I juni 2010 skrev jeg min første artikkel for Det Norske Magasinet, og siden den gang har det fulgt artikler hver måned i alle år.
I begynnelsen skrev jeg noen ganger lange avhandlinger om mat og vin, med turer rundt i Andalucía og litt nordover, til distrikter med druer, solsikker og oliven.
Det var fantastisk interessant, spesielt for meg som jo er utdannet innen akkurat dette emnet, å få oppleve bodegaene og olivenhusene, og ikke minst; å få treffe eierne av de stedene som produserer noe av det beste i verden av sherry, brandy og oliven.
Noen ganger har jeg sjekket inn på hotell, og har da møtt bodega-eierne der for et intervju.
– Men det mest interessante har vært når jeg har kjørt bobil helt ut på vin- og olivenmarkene rundt tidspunktet for innhøstingen, og hvor jeg har fått smake på det edleste av druer og oliven. Det blir magiske opplevelser av slike møter, og det å samtidig å få være helt nært på de som jobber der, spesielt ut på kvelden ved solnedgangen, hvor jeg har kunnet invitere mine nye arbeids-venner inn i bobilen, til sherry, vin, spanske skinker, oster, og ferskt brød.
På en av mine turer til vindistriktet Extremadura, som ligger like ved grensen til Portugal, tok jeg med meg norske wiener-pølser og selvfølgelig lomper.
Etter å ha fortært det beste av hvitviner og rødviner kom pølsene og lompene på bordet med ketsjup, sennep og sprøstekt løk, og vet du hva; de elsket dette!
Kjære leser, jeg kan love deg, det er en opplevelse å gjøre slike turer, og husk da på
å legge en slik tur til innhøstingen av druer, som er fra midten av september og utover måneden, eller til innhøsting av oliven, som er to ganger i året.
Grønne oliven, som du gjerne blir servert i en bar, høstes i september, og da kun for hånd.
Sorte oliven som brukes til olje blir høstet maskinelt, og da i slutten av november.
Etter en del år begynte jeg å skrive såkalte «blogger». Det vil si at jeg hadde på forhånd avtalt at artikkelen skulle være på et visst antall ord, og skrevet som en hilsen fra meg til deg som leser, også med tidsaktuelle spørsmål.
På snart 8 år har jeg ved et par anledninger skrevet noe som har fått tilbakemeldinger, og det er også noe jeg ønsker; det å kunne få i gang en liten diskusjon.
Men nå er Det Norske Magasinet et helt upolitisk magasin, hvor vi som skriver kan få komme med ytringer, men vi starter ikke en diskusjon her inne i magasinet.
Min siste artikkel om ME-TOO, trodde jeg ville skape interesse for tilbakemeldinger.
Vi har fått en melding, og jeg har personlig hatt en diskusjon med gjester i min bistro.
Og det må være helt klart; dette er et ømtålig emne å skrive om. Vi skal respektere de som blir utsatt for grove seksuelle overgrep, og som ønsker å varsle om dette.
Gjennom mine 45 år i hotell og restaurant faget kan jeg også fortelle om overgrep mot meg selv, som ung mann, ny i faget, og jeg har blitt invitert til handlinger som går langt over streken, av hotell-direktører med høy stjerne, både i eget hotell og ute i foreninger og klubber.
Det var derfor jeg ville ha dette «frem i lyset», også her i vårt eget magasin, og jeg skrev min artikkel om dette på MIN måte, og slik jeg oppfatter problemet omkring dette.
Jeg kan ikke helt dy meg fra å avslutte min artikkel denne måneden med historien om den gangen min far sendte meg på danseskole for å lære om «skikk og bruk», og det å kunne te seg høflig!
Jeg var 12 år gammel, 176 cm. høy og syltynn, og jeg møtte min danse-lærerinne som eide danse-skolen. Hun var ca. 185 cm. høy, meget kraftig med store bryster, og ikledd en kjole som viste frem det meste. Hun fant ut at jeg skulle danse med henne i den første timen, og dro meg ut på dansegulvet, tett inntil seg, bare oss to, da de andre elevene skulle stå og se på hva hun skulle lære oss, med meg som partner.
Det var litt av en opplevelse, der hun klemte meg tett inntil seg, ansiktet mitt langt inne i den dype utringningen, og jeg kunne nesten ikke puste… og kjære leser, det var helt forferdelig.
Da jeg kom hjem fortalte jeg mine foreldre om hendelsen, og jeg husker svært godt min fars kommentar; «Gutten min, du må da lære å bli voksen», og så sto han der bare og lo.
Jeg er glad jeg slipper å gå på danseskole for å lære mer om det å kunne te seg bra!
Jeg er også veldig glad for å ha Det Norske Magasinet å skrive mine ytringer i, og veldig glad for å ha deg som leser. Tusen Takk!
