begge kjenne henne igjen. Et vakkert øyeblikk, rørende og sterkt. Vi mintes henne som vi så ofte har gjort før, men denne gangen føltes det som om hun kom for å minne oss på at hun fortsatt følger oss.

Senere samme dag så vi et minnekors laget av tre. Og der kom det neste møtet med fortiden. Min bror døde for 25 år siden, og hans minnesmerke var laget i samme stil. Plutselig var han der – bror. En stille, varm følelse som ikke gjorde vondt, men som var så virkelig at det skremte meg. Kanskje fordi det er så sjeldent man får lov til å føle noe så sterkt på en helt vanlig dag.

Vi har ti dager igjen av denne vandringen. Ti dager hvor hva som helst kan dukke opp: fortid, lengsler, tap eller kanskje bare en plutselig fred. Man vet ikke hva som kommer, men én ting er vi sikre på: det finnes mer mellom himmel og jord enn man tror. Og her, på Caminoens stille stier kjenner man det tydeligere enn noe annet sted.

Dag 32 – Santiago de Compostela

Katedralens klokker klang kl. 10. Vi var fremme. Vi gjorde det – trette, lettere og sterkere.

Da vi sto foran katedralen i Santiago de Compostela og så opp på kirketårnene, trillet tårene nedover kinnene. Ikke bare av lettelse og stolthet, men også av takknemlighet: for livet, for kroppen som bar oss hele veien, for Bent som gikk ved min side, for at jeg fortsatt er her, og, ikke minst, for at drømmen ble til virkelighet.

Når er man egentlig klar?

Det spørsmålet kom tilbake flere ganger underveis. Og svaret er: man blir aldri helt klar. Men det er ikke poenget.

Caminoen møter deg der du er. Det handler ikke om å være klar, rask, sterk eller perfekt forberedt. Det handler om lyst og vilje – om å ta det første skrittet, og så ta det neste. Vi gikk Caminoen med hjertet. De nesten 800 kilometerne var en lang tur; det var tøft, men det var en opplevelse for livet og en drøm som gikk i oppfyllelse.

Buen Camino til deg som drømmer om det. Ta steget – du trenger ikke være 100 prosent klar. Det eneste som trengs, er ønsket om å gi deg selv denne ‘livsgaven’.
Vi vil gjøre det igjen …